Eg e meg (overgrep)

Min inngang tell det seksuelle liv ble ikke akkurat som man drøm om.  Det skjedde heime hos oss, da to gutter i klassen holdt meg nede i en sofa og fingret meg . Husk at eg blødde?.D e egentlig ikke meir å utdype en akkurat det.
Tok det faktisk opp me den ene av gutta no når vi hadde jubileumstreff for klassen heime tell meg. Han huska det ikke?.



Min neste opplevelse ble ikke særlig bedre. Eg hadd tatt kveldsbuss heim fra byen, eg va alene på bussen og da vi kom til mitt busstopp så stoppa ikke sjåføren. Da han omsider stoppa, så nekta han å åpne døra før eg sugde han. Om eg gjorde det eller ei, e helt borte for meg. Husk berre at det snødde mye da han omsider slapp meg ut, og eg gikk heim. 


Eg var var vell ca 14 år. I dag e eg 50 og tar aldri buss aleine. 
Sku ønsk det hadd stoppa der, men neida. Som eg ha skreve i tidligere innlegg så va eg det som eg kall «løs på tråden» Dette gjorde at mange menn trudd at hos meg va det berre å forsyn seg. Og til tider så trur eg at eg nok trudd det sjøl også?



En gang ble eg tvunget bak et hus/skur av en gutt, som bodd i etasjen under oss, da eg bodd  i det «nære fosterheimen» eg tidligere ha blogga om.  Han va temmelig voldelig og tok kvelertak på meg. Han greide riv opp glidelåsen på buksa, før eg greidd riv meg laus å sprang opp på veien. Der falt eg rett foran en bil, og mannen i bilen tok vare på meg og kjørt meg på politistasjon. I og me eg hadde drukket og fordi eg va den eg va, så mente politiet at eg hadd oppfordret denne nabogutten, og de sendt meg heim. 
Dagen etter, da eg var på Utekontakten,, så merka di ansatte der blåmerkene på halsen og ble da me meg på stasjonen sånn at eg fikk gitt forklaring, da ble eg trudd. 
Overgripern måtte i avhør, men eneste «straff» han fikk va at han måtte erstatte klean som han hadd ødelagt da han reiv di av meg.
I dag lik eg ikke om noen kysser eller kos meg på halsen.
To ganger tell har to menn holdt meg nede me tvang og eg e blitt fingret og tvunget til oralsex. Og en gang haika eg me en feil person?Orker ikke gå nærmere inn på disse episodene.
Foruten den episoden der eg ble tatt kvelertak på så ha eg helt fram til i di siste årene ikke tenk på dette som overgrep. Av en eller anna grunn så ha eg trudd at eg «fortjente det» eller oppfordret sjøl til det. 
Det e når eg ha fortalt min mann dette, at han ha fått meg til å innse at det faktisk har vært overgrep.

Eg e meg (før man dør)

Eg ha jo for d meste skreve blogg som ei tidslinje. Og sjøl om eg har mye meir eg ønsk å skriv om så velg eg no å skriv annet. Dette e mye fordi eg ønsk ikke utlever meir av folk som står meg nær.

Så i dag vil eg skriv om det å nærm seg døden. Det å va der for di døende. Tenker litt tellbake tell når bestemora mi dødd. Eg sleit veldig me å sku besøk ho. Ka snakk man om til di som e på venteværelse til døden? Eg grudde meg veldig, men e veldig gla for at eg endelig tok mot til meg å dro. "Ho mor" så ille ut, ho hadd falt ut av senga om natta og mye av ansiktet hennes va blåsvart. Eg må innrøm at eg syns heile settinga va ubehagelig, men Ariel som va kun 2 år redda mesteparten av besøket. Ho "mor" kalla ho for lille Rilla, og Ariel ga ho klem. 
(mor Margot før ho ble sjuk, sammen me Tommy)

Før pappa døde så va eg ofte innom på besøk tell han. Der va det ikke så vanskelig, mulig d bi sånn dess nærmere man e den som er syk, eller at eg kanskje va blitt voksen nok...



Eg ha hørt om at døende mennesker av og til venter på nån, før di gir slipp. Det trur eg pappa gjorde... 

Eg skjønn dette me å ikke takle å besøk noen som ha fått "dødsdommen". Men det e feigt! Syns det bi så innmari falskt å ta seg tia tell å kom i en begravelse når man ikke tar seg tia å kom mens man enno lever. 

 

Eg e meg. (Min mann)

4 November 2000 gjor eg det smarteste valg noensinne. Hadd vært ute på byen, og etter stengetid va d mange tilbud om forskjellige nashspiel. Men plutselig fant eg ut at eg heller sku gå bort i Strandgata og besøk en fyr eg kun ha møtt et par gang. Smårusan og gærn banka eg på døra. Hans romkompis åpna døra å sa at Tom va lagt seg. Men eg ga meg ikke på det?»Kor e soverommet» sa eg, og eg gikk inn dit å sa; «her ska eg ligg». Og sia den gang så lå eg der. Eg ha mange gang spekulert på ka som gjor at eg va så bestemt på at der sku eg bi. Hverken eg eller Tom va særlig forelska i kvarandre, og for å va helt ærlig så gjor faktisk Tom alt han kunne for å bi kvitt meg.

(Min gale mann :) ) 

Unnskyldninger kvar morra om at han sku hit og dit, og kjørt meg heim tell meg sjøl. Normalt har eg antenne førr sånn, men ikke denne gang. Kvar kveld va eg på plass tilbake til Tom. 😊 
På et tidspunkt må Tom ha gitt opp og han flytta inn hos meg. Sjøl ikke da hadd vi nå særlig forelskelse oss i mellom. Det berre sku va sånn. Det vokste en sterk og god kjærlighet mellom oss. 
Og når eg tenk på ka Tom valgte den gang så elsk eg han enno meir. Han gikk til ei dame som lå i rettsak mot barnevernet for å vinne sin datter tilbake, eg hadd allerede mistet mine sønna. Eg va trist og sliten, da tapet av min datter tok sterkt på. Eg va 8 år eldre og sterilisert, så d at han valgte meg gjorde at han ga avkall på egne barn. Et valg som nok ikke kunne va lett. 


Uten egne biologiske barn, så e han verdens beste bestefar <3 


Vi fikk et utrolig nært forhold. Tom va sykemeldt i begynnelsen, og vi va derfor sammen 24/7. Vi la oss sammen, vi sto opp sammen, vi va ALLTID sammen. 
Våre første år va prega av rettsakan, for kvar gang eg tapt, så gikk eg i kjellern. Eg vist jo me meg sjøl at eg kunne va en og mamma tell dattera mi, og Tom kunne bi en fantastisk stefar. 
Vi reiste mye den tia. Kjørte land og strand i Norges land på impuls, ofte kasta vi kron og mynt på kor vi sku kjør. 
07.07.07 gifta vi oss. Mitt tredje og forhåpentligvis sista ekteskap starta. Eg va lykkelig! 
Hadd slått meg tell ro me at dattera mi ikke kom heim, og begge guttan va komme heim og levd sitt liv her på Mo. 
Høsten 07 begynner Tom å studere. Hadde samlinger i Trondheim, og i en periode hadd han hybel der. Den perioden fikk eg kjenne på ei Rita eg ikke ante fantes. Eg ble sjalu! Eg ble psykelig sjalu. Og eg oppførte meg på en måte eg ikke fatter i dag e mulig. Eg ble direkte slem, va spydig, alt Tom gjorde va feil og eg va direkte ond. Det va ikke berre kvinner eg va sjalu på, eg va vell sjalu på at livet hans gikk videre. Mitt liv sto stille. Eg hadd vært vant me at alt vi gjorde, gjorde vi sammen. No va han slank og fin, utdanna seg, fikk andre interresser som eg ikke forsto. Plutselig kunne han ha ei meining om f.eks politikk. Det va ting vi tidligere ikke hadde brydd oss særlig om. Ka som skjedde som gjorde at eg plutselig innså at dette kunne eg ikke fortsette me, veit eg ikke. 
Etter ca ½ år me en ufyselig oppførsel fra mi sia, forsto eg at fortsett eg sånn så mist eg mannen i mitt liv. Eg tok til vett, vi snakka mye, og eg ba om unnskyldning. Sjalusien va der enno, men den sku va mitt problem, ikke Tom sitt. Eg måtte lær meg å leve me den, og takle det. Og etter hvert greidd eg å start å lev i vår nye retning eg og. 



Tom e der for meg når eg e trist, han e der sammen me meg når eg ler, Han still opp for mine barn og for mamma, han ler av meg når eg flørt ( eg e ille gla i å FLØRT) Han lær meg nye ting og har en tålmodighet som burde stått i Guiness rekordbok. 


Forelska?. Ja det eg eg titt og ofte no. Så sjøl om ikke vårt forhold starta me det, så kan eg i dag føl meg nyforelska i mann min.






 

Eg e meg (Nåtid)



Planen i dag va å skrive om min store kjærlighet. Men i dag har eg det ondt og vanskelig. Slit me å velge ka som e d rette å gjør.
( På Stiklestad og ser "slaget på Stiklestad)


Mamma e som eg ha sagt før,sjuk. I dag når eg va der så hadd ho smerta og talen hennes e i takan veldig dårlig. Men av og til så snakk ho fint. Ho vil eg ska les fra bloggen når eg e der. Det gjør meg gla og stolt. Ellers så snakk vi litt om gammaldaga, litt om døden og vi les Quiz. Mamma ha alltid vært gla i Quiz. 


( 4 generasjona i Simons dåp)

Problemet mitt e at eg savn meg sjuk etter barnebarna. Di e flytta til Stokke. Savnet e STORT og ondt. Planen va at vi sku reis nedover no snarest sånn at vi kunne kom heim til mamma......forlat oss. Men så e d jo sånn at d finnes jo ikke utløpsdato på menneska, og man veit jo ikke når d skjer. 

Legen hennes sei eg bør ta en tur. At d e ikke sunt å berre sett her å vent. At eg treng overskudd. Men om eg ikke e heime når det skjer så tilgir eg aldri meg sjøl.

Ka gjør man me sånne valg?

Eg e meg (brannen)

På et samvær me guttene da di var 13 og 15 så skjedde en for oss tragedie. Det va søndags formiddag mein eg og guttan va ute en tur. Plutselig kom Marius løpende oppover i panikk « Rema brenner, Tommy ha satt fyr på Rema» Tom (min nåværende mann)  hoppa i bilen og kjørt i full fart mot Rema, meg glømt han, så eg sprang etter bilen. Og me ei kjærring som omtrent aldri ha løpt kan eg tenk meg det va et syn for guder? 😉 
Da Tom kom fram så brann det i pappen som hadde hopa seg opp på rampa pga at d va transportstreik og ingen hadde henta papp på lenge. Tom fant ei vannpumpe, men den måtte man ha en «polett» for å åpne? 
Da brannvesenet kom va det åsså en del problemer med nok vann så sivilforsvar kom for å få vann i fra elva. Vindretninga og all pappen gjorde at brannen spredde seg veldig raskt, og snart va hele Rema overtent. Vi sto der i sjokk! Menneskemengden bygde seg raskt opp, og det e helt utrolig kor fort vitser og rykter oppstår. Det tok ikke mange minuter før tekstmeldinga «ønsker du ta ut sorte penger, prøv Rema i Ranenget» var en farsott på Mo. Likeså hørt vi mange rykta svirra rundt oss om 
ka som hadd skjedd. 

Vi tok guttene me bort til en politi og di sa i fra sjøl at dette va demmers verk, og politiet sa vi kunne fær heim, så sku di ta kontakt. 
I sjokk dro vi heim, satt oss samla i en sofa og holdt rundt kvarandre. Følelsene vi hadde e egentlig ubeskrivelig. 
Vi kontakta da den ene fosterheimen, trur ikke vi tok kontakt me Tommy sitt, for der va vi jo i rettsak mot for å få Tommy heim. Husk eg tenkt at no får eg aldri Tommy heim igjen. 
Politiet kom og eg og mann min fikk va me hver vårres gutt til avhør. 

Det som hadd skjedd va at di hadd leka me en ligther, satt fyr på nokka papir, trampa på papiret og begynt gå der i fra. Pga vind hadd varmen flamma opp igjen og fort spredd seg til papp-pallene som d va fullt av på rampa. Dette oppdaga guttene mens di va på tur bort fra Rema. Di prøvde velt den brennende pallen over kanten sånn at d ikke sku spre seg, men den hadd vært for tung for guttene, derfor sku Tommy fortsett prøv hindring av spredning mens Marius sprang etter hjølp. 


Man kommer i et slags vakuum når slike ting skjer. Marius hadd problemer dagen etter da han hadd drømt at det va mennesker inne på Rema som hadd brent inne. Heldigvis va d bare materielle skader. Og det va det nok av, Tommy fikk i etterkant ei regning på 40 millioner. Det e egentlig temmelig surrealistisk at nån prøv send en 15 åring ei sånn regning. Va mye styr om forsikring. Forsikringsselskapene prøvde skyve over på kvarandre, dem prøvde seg på fosterforeldrenes  forsikring osv. Saken e den at barnevernet skal faktisk ha forsikret fosterbarn har eg hørt, men det va ikke gjort her. 
Siden Marius var under den kriminelle lavalder ble dette Tommy som fikk straff for. Marius måtte så vidt eg husker fortelle åpent i klassen om det som hadde skjedd. 
Tommy fikk samfunnsstraff, husker ikke antall timer. 
Men den største straffa Tommy fikk va av samfunnet. Folk nekta å gi slipp på dette,og han fikk kallenavnet Tommy 1000 og RemaTommy. Hørte man en brannbil så fikk Tommy tekstmld med spørsmål om ka han no hadde gjort. 
Dette va årsaken tell at Tommy på sitt første år på videregående måtte gi opp. Året etter flytta han sørover helt til Kvås som e nært Kristiansand på folkehøyskole for å se om ryktene kunne dabbe av. 
Men folk e vess ikke glømsk for det tok mange år før kallenavn og hetsing forsvant. E ikke mange år sia eg så en diskusjon på «spør om ka du vil i Rana» på Facebook, der saken ble tatt opp og ryktene under innlegget var ondsinnede og mobbende. 
Brannen va et uhell! Ingen av mine gutter ville gjør skade. Det va dessverre lek med lighter som di sjøl faktisk ha kjøpt på Rema dagen i forveien.

(Posta med tilatelse fra mine sønner)

Eg e meg ( barnevernet)

Vil først fortelle at eg ha fått utrolig mange gode tilbakemld på messenger. Det sett eg veldig pris på. At så mange både bekjente og ukjente mennesker takker meg for min ærligheit og åpenheit e veldig godt. Eg ønsk at dåkk veit at eg spør ungan mine ofte om innleggene. Eg ønsker ikke, og trur ikke at eg på nån måte skad dem me bloggen min. Alle tre e i dag oppegående mennesker som har god innsikt i kossen eg ha hatt det. Og eg trur ikke di skjemmest av mora si. Og når d e sagt så skjemmest ikke eg heller over noe.


Tilbake til tidslinja
No bi eg nok muligens å høres bitter ut, til tider kan eg kjenn bitterhet ja. Men eg lev ikke i bitterhet, for d tapper berre energi. Ingenting kan endre fortia, hverken di feil eg sjøl ha gjort eller di feil eg mein barnevern gjorde. Eg ha vært igjennom mange faser når det gjelder barnevernet. Alt fra fortvilelse, forbannelse til å ha godtatt og tell og me trudd ting ble gjort rett. 
Men at d va rett ,e eg helt gått bort i fra.
Eg mein at da di tok mine sønna fra meg så va eg såpass sjuk at d nok va d rette å gjør, muligens sku di ha tatt di før. For eg va verkele sjuk den tia. D ideelle ville jo vært at eg hadd fått den hjølp som eg trengte. Men helt ærlig, så trur eg at eg va for umoden og ikke klar tell å motta rett hjølp.


MEN d å del opp en søskenflokk e ikke greit! Eg ble lovd at guttene ikke skulle deles, men det va et løfte dem braut. 
Eg veit at barnevernet hadde tilbud fra biologisk familie av min første mann, om at di ønsket omsorgen, men det ble ikke en gang sett på av barnevernet. Dette er feil! Det biologiske prinsipp bør komme først!


Den ene sønnen min kom i et fosterheim som va bra, sjøl om eg ikke alltid va enig så betyr ikke det at di ikke gjorde d di mente va d rette for min sønn. Han fikk en oppvekst med friidrett, fotball og musikk. Eg trur di oppriktig va og e gla i han, men at når man har biologiske barn så vil d uansett bi en forskjell, og d uten at det gjøres forskjellsbehandling.  For uansett kor man vrir og vender på det så vil et fosterbarn ikke 100% bi d samme som kjøtt og blod. Det e i allefall min personlige meining.

Min eldste sønn va ikke fullt så heldig, han kom først i et fosterheim som ikke funka, for deretter havne i et fosterheim som ALDRI skulle fått lov å ha fosterbarn. Fostermor der mobba han, og i et tilfelle faktisk beit ho han. Eg ha snakka me andre fosterbarn i den heimen, som forteller ho viste bilder av barn me funksjonshemning og sa min sønn var sånn. Ho nærmest oppfordra tell mobbing. Dette fikk eg flere år senere medhold i retten på, og Tommy fikk flytte heim.
Min sønn har INGEN funksjonshemming.



Så kjem vi til min datter. Da di tok henne var eg ikke sjuk. Ja det var en belastet situasjon, men sjøl legen min mente eg ikke var psykisk ustabil og at utviklinga mi hadde i 2 år KUN vært bedring. Det å troppe opp i barnehage og omplassere henne og kutte all kontakt me meg er ikke til barnets beste. Som jo er barnevernets jobb. 

Eg brukte for mye avlastning, men dette va eg blitt sterkt oppfordret til av barnevernet.
I ettertid ser eg at det di skulle ha gjort, va å lær meg stå i di vanskelige situasjonene, gråt og frustrasjon e lov når dattera mi va lagt seg. Det at eg brukte d psykiatriske dagsenteret til å gråt og va fortvilet, va jo rett av meg. Kor ellers sku eg få hjelp tell tankene ang det som skjedde min datter (Les tidligere innlegg) Hvilken mor ville ikke hatt reaksjoner på en slik mistanke, som jo også i utgangspunktet var barnevernets mistanke.
På dagsenteret burde eg fått hjølp og råd til å takle dette, og eg burde fått lov å gråt av redsel for at mistanken kunne va sant. uten at di rengt barnevernet. 
Et barnevern som da valgte å henta ho samme dag i barnehagen. 


                Utsulta??????

Eg kjempa i nesten 5 år for omsorgen. Alt i mitt liv ble bruk t i mot meg i retten. Det ble brukt i mot meg at eg va på psykiatrisk senter da eg va 11 år (les tidligere innlegg)  Altså over 20 år bakover i tid. 
En anna ting eg reagerte på var at det ble brukt i mot meg at eg hver morgen hadd en regle eg brukte si til Ariel. Den gikk sånn; «Panneben,Øyesten;Øreflipp,Nesetipp, munnelipp,hakespiss?..killekillekill» Åsså kila eg ho under haka. Dette ble tolka som manisk. Det skjedde så mye rart i retten at eg kan ikke fortelle alt. Bla.a så løy avlastningsmora ei direkte løgn om kossen eg hadde plassert Ariel i armene på en fremmed mann, denne mannen va kjæresten min gjennom 8 mnd og som hadd et godt forhold til min datter, noe ho viste. Di sa Ariel va sultet og ikke fikk mat. Det at eg ikke hadde heimbaka brød va et tema?.


Både i nyhetsbilde og i diverse artikler kan man lese om sakkyndige som leverer et bestillingsverk til barnevernet. Dette stemmer! Uten å gå nærmere inn på rapporten så vil eg si at det kun va et makkverk.  Konklusjon ble at barn som har sjøl opplevd omsorgssvikt ikke kunne yte omsorg for sitt eget barn.
Samværet me Ariel ble 4 timer 4 gang i året, og deretter økt til 6 timer 6 gang i året. Ho fikk ikke samvær med brødene sine før over et år va gått. 
Kor e dette barnets beste? 


Når Ariel kjem i tenåringan får ho som mange andre ungdom en litt utagerende ungdom. På nytt svikter barnevernet. Flere gang søkes det om hjølp, spesielt til ting ho lur på ang meg som mor. Ønsk ikke gå i detaljer av hensyn til ho, men eg kan trygt si at ho ble grovt svikta av barnevernet da.
Etter 4 rettsaker som tar 5 år pga at det må gå ei tid før en anker, så gir eg opp. Ariel e blitt såpass knytta til sine fosterforeldre at d vil vært galt å flytt ho opp på nytt. Eg må lære meg å leve me korte og få samvær. 
Det merkelige e at guttene fikk eg ha. Ei helg i mnd, og av og til meir. Både julesamvær og ferie i Sverige. Og begge guttene fløtt heim som 15åringa. Tommy fordi eg gikk til sak pga at fosterheimen var helt for jævlig, og Marius fikk fløtt heim etter endt ungdomsskole etter egen vilje. 
Finn det merkelig at eg va god nok mor til å få to viltre tenåringsgutta heim, samtidig som eg nesten ikke får se min datter?


Ariel fløtt også heim som 15 åring?.


I dag har eg et fint forhold til alle mine barn og til mine barnebarn. Men at vi alle e «farga» av at vi ikke ha fått være en familie er det ingen tvil om. Og til tider e d ikke lett.

15.06.2017

Tidslinja fortsett

Ariel kommer til verden


Guttene bi plassert i fosterheim når min datter e kun et halvt år. Av en eller anna grunn får eg beholde ho. Hadde barnevernet tatt min datter da, så hadde eg forstått det. Eg va psykisk veldig dårlig. Hadde null sjøltillit, mye angst og veldig deprimert. 
Et tøft svangerskap med oppkast fra begynnelse til slutt, flere innleggelser for å få drypp da eg ikke fikk i meg næring, og et forhold som spisset seg til meir helvete enn himmel, gjorde meg ikke til en god mor i starten.
Da Ariel va et halvt år fikk eg et nytt opphold på psykiatrisk avd.


        Min siste dag sammen me alle 3 ungan. 
 

I denne perioden forlot min andre mann meg, samme dag som min mellomste sønn skulle fløtt i fosterheim. 
Husk eg brukt alt eg hadd av krefter til å få møte Marius og bi med på hans første dag i fosterheim. Men skjebnen ville at eg ikke sku få det til, vi skulle møtes på halvveien, men bilen som Marius kom med ble oppholdt av en trailer som sto i veien, og eg måtte retunere til klinikken uten å treffe han. Der kollapsa eg totalt, kasta opp å gikk i en slags komalignende tilstand. Ha lest epikrisen i ettertid at di vurderte sende meg på en annen avd, men i og me eg ikke utgjorde nån fare så fikk eg bli der.
Dette bi et år med til og fra mellom meg og min andre mann. Og eg kjemper for å beholde han, fordi i mitt hode fantes d ikke liv uten han. Eg går me på selge huset vårt, da han mein at det kan bedre forholdet å få avstand fra mamma, som da bodde i nabohuset. Eg leier ei leilighet og han en anna plass. Men til slutt e d et faktum, han finner en annen og forlat meg. Da er Ariel nettopp fylt ett år. 


Men det går faktisk veldig bra som enslig mor, eg får ting til å funke, har gode venner rundt meg. 
Eg skaff meg rutiner, går en dag i uka på en dagenhet for psykisk helse, men følt vel egentlig at eg ikke trengt det. Eg va flink å aktiviser Ariel, og i motsetning til når eg hadde guttene så kunne eg nå trø over dørstokken og finne på ting ute sammen me dattera mi.


Når eg no fortsett å skriv, så vil eg påpeik to ting. Det er; Dette er fra mitt ståsted og mine meninger, og at eg ber min datter om godkjenning før eg post. 
Når Ariel kommer fra samvær fra min eksmann får hun låsninger i kjeven, dette oppsto ofte natta etter ho kom heim, men kunne også komme dagtid etter et par timer. 


(Her me en svak låsning)


Kjeven er helt låst, og ho kunne ikke en gang svelge sitt eget spytt. «anfallene» kunne vare over dager. Og ho fikk to innleggelser på sykehus pga dette. Den ene gangen så slapp taket etter di la ho i narkose. 
Eg kontakter helsesøster etter ei låsning , og forteller som sant e at «anfallene» er knytte opp etter samvær med faren. Rett etter eg e komme heim fra helsestasjon får eg tlf fra barnevernet som sei at eg ska ikke sende dattra mi på samvær neste helg som planlagt. Da si eg at da tør eg ikke va på Mo, og vi bi evakuert opp til Hattfjelldal, barnevernet kjør meg dit allerede samme kveld. 
Eg skjønte ikke helt ka som skjedde, for den mistanken barnevernet hadde var ikke samme som eg hadde. Eksmannen min ble kalt inn avhør for mistanke om seksuelt overgrep. Noe eg ikke hadde hatt på det tidspunkt. 
Etter hvert så skjer ting som kan styrke den mistanken, men eg ønsk ikke gå inn i detaljer på det.
Men saken bli henlagt pga bevisets stilling. Aktor sa den gang at det va bedre enn å prøve saken i retten og han bli frifunnet. 
Men all samvær bi brutt.
Da skaffer barnevernet meg en avlastningsfamilie, slik at eg som alenemor kunne få litt avlastning. 
Di kalla d, at eg va i en belastende situasjon. 
Fikk beskjed at om eg følte at ting va tungt, så kunne vi utvide samvær me avlastningsheim. 
Så da eg fikk skryt for at eg hadd innsikt i egne begrensninger, så ble d sånn at eg kjente etter?
Har eg ikke en tung dag i dag? E eg ikke litt redd i dag? For hver gang fikk eg kjempeskryt av barnevernet, og eg trudd eg gjor det rette. I dag ser eg at eg sku heller ha lært meg å stå i det. For d e ikke til å legg under en stol at d va tungt å mistenke at eksen hadde forgrepet seg på dattera vår. 
Så kommer dagen som endra alt. Ariel sto i vinduet, og plutselig skrik ho et smertehyl. Ho snur seg og ho ha fått kjevelåsning. Eg hadd fått beskjed om å ikke lag nokka oppstuss rundt dette, så eg lar kvelden gå så vanlig som mulig. Ho sov av seg låsninga den natta, og eg sykle ho i barnehagen som vanlig dagen etter.
Eg fær på denne dagenheten for psykisk helse og knekker sammen i gråt der. Er sliten av tankene om ka som feiler dattra mi. Der bi det ringt barnevernet, di henter Ariel i barnehagen og det tar et 6 uker før eg får se ho igjen. Da inne på et kontor på barnevernet?.
Barnevernets påstand er at eg ikke er sterk nok til å ta meg av et barn med særskilte problemer. 
(Ariel mein i dag at faren ikke har påført ho seksuelle overgrep, min mening er at eg e usikker på ka som skjedde)

Eg e meg (starten på den verste tia)

 

Tidslinja fortsetter.
Etter vi kom heim så ble d brudd mellom meg og min første mann. D hadd vært mye av og på, men endelig ble d helt brudd. Vi hadd aldri passa sammen?.


Eg bi av en merkelig grunn ganske populær for en liten periode, og følte nesten eg kunne velge å vrake på kjærestefronten, men kun ca et halvt år etter så fant eg d som ble den største kjærligheten i mitt liv?. Eller d bi vell feil og si kjærlighet, for d va vell heller nesten en besettelse. Eg forgudet denne mannen, og ville ha gjort alt for han.
Men etter hvert viste d seg at han va sjalu, psykelig sjalu. Eg lærte meg at om vi dro på kafe måtte eg ikke sette meg ve sia av en mann, eller rett over en mann. Eg måtte gå me hode ned slik at eg ikke kikka på menn osv. Dette ville utløse bråk når vi kom heim.
  Bråk e vell heller ikke rette ord å bruke, for d va vel d stikk motsatte. Da sku eg fryses ut, og det kunne gå timer og av og til dager før han snakka me meg igjen.

Eg sku forsøk å ta ungdomsskolefag på nytt den tia, som tidligere sagt så skulka eg jo omtrent hele ungdomsskola. Eg stortrivdes i å ta fagene på nytt, eg mestra alle fagene og likte mine medelever. Mitt store ønske va å fullføre ungdomskole for så å studere videre til å bli logoped eller døvetolk.
Men dette gikk jo ikke, d at eg fikk andre venna og utvikla meg gikk hardt utover forholdet.

Oftere og oftere frøs han meg ut. Og frustrasjon over å va gjennomsiktig e veldig vond. Etter hvert innså eg at eg måtte velge mellom skole og han, uheldigvis valgt eg han.
Gradvis greide han å fjerne vennene og omgangskretsen min, endret klesstilen min sånn at eg kledde meg som en kjerring, og vi hadd mindre og mindre kontakt me min familie. 


Der eg tidligere hadde følt meg deprimert, va berre blåbær mot ka eg følte no. Eg følte meg null verd og at alt som ble gjort galt va min skyld. Som regel endte kranglene opp i at eg lå på kne å ba om tilgivelse. Oppi en krangel forsøk eg ta mitt liv med piller. I 2 døgn ligg eg på et rom uten at han kikker inn til meg, eg hadd kasta opp og ligger i eget spy fordi eg ikke makter reise meg opp. Etter 2 døgn grei eg ring mamma som kjem og får meg til lege. 
Kun to ganger gjorde han meg noe fysisk, en gang klappa han til meg så eg måtte i røntgen med kjeven. Og en annen gang var han under sex såpass voldelig at eg hadd blåmerker fra leggene og opp. Han va sinna fordi eg hadde frista han.
Heldigvis fikk eg blåmerkene dokumentert på sykehus. Om eg ikke hadde fått det, så hadde g neppe trudd på det sjøl.
Enno den dag i dag slit eg me å forstå ting som skjedde. Forstå koffer man slett seg sjøl så ut. Men makta han hadd over meg va stor.

Men han va mye verre med min eldste sønn, Tommy. Av en eller anna grunn va d alltid han som fikk d verst. En gang Tommy skreik og va litt småvanskelig som 8 åringa kan va, så stakk min eks knyttneven i munnen hans til munnvikene sprakk. Flere ganger hoppa guttene ut av vindu å stakk av når d va bråk. To gang heiv han oss ut av bilen på tur, sånn at vi mått haik heim. Å stå å haik flere mil heimanifra me to små barn va pinlig og flaut. Den ene gangen va eg faktisk høygravid. En anna gang la han guttan i bagasjerommet fordi di ikke oppført seg i baksete.
Men d å forlat han va ikke nokka alternativ for meg. Eg forgudet han.

 

Barnevernet sett på gjerde, og sender etter hvert guttan på et barnehjem

.

Der er di vell ca et halvt år, før di får komme heim igjen. I tillegg får etter hvert tantejenta mi på 14 fløtte inn hos oss. Vi bi et slags beredskapsheim mens d letes etter fosterheim til henne.
Har aldri skjønt den tankegangen hos barnevernet, der di plasserer niesa mi hos oss, samtidig som di hele tia vurder omsorgsovertakelse på sønnan mine? Niesa mi bor hos oss i 3-4 mnd før di finn et fosterheim tell ho.
 Eg prøvd så godt eg kunne at ho sku få ha egen plass, sjøl om ho jo mått del rom me Tommy og Marius som da va 5 og 7 år.


Tommy bynt i første klasse, og fikk dessverre begynnelse, av en eller anna grunn ble han et mobbeoffer fra første stund. 

Eg trudd at vess eg gift meg me han så vil sjalusien forsvinne, for da vil han jo innse at eg elska kun han. Om eg berre gjør det vil alt bli rosenrødt?Men sjølsagt endra ikke dette nokka.
Eg bi dårligere og dårligere psykisk, barnevernet sett inn tilsyn og eg har meir og meir avlastning for guttene.
Men etter hvert skjønn eg jo at dette ikke går bra for guttene. Di viste aldri om di kom heim tell ei mamma som lå på badegulvet i fosterstilling å gråt eller om eg sto å baka bolla.

Ingen hadd d bedre enn oss når vi hadd d bra, når eg «oppførte» meg og ga han den hele og fulle oppmerksomhet.

Under et sykehusoppphold der eg e utmatta psykisk kommer barnevernet og får meg til å skrive i fra meg mine sønner. Muntlig bi det lova; De skulle ikke ut av kommunen, eg skulle ha samvær annehver helg samt ferie og jul, og di skulle ikke skilles. Alle disse tre løftene ble brutt!

I fem år er eg sammen me han, vi får en datter sammen siste året.

Denne perioden av livet mitt er den som eg kanskje enno slit mest med. Tenker at hadd eg hatt mot og vett til å forlat mann min så hadde eg beholdt sønnene mine. I dag veit eg, at om eg hadd fått rett hjelp, hadd utfallet blitt annerledes.

Barnevernet styrka meg aldri, di derimot svekka meg og fikk meg til å føle samme tanke som da eg va lita, «anderledesungen» va no blitt «anderlesRita» som aldri kunne bi bra nok.

Denne gang ble d vanskelig å blogge, og tårene triller

 

Eg e meg (litt no og litt da)

Ei stund uten å blogge no. Ting ha vært så vanskelig. Mamma er syk, svulst i hjernen og tankene e mye hos ho. Ønsk veldig å va mye der for ho. Ho ba meg her en dag å hold ho i handa den dagen døden kom. «Fordi Rita, eg ha aldri blitt holdt i handa» sa ho. Det e ingenting meir eg vil, enn å va der for ho. Heldigvis har ho ikke smerta, og egentlig ganske så oppegående.

                                                                       



Vi snakk mye om fortia, mimrer om både gode og vanskelige ting. Trur kanskje det va en av grunnene til at eg starta bloggen.

Tilbake til tidslinja mi. Vi e komme fram tell begynnelsen av 1993, forholdet me meg og min første mann skranter. Eg e mye deprimert og har angst. Barnevernet sett på skuldran mine og eg som ikke ha opplevd anna, trur jo på en måte at d e sånn d ska va. I ettertid ser eg at et såpass massiv inntrengelse i livet egentlig gjorde meg meir usekker og ustabil. D bi jo sånn at eg trudd alt eg gjorde måtte diskuteres og analyseres.                             
                                                   Gutta laga morsdagskaka tell meg

                                      

 

D bi bestemt at vi bi sendt til observasjon i Sortland. Der sku vi bo i leilighet mens barnevern observere hverdagslivet vårt. I og me at forholdet vårt er i oppløsning så ska vi observeres både som familie og deretter sku min mann dra og eg sku observeres som enslig mor.

Etter forholdene så går d høvele bra. Vi fikk høre at eg va den eneste som laga middager hver dag, og da me både potet og grønnsaker. Min eldste gikk i en barnehage og min minste var eg sammen me i en slags frivillig lekebarnehage, trur d va en eller to gang i uka.

I perioden eg sku va aleine der så ble det kraftig vinterstorm der, broene stengte, snyen pakka seg rundt vinduene og strømmen forsvant over ei tid.

Da finn eg ut at vi ska lag piknik på stuegulvet, eg fyr i peisen, legg pledd på gulvet og vi griller pølse i ovnen. Normalt e eg faktisk ganske redd i storm, men d villa eg jo ikke at ungan sku oppdag.

                                                                                                      

 

Men så skjer d mye nede på Mo, som gjør meg urolig. Først så er det fyllebråk der nede, og mamma brekk armen pga det. Det går inn på meg, og eg som e åpen og ærlig snakk jo me di ansatte om dette, så de merker jo at eg e urolig. Trur ikke d gikk mer en ei uka før neste beskjed heimanifra kjem. Pappa hadd hatt et kraftig slag. Dette går sjølsagt veldig inn på meg. Og etter en diskusjon så bi det bestemt at vi avbryter oppholdet og reis heim. Der hadde pappas slag tatt han så hardt at han hadd mistet talen. Di neste 12 år så har han kun et ordforåd me ca 10-15 ord (mest bannskap)

Eg mein å husk at Barnevernets konklusjon fra oppholdet på Sortland, var at eg var flink og aktivisere ungan. Spesielt inneaktiviteter, men at eg sjelden var med dem ute. Eg så demmers behov. At d va ingenting å si på kosthold og legging av ungan, Og at eg tok i mot råd, men igjen at dørstokken va vanskelig å kom over for meg. Alt i alt en ganske så fin rapport. MEN at eg tok unødvendig hardt inn på meg ting som skjedde heime på Mo.

Sort

Eg lur på ka bloggere gjør den dagen di ikke har løst å blogg? Den dagen da alt berre e svart, og ikke finner noe okey å skrive om?
Di dagan da man føl at heile livet egentlig berre e slit og motgang
Sånn periode e eg i no. Grue tell å legg meg og grua tell å stå opp.
Savne di som e førn.
Tomheita.....


Redsel for ka sommern bringe fordi eg veit at mamma ikke har lenge igjen.

Tru d eller ei, men da eg starta å blogg så va egentlig tanken å blogge litt muntert, med en litt alvorlig undertone.
Galgenhumor.....
Men så e eg vell ikke i rett tidspunkt tell det no.

Men eg veit at en dag så kjem eg på overflata igjen. Og da ska d komme lettere ting på bloggen min.

 

 

Mamma og Pappa

Eg går no litt ut av tidslinja mi. Går på sidelinja og forteller litt om mamma og pappa.

Men før eg gjør det, så e det viktig for meg å si dette er MITT bilde på dette. Som eg tidligere har sagt så har eg to søsken, vi er tre veldig forskjellige individer og har kanskje ikke samme mening om dette. Og det er også som tidligere sagt, aldersforskjell på oss, så vi har ikke helt hatt samme oppvekst.

Eg fortalte i starten om at mamma begynte me drikking for «medisinsk bruk». Og alt eg merka i starten va det grønne glasset som først sto i kjøkkenskapet men som deretter ble fløtta tell bak gardin i stua kor ho satt.
Men drikkemønstre endra seg me tia. Da eg sjøl bynt å drekk, så va d hos oss ungdommen kom å festa, og mamma satt sammen me oss å drakk. Da va det fest og gitarspell og en helt anna rus enn kun medisinsk bruk.
Mamma forsøkt fleir gang å slutte å drekk, ho va innlagt på to forskjellige behandlingssteder for rus, den ene gangen var ho faktisk borte et halvt år. Og en av grunnene ho kom heim den gang var vell for at eg hadde hatt et sjølmordsforsøk.
Eg ha av og til kjent på skyldfølelse fordi drikkemønstret henne endra seg, det at eg alltd tok me meg folk heim på drekking va nok ikke det beste eg kunne gjort. Og er en av tingene eg har angra på i ettertid og voksen alder.
Det å utlevere mamma sånn som dette kan kanskje virke litt slemt no når mamma i dag lever og er såpass sjuk som ho e. Men d e fra mamma eg har lært meg å va åpen og ærlig, og mamma sjøl ha aldri lagt skjul på noe av dette.
                                                     

 
 

Verre bi d da å skriv om pappa?. For mamma klarte ikke slutt drekk  når ho kom heim, og det va fordi det jo alltid va alkohol i huset. Pappa drakk vell først og fremst i festlige anledninger, så ble disse anledningene mindre og mindre. Og til slutt drakk han så å si daglig.
Pappa va en som kunne egle mye til bråk og slåsskamp, spesielt i sin ungdom, men dette så ikke eg så veldig mye til.
Han skjøtet sin jobb, som faktisk va en formannsstilling, men det første han gjorde når han kom heim va å lag seg en dram. Om han hadd nattskift så drakk han på morran (og da satt d jo ofte noen her av mine venner og drakk me meg og

mamma) Hadd han ettermiddag så drakk han på kvelden, og hadd han formiddag så ble det vell litt mindre drikking enn ellers.
Di siste årene drakk pappa mye, han drakk seg fra sans og samling og til han søvna.
Han hadd mye sjølmordstanka og vi måtte flere gang avvæpne han me både gevær og kniv.
En av gangene som sett sterkest i minne e da han sto på trappa og sku skyt seg, og den gang trur eg faktisk d kunne ha skjedd, for da eg greidd kast meg over våpenet så gikk skuddet i lufta. Alle mine venner sprang til skogs, noen faktisk uten sko. Politiet kom, noe som jo også hadd skjedd før, men denne gang tok di han me under tvang. Det å se pappa bli satt i håndjern bak knean og bært av gårde i politibil va ikke en særlig okey opplevelse.
D e viktig for meg å si at pappa aldri var voldelig mot oss. Han va sint på at eg og mamma drakk me ungdommen, men aldri va han voldelig mot andre enn seg sjøl.

                                                                         


 

Til slutt fikk pappa slag og mista taleevnen, etter dette avtok drekkinga. Og pussig nok greidd begge få et normalt forhold til alkohol. Pappa holdt seg på slutten av sitt liv kun til lettøl. Og mamma kan i dag ta seg et glass vin ve spesielle anledninger.

Skrevet med tillatelse fra min mor som har fått det opplest

Eg e meg. (andre svangerskap)

Man bruk jaggu mye tanka på det å blogg. No e eg jo komme meg til at eg e blitt 21 år og mamma i bloggen min. Og eg gruble på ka eg ska blogge om akkurat det første året som mamma. For når eg tenk tilbake så trur eg faktisk at eg for første gang levd et temmelig normalt liv. Et liv sammen me sambo, me «ups and downs»
Trivdes i leiligheta mi, og syns vell livet va høvele okey. Hadde d fint sammen med kjæresten som på tross av sin litt macho oppførsel va veldig snill me både meg og Tommy. 


                                   

 
   

Vi bestemte oss for å prøv bi gravid sammen. Det skjedde veldig fort, for da eg heiv p.pillene på Tommys 1 års dag, så ble eg gravid allerede måneden etter.
Dette ble et tøft svangerskap. Kvalme og oppkast fra start til slutt, og bekkenløsning såpass at eg måtte bruke krykker. Litt for å illustrere kor mye eg kasta opp, e at eg va lettere når eg kom inn på føden og skulle føde Marius, enn når eg ble gravid. Og krykker gikk eg med i hele 3 mnd etter svangerskapet. Ble innlagt flere gang for å få drypp, for å få den væske eg trengte. 
                                                               


                                               


Barnevernet skaffa meg en avlastningsfamilie til Tommy, kor han ble veldig godt mottatt. Husk ikke kor mye han egentlig sku va der, men han va til tider der veldig ofte og veldig lenge.

Fødselen gikk greit. Og på sykehuset rett etter fødsel va formen kjempego. Etter ei uke på føden så va det heim til lille Tommy igjen.
Og da ble det tøft. Eg mista melka, bekkenløsninga gjorde at eg ikke greidd løft så mye, og eg husk at eg kunne ha så kraftige låsninge i rygg at sambo faktisk mått legg en bleie under meg, fordi eg ikke klarte komme meg på do.
 Men verst va at eg nok fikk en svangerskapsdepresjon. En lang depresjon som tok år å kom over. 
                                                                                 


                           Eg og samboern min fant ut at vi skulle gift oss. Så vi holdt dåp og bryllup sammen med Tommys 2 års dag.

                                                                             

 

Da Marius var 6 mnd dro vi på ferie til svigermor i Oslo, pga min depresjon så ble d bestemt at lille Marius sku få va hos dem i en periode, mens Tommy fikk være hos min manns bror. Der var di i 6 uker mens vi dro heim, til Mo og eg prøvd slapp av å kom meg til hektene igjen.
Men dette greidd eg jo ikke, og fra da av var livet mitt som en bergogdalbane. Flere hjelpetiltak ble satt i gang, med avlastere både privat og fra barnevernets side.
Eg hadd en innleggelse på psykiatrisk avdeling, som hjalp lite.
Nå skrantet også forholdet mellom meg og min første mann, og vi kranglet meir og meir.


Og Barnevernet satt hele tia på sidelinja som en slags stor mørk skygge man ikke ble kvitt?.

Eg e meg (blir gravid)

Gikk igjennom gamle bilda i går, og fant ut at det ikke e så veldig mange ungdomsbilda av meg. Tenkt eg sku avslutt å skriv om ungdommen no. E mange, mange ting eg enno kunne skrevet om, men velger heller å gå videre. Mulig eg på et senere tidspunkt tar tilbakeblikk og fortell meir.  
  

 

No vil eg skriv om fra eg e blitt 20 år og bi gravid.
Singel?.og me d livet eg hadd levd, va d jo umulig å vite kem som va faren. Så eg skjønte at om eg skulle gjennomfør svangerskapet så var det helt alene og at blodtester mått taes etterpå.
Fra barnevern, som var på meg fra første stund, fikk eg beskjed om at eg burde fjerne fosteret, for eg kom ikke til å få beholde ungen. Men eg nekta, eg ønska meg denne ungen. Eg slutta å drekk på dagen, og eg møtte opp på alle samtaler for å vise at dette sku eg klar.
4 mnd på vei ble eg sammen med en venn. Eg var nok gla i han, men dessverre ikke sånn som man ska elske en partner. Det ser eg i dag. Men eg trudd på d tidspunkt at mitt følelsesliv va ødelagt og at eg ikke kunne elske nån. Men han elsket meg og ble hos meg uansett.
Eg kjøpt meg leilighet, og barnevernet va inne i bilde med ei dame som hjalp meg å forstå kossen hverdagsliv fungerte. Eg hadd lite til ingenting lært meg heimanifra.
Fødselen gikk heilt greit, søstra mi, ho Eirin hadd lova va me på fødselen. Og eg var vistnok den første på Rana sykehus som sto og fødte.
Lykken og forundringa når Tommy kom va stor og alldeles merkelig. Dette bittelille vesenet va min, og eg kunne overøse han me kjærlighet.
No starta leiting etter kem som va faren. Husk eg syns det va forferdelig å ta blodprøve på den bittelille babyen. Først ble han som eg ønska så innmari skulle va faren kalt inn til blodprøve. Va en skikkelig nedtur når han viste seg å ikke matche med sønn min. Eg måtte gå i tenkeboksen å komme på ka eg hadd gjort 9 mnd før. Åtte menn ble kalt inn tell blodprøver, men ingen matchet?.
På ny i tankeboksen? Men kunne ikke finne ut kem eg hadde hatt sex me i den perioden. Eg var jo ofte veldig full og konkluderte at det nok hadd skjedd i en tilstand der eg ikke var særlig våken.
Men eg syntes ikke d spilte noen rolle. Min sønn hadde meg, han hadde kjæresten min som var en fantastisk stefar og tok Tommy til seg som sin egen. Og mamma stilte også masse opp for meg.                                                                                                                                                       


                                                                        

 

Eg e Meg (Ungdommen og mine føste forhold)

Min første kjæreste fekk eg som 17 åring. Og d varte vell egentlig berre en sommer, men for meg va d blodig alvor. Hadd aldri trudd at EG kunne få en fast kjæreste.
Sommeren va flott, sammen me et vennepar va vi på hytteturer og eg følte meg som en av dem, og ikke «anderledesRita». Problemet var at eg skulle jo begynne på folkehøyskole i Lyngseidet til høsten.
Høsten kom, og pappa,mamma og ei a mine søstre kjørt meg oppover tell Troms.
Men?..14 dager etter tok eg tommelen fatt, og prøvd haik heim, lengselen etter kjæresten vart førr stor. Med min retningssans som ei ku, og omtrent aldri vært lengre enn en radius på omtrent ei mil rundt Mo, så va d ikke lett å finn veien heim. I Narvik vart eg hanka inn av politiet, for eg va jo en rømling, og ingen vesta jo kor eg va. Dette va jo leeeenge før mobilens tid. Politiet putta meg i en celle natta over, ringte mamma og eg ble sendt heim med fly morran etter.
Endelig va eg heime hos kjæresten igjen, men det varte ikke lenge, for under 14 dager etter dette dro han på byen og han kom aldri tilbake. Der fant han seg ei ny dame.
Eg gikk helt i kjellern etter dette. Kjærlighetssorg e jo som di aller fleste veit, grusom både i ungdom og i voksen alder. Min medisin ble jo da sjølsagt alkohol.
Etter d forholdet så bestemt eg meg for at eg ikke sku bi gla i nån igjen.


Eg prøvde meg på nytt på skole,gymnas, denne gang berre 7 mil heimanifra. Og eg skulle bo på internat. Men fest og drikking var viktigere enn skole, og etter et halvt år så va eg igjen heime på Mo. 


En periode «i sekk» begynte, flakka rundt omkring fra fest til fest, fra mann til mann. Smått heime hos mamma og pappa og dusja og fikk i meg litt mat.


Som 18 åring så gikk eg inn i et slags forhold me en mann som var dobbelt så gammel som meg. Han var byens sorteste får. Han hadde nettopp vært i et forhold me ei dame over lang tid, som han ofte banka opp. Ofte så vi ho med blåøye og me andre stygge merker etter julinga ho hadde fått av han. Hennes skjebne ble ille, for ho ble faktisk drept av en venn av dette paret.
Ikke lenge etter hennes død så ble eg da sammen me denne karen. Og eg har alltid undret meg på ka eg tenkte på. Eg viste jo han var voldelig. Men eg hadde en underlig holdning om at litt av det å bli banka, var kvinnen skyld. Beklager til alle voldsoffer for denne naive tanke eg hadde da.
Hos denne karen vart det sjølsagt enno meir drekking, og det var også mye stoff der, det å se andre sette sprøyter var ikke uvanlig, men d holdt eg meg heldigvis unna. Men livet ble å drekk tell vi sovnet, for å våkne for å starte drekkinga på nytt.
En litt morsom og rar episode var da vi måtte sykle å låne ei bøtte «skalløl» fra naboer borti gata fordi vi ble fri for drekka en morra.
 Det ser sekkert litt komisk ut å se nån halvfull syklanes me ei bøtte me «skalløl»
I di 3-4 mnd eg holdt til sammen med han fikk eg faktisk ikke juling. Han trakassert meg en del med ord, men han slo aldri.
D var mora hans som fikk meg til å åpne øya å komme meg derifra. Ho kjefta meg opp å spurt ka eg tenkte på som hang sammen med disse «gammelalkisene»


 

Eg e Meg (litt mere ungdom)

Vanskelig å blogge på campingplasser med dårlig dekning fra torsdag til lørdag, og i dag har vi vært i konfirmasjon.

 
Eg skreiv vell bittelitt om ungdomstia mi i siste blogginnlegg. Oppdag at eg kanskje ikke grei få alt så kronologisk rekkefølge som eg i utgangspunktet ønska. Men d har forhåpentligvis gitt en liten "pekepinn" på kossen ting opplevdes for meg.
Og når eg no ska forsett å skriv,så e d litt vanskelig. Ting eg vil  fortell om må anonymiseres, fordi eg ønsk jo ikke at d her ska va en utlevering av andre. Så eg håp at eg får d her tell.
Som 15 åring bli d prøvd at eg ska bo i et slags "nært fosterheim". Dette fordi eg jo ikke møtt opp på skola,og fordi både mammas og pappas alkoholmisbruk økte. Sjøl om barnevernet betalt for at eg sku bo der, så va det ikke mange kronan i husholdninga. Spagetti me stekt gulrot i stede for pølse, fordi pølsa va for dyrt og feskbolla i kvitsaus va nok mat det gikk mye av. Uvant for meg, som heime hos mamma og pappa omtrent fikk d eg pekte på av mat.
I denne "fosterheimen",fikk eg se noen ta for mye stoff for første gang. Det å se dette menneske som betydde mye for meg, bli blå på leppene og at smykket ho hadde rundt halsen spratt pga hjertebank var skremmende. Amfetamin mein eg det var som ble tatt. Eg husk at eg beholdt roen, og at ho ba meg om å prøv å gå tur me ho for at det skulle avta. Det skjedde flere sånne episoda der, bla.a så fikk min "fosterfar" noia og reiv sund klean mine og slengt meg i veggen, det var ikke meg han så, men han hadde vrangforestillinger. Husk at min første tanke var at han sleit sund BH min, som var min første BH som eg var så stolt av. Usekker på om det var samme gang han fikk vrangsyn og satt med sine små barn i arman, bak senga, og sikta på meg med et gevær. Da måtte vi faktisk forlate han sånn sammen me ungan, fordi vi så han ikke kom til å skade dem, men at det var meg og "fostermor" han hadde vrangforestillinger om. På tross at di episodan der, så hadd eg d bedre, og eg fullførte det halve året på skola som eg hadde igjen.

Eg e Meg (Ungdommen)

Bloggen ska jo da ikke handle kun om fortia, men som eg skreiv i går for at dåkk ska bi kjent me meg så skriv eg forholdsvis kort om fortia mi.
Sia bloggen min jo heit Eg e Meg, så må man vite koffer Eg e meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



I går skreiv eg bittelitt om tia mi på barneskola, og barneåran. I dag e d ungdomsskoleåran eg vil skriv om.
I 7klasse så bytter vi skole og må inn tell byen med buss. D første som skjer e veldig positivt, for eg får ei venninne. D hadd eg ikke hatt sia før 1klasse. Og ei venninne i ungdomstia e jo d aller viktigste man kan ha. Marianne og eg, ble omtrent ett. Vi hang i hop hele tia, og sia ho bodde langt utenfor sentrum så ble d til at ho etter hvert nærmest bodde hos oss.
Men etter halve 8klasse så begynte vi å skulke. For sjøl om vi no va to, så følte vi oss begge som "anderledesunga" og fikk ikke tilhørighet me di andre. Det ble satt inn mange tiltak fra skole og barnevern, men ingenting hjalp. i 9endeklasse var eg 3 daga på skola etter jul....
Vi havna i forskjellige gjenger på forskjellige tidspunkt, og tidslinja mi der er blørete. Trur vi først havna i Blåbærveien, i en brakkerigg kor menn som jobba på jernverket jobba. Marianne fikk seg et forhold der, mens eg fløt fra mann til mann. Koffer eg ble "løs på tråden" veit eg jo ikke, det va jo ikke det at sex va så fantastisk godt på den tia, men den nærheten trengte eg. På den måten følte eg meg sett!
D ble mye drekking i den tia.
Fordi Marianne fikk fast forhold så søkte eg etter hvert videre. Oppdaga det spennende med menn på båt. Når skipene kom inn med fremmede menn som gjerne spanderte alkohol og alt annet man måtte ønske. Da så ikke eg nokka fare me å bli me om bord. Og d skal sies at eg alltid ble behandlet fint der. På Mo fikk eg et rykte som båthore. Men for meg var forskjellen me å havne til sengs med disse mennene at di behandlet meg med respekt dagen derpå, noe eg sjelden opplevde me gutta fra Mo. Dåkk veit sånn som man bruk å se på komedier der mennene omtrent vil tygg av seg handa for å kom seg bort før dama våkne. Sånn va gutta på Mo
....

EG er MEG

Eg ha spekulert litt på kossen eg sku gjør bloggen min. Og har funnet ut at eg kanskje ska skriv litt kronologisk om livet mitt, sånn at eventuelle lesere bi kjent me kem eg e, og kossen eg ble den eg e i dag.
Så da tenk eg først og fremst fortell litt om barndommen min. I og me at eg har søsken, og at alle opplev ting forskjellig, så e d viktig for meg å si at d her e sånn som EG kjente det på kroppen, og ikke dem! Det e i tillegg aldersforskjell på meg og søstrene mine så ting var forskjellig!
Eg va vell et nervøst barn, husk egentlig veldig lite, anna enn at eg ofte hadd ondt i magen og at eg va redd.
Mamma slet mye med nervene, da eg va 4 år var ho første gang innlagt på psykiatrisk klinikk. Og som sagt, eg husk lite/ingenting av dette.
Det eg derimot husk og veit, e at eg ble en skikkelig mammadalt, mye fordi mamma jo pga sine problemer forsto at eg va redd.
Dessverre ble d til at ho kanskje forsto meg i hjel. Eg slapp fort unna, og slapp press meg så mye. I ettertid ser eg jo at d ikke va rett, men der og da så va d godt å ha en person som verna meg mot alt som eg oppfatta som veldig farlig eller ubehagelig.
På skola følt eg meg som "anderledesungen". Har tenk ofte på om eg va et mobbeoffer, eg va jo den som ingen valgte på lag i gymmen, eller i samarbeid på andre prosjekter. Kan huske gleden når vi lekte sangleker og når vi omsider kom til at EG ble valgt. At eg ble valgt sist i gym skjønn eg jo på en måte, for eg følt meg jo som en klump. Eg trur at eg aldri hoppa i hoppetau så nån så på, eg va alltid den som sto å holdt i hoppestrikken når di andre hoppa, Paradis hoppa eg også lite, holdt meg til det som vi kalte "Ballparadis" for da slapp eg hopp så andre så det. Sånne bittesmå ting som for andre unga e normalen, di gjor aldri eg.
11 år ble eg sendt på Psykiatrisk senter i Oslo, dette som resultat av at eg hadde skolevegring og hadde stort fravær på skola. Dette gjor meg til at eg i allefall ble "anderledesungen". 
Mamma fant "løsninga" på sine problemer i alkohol, dette gjorde til at det grønne glasset i skapet på kjøkkenet allerede sto klart på morran til "medisinsk bruk"
Mamma drakk seg ikke full, men ho drakk hele dagen, for å takle livet.
Ingen av mine foreldre va støttende å møtte opp på sosiale settinger som foreldremøte,skoleavlutnig eller speiderløfte. Eg va den ungen som satt der alene om eg i det hele tatt møtte opp.
Alt dette og mer til gjorde at eg ble "ANDERLEDESUNGEN"
Men eg e meg.

EG er MEG

Er ikke nån bloggleser, må innrømme at eg nesten ikke har lest andres blogg. Men vil allikevell prøv meg som blogger.

Eg vil blogge om meg sjøl, om det å føle seg som «anderledesbarn» i barndommen, til det å bli utagerende ungdom med alkohol og sex, til å bli mor og få psykiske problemer og det å miste barna til barnevernet. Både frivillig og med tvang.
Om det å i hode og fornuften mene at fortid er fortid, men allikevell oppleve at fortia klask meg i bakhaue så eg faller i bakken av og til.

Til perioder der eg faktisk e ressurssterk, har masse humor og føl man klar det meste. Man skulle tru eg hadd diagnose Bipolar, men det har eg faktisk ikke.
Eg e flere gang blitt bedt om å skriv bok om livet mitt. Har ikke helt skjønt koffer, fordi eg mein livet mitt e jo et helt normalt liv. Mange opplever bedre ting og får bedre ting ut av livet sitt, mens andre har det mye verre.


Eg e meg!

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017
ritamariann

ritamariann

50, Rana

Eg er meg! På godt og ondt e eg meg. 50 år gammel kvinne som ikke angre på det som kanskje kan regnes som feiltrinn i ungdommen. Men som i voksen alder ha gjort valg eg sku ha hatt ugjort.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits