Eg e meg (mamma som blogger...)

I dag så e d faktisk mamma som blogger. Etter hennes ønske så legg eg ut teksta som ho ha skreve. Ho sei d e synd at eg ikke kan legg ut melodia.
Fortell at ho kunne sett seg me gitaren og så kom berre melodian.... Mens teksten måtte ho ofte jobbe litt me. Det e viktig for ho at sangene kom på rim. Legger først ut min favoritt, også skriv eg hennes favoritt under.

GAMMALROGNA

Eg veit en plass på jorda der står et gammelt tre, ho står der som en kjempe, ho e så fylt med fred. Men no så e ho gammel å ho har mange sår, men så ha ho jo snart stie der i nesten hundre år"

" I generasjona ha ho stie der på vakt, mytje ha ho hørt, men ikkeno ha ho sagt. Og ho ha sett forandringa fra far og tell sønn. No kjemp ho førr livet kvart år for å bi grønn"

"Å ho ha sett krig og ho ha sett fred, å ho ha hørt på  krangel og sett kjærlighet. Og ho ha sett at gammaltfolk mått fløtt deri frå, og ho ha sett småunga der ut på plena lå"

"Og når eg sett under det gamle, gamle tre eg bi så fylt av undring, eg bi så fylt av fred. For gammelrogna står der som en gammel soldat og kjempe i mot vær og vind og alltid e parat"

" Men no e ho gammel og greinan røtten bort, det må vi berre godta at alle kjem tell kort. Førr sånn e d her i livet at alle her på jord, ein gang ska greinan røtten på både små og stor"

Men gammelrogna står no fremdeles der ho står, og der ha h stie i nesten hundre år. Ho veit at ho e gammel og ho vet det snart e slutt derfor vil ho sei farvel til hver jente og hver gutt. ".

Ho veit ho e gammel og ho veit ho snart dett ned, og ho veit at ho havn som peiseved

- tekst av Sally Kristiansen-

 

KJÆRLIGHETEN ER

Det va en gang førr lenge sia, dein gang eg va ung,
Eg trudd at kjærligheita det va heile livets song.
Eg trudd at vess seg fekk berre den som eg vil ha,
så sku eg heile livet væra gla.

Men det e ikke lett seg et mål,
for kjærligheita e jo som et brennanes bål.
Og vess dåkk ikke av og tell sleng på ulite ved,
så brenn jo heile bålet ned.

Ja eg ha gråte tåra og eg ha gråte blod
I håpet om å finne ei bittelita glo.
Men om dåkk fyr me olja eller om dåkk fyr me køl
så må dåkk jo forstå at det e opp tell dåkk sjøl.

Og vess dåkk ikke av og tell kvaranner vil forstå,
og respekter kvaranner, nei, da kan det ikke gå
Og vess dåkk ikke kan vara kamerat og venn
Da bi det berre aska igjen.

- Tekst av Sally Kristiansen-
 

Eg e meg (50 år og i ammetåke?)

Venninna mi sei at eg verka som eg e i ammetåka? Høvele gammel e eg no førr å va i det da, men eg må jo sei meg enig.
Eg gløm kossen dag d e, eg gløm kem eg ha sagt ka tell. Men verst av alt e at eg gløm bort å spør ka det går me ungan mine. Min mellomste sønn e jo nettopp fløtta fra Mo, og forrige mandag bynt han i ny jobb. Når han rengt meg i går så babla eg berre om alt som skjer me mamma. Plutselig sei han; «eg trives no i nyjobben». Og sjøl ikke da greidd eg å fokuser på anna enn det som e i den lille bobla mi? Seinere på kvelden så sendt eg han ei mld og beklaga for at eg ikke viste interesse.
Det e d samme når min eldste sønn reng fra Bodø, eg slit masse me å konsentrere meg om å også va mamma?. Ikke berre sykepleier og datter.

Mamma ligg no der på rommet. Ho sov for det meste, og ho e bynt å ha mye blod i urinen. Det kan ikke va lenge igjen no. Dette er skikkelig seinpining! Det rare e at ho enno spis. Den lille halvtimen ho e våken i 12 tia så spis ho, og den lille timen ho e våken i 18 tia så spis ho.?.Ellers sov ho.
Mamma va jo så innmari redd for å bi tøven. Men hode hennes e krystallklart! Kan komme små setninger som berre bi tull, men det hør ho sjøl og rett på det.

Og det humøret hennes?.!!!! Ho ligg der, på et mørkt rom. Kan ikke rør seg sjøl i det hele tatt, slit me å få puste og urin hennes e blitt SVART som kaffe?.Likevel så sa ho i morres når eg va inne å ga ho medisin, og fortalt at klokka va berre 06.50   «Hut deg i seng kjerring»  Åsså trakk ho på smilebåndet.

Trur d e for seint å få avlastning på KTA (Kortidsavdelinga) no. Rommet ho ligg på, e sånn at d ikke e mulig å få inne ei båra, og få ho på en bårestol ser eg på som umulig. Ho vil dø av d. Så eg ha vell innfunne meg me at ho vil va her til d e over.

Kreftsykepleieren vi har, ha vært fantastisk. Ho kjem smått å sett 2-3 tima sånn at eg får kom meg litt ut av huset.
I går fikk eg gådd meg en tur me dattera mi, og det va deilig å få bi svett og litt andpusten.

       

Ellers så e eldste søstra mi her av og til og avlaster. Ofte kjem ho sånn at ho mat mamma. Det betyr at eg kan spis varm mat og slapp av i stede for først mate ho også spise sjøl etterpå.
På lørdag ska ho også sett, og da ska eg og mannen min sammen få handle for første gang på snart 2 mnd. Sånne småting e vanvittig godt.

Eg ha faktisk bedt?.Eg veit ikke om eg e kristen eller noe, men eg har no i allefall bedt om at ho må få slepp no. For hennes del?..og for min del?..

Eg e meg (di blå englene)

Eg e så gla for «di blå englene» (hjemmesykepleien)

 (bildet e lånt på nett)
Hver dag er «di blå englene» innom her, en gang på formiddagen og en gang på kvelden. Dette e jo nokka som mamma har krav på, og det e deres jobb. MEN, eg mein di gjør så mye meir enn sin jobb. Di har en varme over seg, hver og en av dem at eg e imponert.

Mamma og eg satt å prata her i en av hennes gode halvtima på dagen, og da snakka vi om det at som oftes så e d ei «surmegga» på alle yrkesplassa. Sånn som eg tidligere ha blogga om, ho på sykehuset som klappa til mamma. Men blant mamma sine «blå engla» har vi enno ikke funne «surmegga»
De e fantastiske, sei mamma. 

No trur jo ikke eg at mamma e nokka vanskelig pasient, for ho mas lite, og ho klag også veldig lite.
Humøret hennes e upåklagelig!

I dag ha eg hatt en tøff dag. Mamma va redd og engstelig i morges pga at ho merka at ho ikke klart å rør på foten. Så eg satt over ho og holdt ho i handa i en time. Eg bi settan å studer alt på ho?.Og eg klar ikke la va å tenk på kor ondt ho har for å pust. For eg trur nok ikke d e kreften som «tar ho» tell slutt, det e nok kolsen. Til tider e ho våt i håret av svette pga pustvanskan.

Når mamma va sovna, så gikk eg i stua førr å prøv å gjør nokka husarbeid, eller anna vettugt, men eg bi berre settan å gråt?. Eg skjønn ikke koffer mamma må lid sånn!

Når «di blå englene» kom i kveld hadde eg kjempebehov for å babbel og prat?og eg gråt. Så når dem tar og gir meg en varm klem så betyr det enormt mye!
Og at dem tar seg disse ekstra minuttene til å hør på mitt babbel.

Eg e meg! (Korsang og litt mamma)

E så innmari vanskelig å blogge daglig, da d jo sjeldent e nokka nytt å blogge om. Situasjon heime e den samme. Sett me babycall på magen og venter?.Mamma har en nedperiode, og da e eg mindre inne til ho fordi ho sover.

Tenkte eg kunne blogge litt om korsang i dag. Eg ha alltid likt å synge, og når eg va lita, å eg trudde ingen hørte på, turde eg synge ut. Mamma påsto at ho en gang kom over meg når eg sang at ho ikke hørte forskjell på meg og Barbra Streisand, som eg da sang etter. Mamma e ikke en person som sa ting berre for å sei det, så eg trur nok at da eg va UNG så hadde eg en ok stemme.

På ungdomsskolen så brukt eg å bli plukka ut tell å va me på julekoret som musikklæreren organiserte hver jul. Så da slapp vi unna andre tima for å øve, øve og øve.
Ei lita stund va eg me i et barnekor, på tross av at eg egentlig va førr gammel, så fikk eg va me der.
Hadd snakka me ho som ledet det, at alle mine venna va yngre, og at eg hadd et stort ønske om å få delta sammen me vennene mine.

Som voksen ønska eg også bynn i kor, spesielt i fra 1997, men eg turde ikke?.
Daværende mannen min hadd kritisert stemmen min flere gang og eg sang mindre og mindre. Sang vel egentlig kun nattasanga tell ungan.

For hver høstsesong så sto eg klar i gangen for å start opp, men endte opp me å snu pga redsel.

I 2011 så gikk eg ei stund på Bakeribygget som blant annet er en plass for folk som slit litt psykisk.
Der deltok eg i noe som kaltes «Lyden» Der hadd vi mange rare øvelser, men bla.a sang vi litt.
Da klart eg endelig å ta mot til meg å starte opp i et kor. Trur eg starta der høsten 2011 eller va det 2012??? Husk ikke.

Eg trivdes fra første stund! Og eg VOKSTE. Fra å ha såpass mye angst at mannen min fulgte meg inn i kirka på øvelse, tell at eg etter litt over 2 år plutselig va styreleder i koret va en bratt kurve.
Eg elska sangen, og eg elska organiseringa rundt. Tok kontakt me management og fikk kjendiser sammen me oss, og eg gikk sponsorjakt på dørene tell alle bedrifter på Mo.

 (Meg og Nora Jabri på julekonsert 2015)

 (meg og Erlend Bratland, julekonsert 2016)

I oktober 2016 gikk eg dessverre i kjelleren totalt, mye pga at mamma fekk diagnosen, men andre ting i min nære omkrets gjorde at eg hadd et veldig tøft halvår.


Da en liten konflikt i koret gjorde at eg først ikke maktet å sett som styreleder, og deretter heller ikke greide delta i dette koret, valgte eg å slutte.
Det va det som å miste en STOR bit av hjerte mitt. Det ble helt tomt. Følte at eg hadde mistet alt, og gjør det faktisk litt i dag også.
Fra November til Januar så vurderte vi sterkt fløtt fra Mo, vi så på hus og jobb andre steder, men til slutt måtte vi innse at å fløtt fra Mo når mamma hadde den diagnosen gikk ikke.

Rett før helga måtte eg også søke om permisjon som sekretær i Korforbundet Helgeland.
Har dessverre ikke mulighet å jobbe me det når mamma er her. Og eg får heller ikke startet opp i nytt kor som planen va denne høsten. Savner kor og savner arbeidet som sekretær i Norges Korforbund Helgeland. Det er et utrolig bra samhold blant korister. Når man drar på stevner o.l og så lett bli kjent me mange forskjellige mennesker, fordi man har denne felles interessen.

Anbefaler alle som ønsker å begynne i korsang å gjør det! Det e morsomt og det e sosialt.

Eg e meg (ventetid)

Bi sekkert et kjedelig blogginnlegg fordi eg føl meg veldig kjedelig i dag?
Mamma har et «sovedøgn» så eg sett omtrent berre å ser i taket? Eg får liksom ikke starta på nokka som helst fordi eg forvent heile tia at det ska kom en lyd fra babycall(mamma)
Vi ha bestemt oss for å selg leiligheta tell mamma allerede no, før ho dør.
E mange årsaka tell det. Men først og fremst så e d jo dumt den står der, når man veit at det e ventelister på å få bo i bemannet omsorgsboliger.
I tillegg fikk vi høre et rykte om at så lenge mamma eide denne, så lå vi sist i køen på å få avlastning på Korttidsavdelinga. Andre sier dette rykte ikke stemmer, men det va i allefall det rykte som fikk oss tell å ta valget om å kvitte oss me den.

Det e veldig merkelig å ska pakke og fordele mammas eiendeler mens ho enno e i livet.
Ho e jo enig i valget, og sei d e tøv om vi lei en container å oppbevar tingene i til etter hennes død.
Mamma har ikke så mye av verdi, men det er jo en del ting der som har nostalgisk verdi.
Den ærligheta og åpenheita dåkk ha sett gjennom bloggen min, den ha eg arva av mamma. Så vi ha snakka mye om døden, og om kem som ska ha ka etter ho. Og det respekter i allefall eg.

Men sånn som kopper og kar mein eg faktisk va rett og rimelig at dem som hjalp tell me pakkinga fortjent å plukk ut det dem trengt. Så det lot eg kjæresten til nevøen min gjør. Fordi han og den eldste søstra mi va di eneste som kom å hjalp meg og dattera mi. Pluss at verdens beste venninne Solfrid hjalp tell i fleire tima.
I hele 7 tima uten pause så sortert vi og pakka alt i leiligheta.
Så på lørdag ska vi 3 søstre fordele og selge resten.

Sjøl om det å sorter i mammas eiendela va rart og sårt, så va det veldig hærlig å få jobbe seg skikkelig svett, uten at eg satt ved en babycall og venta på lyd fra mamma.
Eg fekk faktisk ny energi av det!

Det va kreftsykepleiern som satt hos mamma di første 3 timene, og etter det satt mannen min i 4 timer.

Dagen etter tømminga så va mamma veldig sliten, va akkurat som om ho hadde vært me på jobben? Og plutselig sei ho; « dåkk glømt di to bildene som heng bak døra på soverommet»??Og når eg tenk etter så trur eg jaggu at di to bildene va d eneste eg ha glømt. Kossen i alle dage vista ho det?

Eg e meg (Utslitt og me stygge tanka)

Har en pyton dag i dag! Og eg har løst å skriv meir om di «forbudte følelsan».
Eg får gjentatte ganga hør at det e normalt å ha sånne tanka og følelsa?Men det gjør det ikke mindre ondt! Hver morra når eg våkne så e eg skuffa over at mamma enno lever?. Tenk deg tanken på å føle noe så JÆVLIG!Eg ser ingen ende? Mammas sykdom går veldig opp og ned, og noen daga e ho jo høvele «fin». Om man kan kall det å va fin å ligg sengeliggende og hverken grei å spis/drikk alene eller gå på do.Siste gang ho va oppe....(lagt ut me tilatelse fra mamma, som enno e klar i hode sitt)

 Lunsj i dag

I natt va ho våken fleire gang, mest fordi eg må gi ho drikke. Og en av gangene så beklaga ho fordi ho hadd ei formeining om at ho verka sur og tverr. Men det e jo stikk motsatt! Ho e snill, mas veldig lite, sov mye?.Så man sku jo tru at eg ikke sku bi så innmari sliten.

Men mens ho ligg der på rommet i mørke, fordi ho lik ikke lys, så sett eg her i stua å gjør omtrent ingen ting. Alt eg ska gjør må planlegges, helt i fra dogåing, dusj og tell event husarbeid (som eg jo omtrent ikke gjør?)
Eg har dårlig samvittighet om eg sett i stua, i fall ho våkne og ligg berre der å tenk (nokka ho gjør ofte) Eg har dårlig samvittighet om eg sett inne tell ho fordi eg egentlig sku ha støvsugd, klept plena, hjulpe Tom me snekringa?..og dårlig samvittighet fordi når eg sett der så e d no veldig stille og kjedelig. Vi ha liksom snakka ferdig. Det finnes en grense for kor lenge man kan holde på galgenhumoren, og det finnes en grense for kor mye man kan planlegge av begravelse og kem som ska ha ditt og datt etter ho?.

Ei natt så ropt ho meg inn for å fortell at eg sku ha den «gensern du veit»? Da lo eg litt å sa; «du mamma om eg ska ha en genser etter deg så får eg no kle den på d ene låret»
«Huff no tøv eg» svara mamma, eg trudd du va ho Eirin. Så da bekrefta eg at eg viste at Eirin sku få den fine lappgensern hennes.

 Mamma me den fine "lappgensern" sin.

Etter ei natt med lite søvn på meg så knakk eg sammen i morres i gråt?. Så fikk di jo rett di som sei at dette sku eg jo ikke ha gjort?. E mange av dem.. Di som e bekymra for at «stakkarslige» Rita ha påtatt seg for mye. E faktisk mye di ordene som ha slitt meg mest ut. Det at mange av di rundt meg alltid ser på meg som, i mine øya, stakkarslig?.

Kom tell å tenk på ord om ei datter som mista sin mor for ei stund tellbake. Da ble d sagt at denne personen va så sterk at dette takla ho?. Denne dattera hadde et nettverk og mora på sykeheim? Samme personan sei i dag at dem e bekymra for meg, for dette takle no ikke EG?.
Eg har nesten ikke nettverk i d hele tatt?. Har ei søster som smått avlaste meg nån tima, og en sønn som still opp sjøl om han bor 30 mil unna.

Men eg har mann min?.Fine flotte mann min.
Han gjør jo ikke så mye me mamma akkurat no, men han trøst meg når eg gråt. Han fær på butikken å handle når det trengs. Ellers så e han ute å snekrer og jobber dagen lang <3

          .

Vel?.eg ska "stå han a"?så d heita. Eg har søkt avlastning på KTA (korttidsavd)  Det e et nederlag?.Spesielt pga disse rundt meg som har så mange meininge?

En dag ska eg lær meg å gi FAN i ka andre sei og syns om meg?.Håp ikke d e lenge tell eg lær meg det?

31.07.2017

Eg trur det e fordi eg e så skjør for tia at eg har d så ondt pga tapet av ungan da di va små.
Eg trur ofte at eg har forsona meg me at barnevernet tok dem. Fordi tapt tid går ikke an å ta igjen?.
Men den siste måned har eg alldeles ikke forsona meg me det. Om det kjem av at eg ha skreve om det tidligere på bloggen, eller om det e fordi eg no har «mista» mine barnebarn eller om det e fordi eg e skjør og sliten, vet eg ikke. E nok sekkert en kombinasjon av alt. Eg har jo ikke mista barnebarna, di e jo berre fløtta langt unna. Så eg ha mista det å va «Hverdagsbestemor» Og det kan på en måte sammenlignes med da eg mista omsorgen for ungan. Eg ble da mammaen dem så sjeldent, så da måtte vi finn på nokka når vi va sammen.  
Men det å få va mor på heltid, det tapt eg. Og d å få va bestemor på heltid ha eg no åsså mista.


(Dagen før di fløtta plukka mine barnebarn meg Hestehov <3 DET e hverdagslykke! )
 

Eg elsker barn. Eg har vell egentlig alltid gjort det, men ekstra no på mine «gamle dager».
Fikk et svar på et innlegg på Facebook i går, der det sto; « du må va den mest tålmodigste tanta»
Og ja?eg har tålmodighet me unga, både me naboungan som ofte titt innom, me niesene mine som kjem på besøk, og me barnebarna når eg ser dem.


(Niesene mine kommer til Mo hver sommer og annenhver jul, da e d fast at eg bi stelt på håret og i år fikk eg også neglelakk på)

I går natt når eg hadd d tungt så gikk d opp for meg at eg nok e ekstra opptatt av å få gi kjærlighet og omsorg fordi eg nettopp mistet alle mine?

Alle må sett pris på minuttene,timene og dagene me ungan sine. D e et ordtak som sei nokka sånn om at man ska «velg sine kampa me umhu». Så en gang et intervju på Tv, der det ble sagt at om man kjeft/korriger heile tia på ungan så hør ikke ungan etter den gangen dem verkele ha gjort nokka gæli.

  Simon på 2 år og 4 mnd hjelp bestemor på kjøkken når ho kjem på besøk

 Leon på 3 år og 6 mnd fikk låne den SKARPE kniven når vi kokkelert

 

Astrid Lindgren sei;
Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet.
Så kommer fornuften av seg selv

Eg e meg (forbudte tanker)

Blogger lite?. E fremdeles tom, og når livet e sentrert rundt mamma så e d jo ikke så mye å blogge om. Gikk tilbake i tidligere innlegg for å se ka eg allerede ha skreve. Så da at eg skreiv at ho va slutta å spis. Det snudde, etter 5 døgn uten mat så fikk ho plutselig matløst igjen, og ho hadde ni veldig fine daga. Vi tell og me prøvd ta ho ut på terassen, men d gikk ikke så bra. Etter 5 minutt så va ho så sliten at ho sov resten av den dagen.


( BILDET E LAGT UT MED TILATELSE FRA MAMMA)

Har fått en følelse av at dette vil ta lang tid, ho e nok ikke klar for døden enno.
Di siste to nettene har vært slitsomme, ho har vært mye våken, og mye tett pga kolsen.

Årsaken til at eg tok mamma heim e jo pga hennes angst/sosialangst. Spesielt har ho angst for sykehus, og d eg veit grunnen for.
Da mamma hadde sitt første kolsanfall, så va ho kanskje ikke den letteste pasienten. Ho hadde panikk og va livende redd, fant kun ei stilling som ho greidde va i. Denne stillinga passa ikke inn i en av sykepleiernes opplæring og ho masa mye på mamma om det. Mamma satt på en stol, framoverbøyd over senga, med masse puter oppbygd under seg. En dag da mamma hadde strekt seg ut etter pleiern, og tatt tak i armen hennes i panikk og sagt; «Va hos meg»  hadd pleiern faktisk klappa mamma over kjæften og sagt; «slutt å kløs (klore), eg har da andre pasienta» . D høres sikkert sprøtt ut, men dette er fakta! Denne sykepleiern jobb enno på sykehuset og i alle år etter dette ha mamma vært redd for at ho skulle havne på hennes sone. (Di er oppdelt i fargesoner på medisinsk avd) Mamma ha observert lignende oppførsel fra denne pleiern mot andre pasienta. Husk en gang ved en senere innleggelse at eg besøkte mamma, da lå pasienten i senga ved siden og gråt sårt, eg så spørrende på mamma, og mamma sa d va samme pleiern som hadd kjefta på pasienten.


En annen gang mamma kom på akutten, fordi ho framfor meg fikk et anfall som ligna på slag.  Ho va helt lamma både i kropp og tale. På akutten møtte vi en brysk sykepleier som skjøv mamma ganske så brutalt ned på rygg, eg prøvd fortvilet å forklare at mamma ikke måtte ligge på rygg da ho har kjempeproblemer med pusten. Det eneste mamma greidd rør va øyan, og eg så ho va livredd. Husk ikke ordrett ka denne sykepleiern sa, men d va nokka om at d berre va tøv, og at vess mamma ville d nok, så greidd ho røys seg opp. Eg va ikke blitt den eg e no på d tidspunktet, så eg turde ikke si i mot. Mamma havna da på intensiven, fikk noen epileptiske anfall. Legene va usikre på om ho ville våkne opp igjen, og vi fikk spørsmålet om ho sku gjenomopplives om d sku bi behov. Vi valgte da å si nei?. Mammas liv va ikke godt, og tanken på å leve verre enn ho allerede hadde d, syns vi ikke va rett.
D e grusomme svar å gi?..
Men mamma våkna til, hadde mistet talen og første døgnet va d kun tall ho kunne si. Husk eg klart å forstå at 16 betydde at ho ville tiss. Det døgnet satt eg hos mamma i ni tima i strekk og snakka me ho, tvang ho til å se på bilder og lær seg å snakk igjen. Pga av at pappa hadde hatt Afasi så viste eg at du bør læres snarest mulig opp på nytt om talesenteret e skada. Mamma ble som før igjen i talen.

Eg e sliten?.Eg viste eg kom til å bi sliten, eg viste d kom til å bi tomt, men eg angre fremdeles ikke! Sjøl om eg no ha kontakta kreftsykepleiern og bedt om avlastning ei helg i mnd på Korttidsavdelinga. Det treng eg.

Så til di forbudte følelsan?.Eg viste mamma ville ønske å dø, eg viste at eg ville ønske mamma skulle få dø fordi ho sku slipp å lid. MEN eg ante ikke at den egoistiske bit i meg ønsket dette skulle va over sånn at EG får leve mitt liv igjen?. For no e eg i ei boble. Og den bobla ville eg ha vært i uansett om eg hadd valgt å la ho bi sendt på sykeheim. Ha snakka me flere no som ha opplevd lignende, og det er ikke uvanlige tanker! Likeså e d flere som no ha sagt til meg at di følte lettelse etter dødsfall av nærmeste som har vært syk over lengre tid. Skulle ønske at dette va nokka eg kunne vært forberedt på, for disse følelsan slit eg voldsomt me?..!

Bildene og blogginnlegget e godkjent av mamma, med unntak av di forbudte tankan, For di treng ikke eg les opp for mamma.

Eg e meg (Fedme)

I heile mitt liv ha eg hørt at eg va tjukk. Husk farmora mi brukt å sei; «eg ser dåkk ikke e fri førr loff på Tappenhåjen» Huska eg ikke skjønna helt ka ho meinte, kossen kunne ho veta at vi hadd loff???
Eg ha sett på barndomsbilda a meg, og eg syns faktisk ikke eg va så tjukk. Men nån må jo ha printa det inn i haue mitt sia eg trudd d så sterkt.

I voksen alder ha eg sjelden hatt særlig kompleksa førr kroppen min. Eg kan ikke husk når eg godtok den, men på et tidspunkt så berre gjor eg det. Sjølsagt har eg daga der man går på prøverom og syns alt ser fælt ut på kroppen. Men det trur eg så å si alle har!
Når venninnene mine mått ha på seg T-skjorte eller andre toppa på varmeste sommerdagan for å skjul seg, så kledd eg av meg berre satt i BH. Og venninnene mine va slanke, og det va absolutt ikke eg. Eg har vært under sjeldent 100 kg to gang i voksen alder, det va 1990 etter eg fødte unge nr 2, og i 2007 da va eg litt under 90 kg. Og det e d slankeste eg ha vært i voksen alder.
 

En person i min nære omkrets e ekstremt opptatt av fedme og vekt. Og kommentarer tell både meg og min mann ha ikke vært få opp i gjennom åran. Nån ha vært skikkelig stygge. Siste kommentar va at eg ga mammaen min så lite mat førr at vi sjøl sku få spis oss god og mett?..
Eg VEIT at dette e spøk! Sjøl om eg ikke helt skjønn sånn spøk.
Men tell meg ha d i hovedsak prella av.
Eg mein at unga ska få lov å si eg e tjukk eller stor, fordi eg e det! Når en voksen da sei, fy det va stygt sagt, så lær ungen seg det at tjukk e stygt. Og det treng det ikke va! Eg kan faktisk va lekker og sexy eg og!  😉 Kommer helt an på øye som ser.

 (Tatt i dag)

 ( der ser dåkk....like sexy ;)  )
 


Men no e eg skjør og sliten, og for første gang på lenge lenge så lik eg faktisk heller ikke kroppen min. Eg ha sia September slitt med betennelser i hofter og da i tillegg skeivgått så eg får låsninger i ryggen. Dette gjør at eg ikke ha fått bevegd meg mye siste året. Og no for tia så sett eg her heime hos mamma min. Nokka eg IKKE angre på. For som eg tidligere ha sagt, vi har det fint sammen.

For di som ha fulgt bloggen og vet at mamma ligg her syk så kan eg fortell at mamma ha hatt fem fine daga. Så pussig at det ska sving sånn, forrige helg satt eg jo ve sengkanten hennes konstant fordi ho va så dårlig. Kreftsykepleier sei at det e ikke uvanlig me sånne toppa. Det går som oftest i bølger, men i bølger nedover.
I kveld har vi hatt latterkikk 😊 Men veit ikke helt om d va så bra førr ho ble frøktele tett etterpå.

Derfor e d så pussig at akkurat i dag når ting går så bra me mamma, så har eg en skikkelig tung dag?.

Men no ska eg jaggu spis litt 😉 Kan jo ikke risikere å bi tynn 😉



 

Eg e meg ( Svak? eller sterk?)

Både eg og mamma e vokst opp me tanken på at vi e svak og dum. Mamma bruk å fortell meg at i barndommen så lært ho lite, tell ingenting fordi ho ble sett på som ei som ikke fikk nokka tell.
Så ho følt at fram tell ho va 16 så va det mora hennes som gjor alt for ho og at deretter overtok pappa?. Helt fram tell no så ha ho hatt den følelsen. Og e d nokka mamma IKKE e så e d dum eller svak!
Ho e faktisk en av di sterkeste eg veit, og dette sei eg ikke berre for at ho ligg inn på et rom her og dør?.Men fordi det e sant!
Mamma ha opplevd mye dritt i sitt liv, nokka sjølforskyldt, og nokka alldeles ikke hennes skyld.
Men i krisesituasjona så e ho den som står sterkest. Eg har så løst å fortelle ting, men for å beskytte mennesker rundt så kan eg ikke fortelle episoder som har med andre å gjør.
Men kan fortelle om alle gangene ho ha måtte «plukke opp bitene» av meg når eg har vært nede. Når ho ha måtte ordne skyss til meg til sykehus for sjekk når eg e blitt oppbanka. Når ho hent meg i eget spy fordi eg ha prøvd ta livet a meg?.osv osv
Kor mange år ho satt heime å ikke viste kor eg va, fordi eg va på fylla. Når eg i tenårene ikke ha gitt lyd i fra meg på dagesvis og ring heim fra telefonkiosk å sei; «eg e vess i Sandnessjøen og veit ikke kossen vei eg ska haik».


( den gang eg va ung.... )

Eg har d likedan. Eg trur at alle ser på meg som svak og dum. At alle mein at eg ikke skulle tatt mamma heim for dette kjem eg ikke tell å takle. Eg e blitt så innbanka i haue av barnevern kor udugelig eg e, at eg klar ikke å skjønn at eg faktisk kan takle nokka som helst.
Her en dag sku kreftsykepleiern kom innom. I mitt hode så hadde eg fått den ideen i haue at ho kom for å sei at dette kom tell å bi for tøft for meg og deretter « Ta mamma i fra meg»?.
Det høres kanskje veldig rart ut for andre at eg satt med den tanken. Men når man har kataloger tjukke som gammeldagse telefonkataloger nedskrevet kor udugelig man e så mist man sjøltillit.
Nå snakk eg om rettspapirene fra den tia barnevernet tok ungan mine. Barnevernet tok ikke berre i fra meg ungan mine, men dem tok ifra meg, meg sjøl?..Tanken på at eg faktisk kan og e nokka!


( Eg og mamma 2009 på Fagernes og så på skuespillet, Sagaen om Isfolket )


Fikk ei mld fra en kompis her for ei ukes tid sia. Han skrev; «Om det e noen som klar dette Rita, så e det du» ?. Den meldinga styrka meg.

Sjølsagt e d tungt å ha mamma her, som eg trur eg har sagt før så gråt eg kvar kveld. Men koffer sku eg ikke få lov til det?
Mamma e slutta å spis, for d grei ho ikke. Vi må no va to stykker for å snu ho, og eg takk gud for at eg har den mannen eg har! For det e ikke mange menn som ville ha stilt så mye opp som han gjør. Dette hadde aldri gått uten Tom.


( 3 steinbukker, mamma, Tom og "en fremmed. Tatt i Halden 2012, da vi var på Allsang på grensen)
 

Eg si til mamma, at du e sterk! Eg si til mamma at ho slettes ikke e dum!
Og kanskje eg burde si d samme til meg sjøl.


( 2007 lei mamma helikopter for å komme seg til sitt barndomsheim Bjerkmoen)
 

 

 

Eg e meg (Solfrid)

I dag har eg løst å blogg om venninna mi, ho Solfrid.
Om kor mye ho betyr for meg og ka vi ha opplevd sammen. Vi møtes i 2001 trur eg. På nokka som kaltes VIPS, veiledning, info, praksis og skole trur eg bokstavan sto førr.
Vi hadd samme humor og vart raskt venninne der. Eg bynt å bi me ho på messer kor ho solgte hjemmebakst, og vi arrangert brettspillkvelda sammen me andre venninne.

I April 2010 skjedde en episode på en fest som gjorde at eg kutta ut all kontakt me alle vennan mine. En person heiv meg opp etter veggen og ned i bakken, der eg ble sparka og kalla for ei hora.
Denne episoden gjorde at eg trakk meg bort fra ALL sosial setting for nesten et år, og eg isolerte meg derfor her heime. Det gjorde at eg fikk meg et opphold på psykiatriske den høsten. Etter d oppholdet så tok eg mot tell meg for å bi sosial igjen.
Og på den tia dukka plutselig Solfrid opp på døra igjen. Det virka som om ingenting hadd endra seg og vennskapet blei berre sterkere og sterkere. Her i huset e ho blitt såpass kjent at om eg ikke ha koka kaffen når ho kjem, så kok ho den likså godt sjøl. <3

Eg og Solfrid e egentlig veldig forskjellige. Solfrid e sprek og spretten, og må va aktiv heile tia. Eg ha jo alltid vært egentlig lat, og fjernkontrollen ha vært min beste venn. Så kossen ho i 2014 fekk meg me ut å rør meg e førr meg et mysterium. Første tur eg va me ho va hverken bratt eller lang, men eg pusta å presa og klaga heile veien. Men av en eller anna grunn så ga d meirsmak.


Bjerkmoen 2014

Småvatnan 2014

Og i og me at sommern 2014 va rekordvarm her på Mo så fekk vi oss mange flotte tura. Eg bynt å syns at d å kom seg på en fjelltopp va hærlig! Det å gå me Solfrid ha vært en skikkelig terapi for meg. Aldri om ho klag på tempo mitt eller noe. Ho kan jo mobb meg på vennskaplig vis, som f.eks når eg i min panikk for vann, omtrent ikke turde hopp over sildrende vann, som ikke en gang kalles for bekk. «Du må lær deg å skræv Rita» lo ho. Og som den gangen eg for første gang hoppa over en bekk, og sa tell ho at eg følte meg som en gasselle. Da lo ho å sa «du så no meir ut som en elefant» Sånn humor lik eg!  Korgfjellet 2014


Mot Reintind 2015
På Hatten 2015


( På Hatten 2015)

 

No ha d dessverre stoppa litt opp førr meg. I September fekk eg betennelse i hoftene, og d ha gjort at d ha vært stillstand i fjelltura. Men Solfrid kjem innom uansett og tar en kaffekopp i ny og ne.
Da kan vi snakka om absolutt alt. Ho e vell den person, foruten Tom som veit absolutt alt om meg. Og ho aksepter den eg e på både godt og ondt. Sånne venninne e sjeldne, og eg e gla at eg fant meg ei sånn vennninna.


( To sydentura ha vi vært på også, her fra Gran Canaria 2016)

 

eg e meg (fremdeles tom)

Mamma spurt meg i dag, i en av di øyeblikkan ho va våken; "Ka ha du skreve i dag?" Med det meint ho ka eg hadd skreve her inne i dag. Ho interesser seg førr det, og eg ha ofte lest innleggan tell ho. Mått jo sei som sant va at eg ikke hadd skreve nokka, og spurt om ka ho syns eg sku blogg om. Det vart stille borti senga.....Og plutselig søng ho; "Vil du varra me tell Mexico". 
Hehe åsså flira ho. Ho har sånn humor her ho ligg. Når ho plages me ordan som ikke vil kom ut, pga svulsten i hjernen, så kan vi finn på å flir og tøv masse. Har faktisk ikke ledd så mye sammen me mamma på mange mange år. Det e godt!
Men tru no for all del ikke at vi flir bort alt. Vi snakk en del alvor også.
Hver kveld når mamma e sovna så gråt eg.....Gråt for at eg ska mist ho, og gråt for at eg e sliten.... Men eg angre ikke på at eg tok ho heim!!!
Men eg gråt for en anna teng åsså... Eg gråt fordi eg tar meg så nær av ka anna folk sei. Nån mein at dette å ta mamma heim va tåpskap?
Eg skjønn det ikke...? Tom (mann min) sei at eg ikke ska bry meg om alt som andre sei, men eg e jo ikke laga sånn....
For å va helt 100% ærlig så e eg sånn at eg sku ønsk all likt meg. Men det går jo ikke. Sunn fornuft VEIT jo at sånn e d jo ikke. Eg lik jo ikke alle, så koffer ska alle lik meg? D e jo egentlig tanka som hør heime på barneskola, og ikke i en 50 årings liv.
( Eg og mamma på vår siste ferietur sammen. Var på Stiklestad å såg "Slaget på Stiklestad" )

 

Mamma må va letteste pasient i verden, ho mas ikke på nokka i d hele tatt. Innimellom har ho fine halvtima der vi snakk om alt. Eg ser ho tar seg voldsomt sammen når ho får besøk. Og da sov ho resten av dagen når besøket e førn. I dag ha sønn min Tommy komme tell Mo fra Bodø for å besøk ho. Ho ha spurt masse etter han, så han kom en snartur for å hels på. Dem satt no å snakka litt, og han spurt ho i Quiz.
Når ho ble sliten å sku søv så fekk eg og Tom tatt oss en tur på kafe å drekk en kaffekopp. Eg hadd lengta veldig etter å kom meg ut av huset. Men dessverre ble d ikke som eg trudd, for eg greidd ikke koble av. Men eg e uansett kjempegla for at Tommy gidda sett "bestemorvakt" di timan <3

 

Eg e meg (mamma og helsepersonell)

Som eg skreiv i går så e livet på pause, og da e d vel kanskje normalt at all tankan eg har, e rundt om ho mamma. Kvar morra når ho våkne så ha eg lie å lytta etter pust lenge før eg hør ho. Ho sov jo meir og meir, og da bi eg bekymra kvar morra for ka som møt meg den morran?.

Det e ikke nokka godt liv for ho å berre ligg der å vent på døden. Ho har det alldeles ikke godt, sjøl om ho hittestell ha sluppe di altfor store smertan. Ho nekt å spis morfin foreløpig. Sjøl om ho ha fått smerteplaster. Og eg e 100% sekker på at ho har meir smerta enn ho innrøm, men ho e redd morfin?. Ho e så redd for å bi «tøven» og ho mein at morfin va grunn tell at hennes mor vart «tøven» på det siste.
Og «tøven» e ho i allefall ikke! Ho e sylskarp, får me seg alt, og har et utrolig godt minne.

En slit me tankan mine, en del a meg ønsk ikke mist mamman min, men en anna del ønsk jo at ho ska få slepp å lid meir. Og når eg e 100% ærlig, som leseran mine ha lært seg at eg e,så ønsk jo eg at livet ska normaliser seg igjen?
Sjøl om eg e helt sekker på at eg ha gjort d rette me å ta ho heim, så e eg jo temmelig «låst» her eg sett. Berre d å ska gå i dusjen krev planlegging?



 

Til slutt vil eg nevn di fantastiske hjemmesykepleien som går her. Kvar og ein av dem ha vært fantastisk! Foreløpig e di innom en gang daglig, og ellers kan eg reng om det e behov. Og di e så omsorgsfulle, mot mamma. men også mot meg. Di spør ka det går, og minn meg alltid på at dem berre e en telefon unna.

Likeså har mamma antakelig den beste legen som er på Mo. Eg e imponert over ka ho stille opp!
Og til slutt har ho også en kreftsykepleier som kommer innom, og som eg kan reng til om eg lur på nokka som helst.

Eg e jo et menneske som ikke e så redd for å spør om ting eg lura på, så dem ha no fått sine rare spørsmål både hjemmesykepleien, kreftsykepleiern og legen.

Eg e meg (mamma og bryllupsdagen vår)

Når man åpne en blogg, og les kossen man ska få en bra blogg så står det at man ska ha jevnlig innlegg, og at man ALDRI ska åpne enn innlegg me; « Ha ikke blogga på ei stund fordi?»
Men.....

Eg ha ikke blogga på ei stund fordi.... Tia e ikke så enkel for tia, som eg tidligere ha skreve så e mamma kreftsjuk,og no ha eg tatt mamma me meg heim tell oss. Her ska ho få va di siste dagene sine 

(Bilde e lagt ut me godkjenning fra mamma)

Eg ha fått en del reaksjona på det. Mange mein eg e «en engel» som gjør det. Men det e en tosidig sak. Den ene e jo at eg ønsk mamma ska ha det okey di siste dagan i livet sett, men det e også lettere for meg. For om mamma hadd vært på et sykeheim/sykehus så hadde eg nok sitte ved sengekanten hennes uansett, og det ville faktisk vært tyngre både for meg og for Tom som måtte ha kjørt meg fram og tilbake. Her kan eg gjør mine egne ting innimellom, lag middag og gjør husarbeid (skriv blogg) når mamma søv, og søv gjør ho meir og meir.

Eirin (eldste søstra mi) still også mye opp, og på sikt så bi vi nok å kjør oss en tur me campingvogna og Eirin va her ei natt eller to. Det kjenn eg at eg nok vil ha behov for.

Men som Eirin sa i går; «mamma e jo en lett pasient» Ho mas ikke i det hele tatt, og di minuttene ho e våken så kan vi prat og le, for ho e helt klar i hode, og ingen har sånn galgenhumor som mamma!


 (Mamma på vår bryllupsdag for nøyaktig 10år sia)

I dag har vi bryllupsdag, eg og Tom. 



Normalt ha vi prøvd å vært på steder vi ikke ha vært før på denne dagen. Men i år tar vi en pause fra det.


(Veten 07.07.08)

(Marmorslottet 07.07.09)

(Gran Canyon 07.07.15)
 

Får gå oss en tur på stranda i kveld når Eirin e her, tenk eg. Tom si det; "akkurat no så e livet litt på pause, og sånn må det berre va"

Eg e meg (overgrep)

Min inngang tell det seksuelle liv ble ikke akkurat som man drøm om.  Det skjedde heime hos oss, da to gutter i klassen holdt meg nede i en sofa og fingret meg . Husk at eg blødde?.D e egentlig ikke meir å utdype en akkurat det.
Tok det faktisk opp me den ene av gutta no når vi hadde jubileumstreff for klassen heime tell meg. Han huska det ikke?.



Min neste opplevelse ble ikke særlig bedre. Eg hadd tatt kveldsbuss heim fra byen, eg va alene på bussen og da vi kom til mitt busstopp så stoppa ikke sjåføren. Da han omsider stoppa, så nekta han å åpne døra før eg sugde han. Om eg gjorde det eller ei, e helt borte for meg. Husk berre at det snødde mye da han omsider slapp meg ut, og eg gikk heim. 


Eg var var vell ca 14 år. I dag e eg 50 og tar aldri buss aleine. 
Sku ønsk det hadd stoppa der, men neida. Som eg ha skreve i tidligere innlegg så va eg det som eg kall «løs på tråden» Dette gjorde at mange menn trudd at hos meg va det berre å forsyn seg. Og til tider så trur eg at eg nok trudd det sjøl også?



En gang ble eg tvunget bak et hus/skur av en gutt, som bodd i etasjen under oss, da eg bodd  i det «nære fosterheimen» eg tidligere ha blogga om.  Han va temmelig voldelig og tok kvelertak på meg. Han greide riv opp glidelåsen på buksa, før eg greidd riv meg laus å sprang opp på veien. Der falt eg rett foran en bil, og mannen i bilen tok vare på meg og kjørt meg på politistasjon. I og me eg hadde drukket og fordi eg va den eg va, så mente politiet at eg hadd oppfordret denne nabogutten, og de sendt meg heim. 
Dagen etter, da eg var på Utekontakten,, så merka di ansatte der blåmerkene på halsen og ble da me meg på stasjonen sånn at eg fikk gitt forklaring, da ble eg trudd. 
Overgripern måtte i avhør, men eneste «straff» han fikk va at han måtte erstatte klean som han hadd ødelagt da han reiv di av meg.
I dag lik eg ikke om noen kysser eller kos meg på halsen.
To ganger tell har to menn holdt meg nede me tvang og eg e blitt fingret og tvunget til oralsex. Og en gang haika eg me en feil person?Orker ikke gå nærmere inn på disse episodene.
Foruten den episoden der eg ble tatt kvelertak på så ha eg helt fram til i di siste årene ikke tenk på dette som overgrep. Av en eller anna grunn så ha eg trudd at eg «fortjente det» eller oppfordret sjøl til det. 
Det e når eg ha fortalt min mann dette, at han ha fått meg til å innse at det faktisk har vært overgrep.

Eg e meg (før man dør)

Eg ha jo for d meste skreve blogg som ei tidslinje. Og sjøl om eg har mye meir eg ønsk å skriv om så velg eg no å skriv annet. Dette e mye fordi eg ønsk ikke utlever meir av folk som står meg nær.

Så i dag vil eg skriv om det å nærm seg døden. Det å va der for di døende. Tenker litt tellbake tell når bestemora mi dødd. Eg sleit veldig me å sku besøk ho. Ka snakk man om til di som e på venteværelse til døden? Eg grudde meg veldig, men e veldig gla for at eg endelig tok mot til meg å dro. "Ho mor" så ille ut, ho hadd falt ut av senga om natta og mye av ansiktet hennes va blåsvart. Eg må innrøm at eg syns heile settinga va ubehagelig, men Ariel som va kun 2 år redda mesteparten av besøket. Ho "mor" kalla ho for lille Rilla, og Ariel ga ho klem. 
(mor Margot før ho ble sjuk, sammen me Tommy)

Før pappa døde så va eg ofte innom på besøk tell han. Der va det ikke så vanskelig, mulig d bi sånn dess nærmere man e den som er syk, eller at eg kanskje va blitt voksen nok...



Eg ha hørt om at døende mennesker av og til venter på nån, før di gir slipp. Det trur eg pappa gjorde... 

Eg skjønn dette me å ikke takle å besøk noen som ha fått "dødsdommen". Men det e feigt! Syns det bi så innmari falskt å ta seg tia tell å kom i en begravelse når man ikke tar seg tia å kom mens man enno lever. 

 

Eg e meg. (Min mann)

4 November 2000 gjor eg det smarteste valg noensinne. Hadd vært ute på byen, og etter stengetid va d mange tilbud om forskjellige nashspiel. Men plutselig fant eg ut at eg heller sku gå bort i Strandgata og besøk en fyr eg kun ha møtt et par gang. Smårusan og gærn banka eg på døra. Hans romkompis åpna døra å sa at Tom va lagt seg. Men eg ga meg ikke på det?»Kor e soverommet» sa eg, og eg gikk inn dit å sa; «her ska eg ligg». Og sia den gang så lå eg der. Eg ha mange gang spekulert på ka som gjor at eg va så bestemt på at der sku eg bi. Hverken eg eller Tom va særlig forelska i kvarandre, og for å va helt ærlig så gjor faktisk Tom alt han kunne for å bi kvitt meg.

(Min gale mann :) ) 

Unnskyldninger kvar morra om at han sku hit og dit, og kjørt meg heim tell meg sjøl. Normalt har eg antenne førr sånn, men ikke denne gang. Kvar kveld va eg på plass tilbake til Tom. 😊 
På et tidspunkt må Tom ha gitt opp og han flytta inn hos meg. Sjøl ikke da hadd vi nå særlig forelskelse oss i mellom. Det berre sku va sånn. Det vokste en sterk og god kjærlighet mellom oss. 
Og når eg tenk på ka Tom valgte den gang så elsk eg han enno meir. Han gikk til ei dame som lå i rettsak mot barnevernet for å vinne sin datter tilbake, eg hadd allerede mistet mine sønna. Eg va trist og sliten, da tapet av min datter tok sterkt på. Eg va 8 år eldre og sterilisert, så d at han valgte meg gjorde at han ga avkall på egne barn. Et valg som nok ikke kunne va lett. 


Uten egne biologiske barn, så e han verdens beste bestefar <3 


Vi fikk et utrolig nært forhold. Tom va sykemeldt i begynnelsen, og vi va derfor sammen 24/7. Vi la oss sammen, vi sto opp sammen, vi va ALLTID sammen. 
Våre første år va prega av rettsakan, for kvar gang eg tapt, så gikk eg i kjellern. Eg vist jo me meg sjøl at eg kunne va en og mamma tell dattera mi, og Tom kunne bi en fantastisk stefar. 
Vi reiste mye den tia. Kjørte land og strand i Norges land på impuls, ofte kasta vi kron og mynt på kor vi sku kjør. 
07.07.07 gifta vi oss. Mitt tredje og forhåpentligvis sista ekteskap starta. Eg va lykkelig! 
Hadd slått meg tell ro me at dattera mi ikke kom heim, og begge guttan va komme heim og levd sitt liv her på Mo. 
Høsten 07 begynner Tom å studere. Hadde samlinger i Trondheim, og i en periode hadd han hybel der. Den perioden fikk eg kjenne på ei Rita eg ikke ante fantes. Eg ble sjalu! Eg ble psykelig sjalu. Og eg oppførte meg på en måte eg ikke fatter i dag e mulig. Eg ble direkte slem, va spydig, alt Tom gjorde va feil og eg va direkte ond. Det va ikke berre kvinner eg va sjalu på, eg va vell sjalu på at livet hans gikk videre. Mitt liv sto stille. Eg hadd vært vant me at alt vi gjorde, gjorde vi sammen. No va han slank og fin, utdanna seg, fikk andre interresser som eg ikke forsto. Plutselig kunne han ha ei meining om f.eks politikk. Det va ting vi tidligere ikke hadde brydd oss særlig om. Ka som skjedde som gjorde at eg plutselig innså at dette kunne eg ikke fortsette me, veit eg ikke. 
Etter ca ½ år me en ufyselig oppførsel fra mi sia, forsto eg at fortsett eg sånn så mist eg mannen i mitt liv. Eg tok til vett, vi snakka mye, og eg ba om unnskyldning. Sjalusien va der enno, men den sku va mitt problem, ikke Tom sitt. Eg måtte lær meg å leve me den, og takle det. Og etter hvert greidd eg å start å lev i vår nye retning eg og. 



Tom e der for meg når eg e trist, han e der sammen me meg når eg ler, Han still opp for mine barn og for mamma, han ler av meg når eg flørt ( eg e ille gla i å FLØRT) Han lær meg nye ting og har en tålmodighet som burde stått i Guiness rekordbok. 


Forelska?. Ja det eg eg titt og ofte no. Så sjøl om ikke vårt forhold starta me det, så kan eg i dag føl meg nyforelska i mann min.






 

Eg e meg (Nåtid)



Planen i dag va å skrive om min store kjærlighet. Men i dag har eg det ondt og vanskelig. Slit me å velge ka som e d rette å gjør.
( På Stiklestad og ser "slaget på Stiklestad)


Mamma e som eg ha sagt før,sjuk. I dag når eg va der så hadd ho smerta og talen hennes e i takan veldig dårlig. Men av og til så snakk ho fint. Ho vil eg ska les fra bloggen når eg e der. Det gjør meg gla og stolt. Ellers så snakk vi litt om gammaldaga, litt om døden og vi les Quiz. Mamma ha alltid vært gla i Quiz. 


( 4 generasjona i Simons dåp)

Problemet mitt e at eg savn meg sjuk etter barnebarna. Di e flytta til Stokke. Savnet e STORT og ondt. Planen va at vi sku reis nedover no snarest sånn at vi kunne kom heim til mamma......forlat oss. Men så e d jo sånn at d finnes jo ikke utløpsdato på menneska, og man veit jo ikke når d skjer. 

Legen hennes sei eg bør ta en tur. At d e ikke sunt å berre sett her å vent. At eg treng overskudd. Men om eg ikke e heime når det skjer så tilgir eg aldri meg sjøl.

Ka gjør man me sånne valg?

Eg e meg (brannen)

På et samvær me guttene da di var 13 og 15 så skjedde en for oss tragedie. Det va søndags formiddag mein eg og guttan va ute en tur. Plutselig kom Marius løpende oppover i panikk « Rema brenner, Tommy ha satt fyr på Rema» Tom (min nåværende mann)  hoppa i bilen og kjørt i full fart mot Rema, meg glømt han, så eg sprang etter bilen. Og me ei kjærring som omtrent aldri ha løpt kan eg tenk meg det va et syn for guder? 😉 
Da Tom kom fram så brann det i pappen som hadde hopa seg opp på rampa pga at d va transportstreik og ingen hadde henta papp på lenge. Tom fant ei vannpumpe, men den måtte man ha en «polett» for å åpne? 
Da brannvesenet kom va det åsså en del problemer med nok vann så sivilforsvar kom for å få vann i fra elva. Vindretninga og all pappen gjorde at brannen spredde seg veldig raskt, og snart va hele Rema overtent. Vi sto der i sjokk! Menneskemengden bygde seg raskt opp, og det e helt utrolig kor fort vitser og rykter oppstår. Det tok ikke mange minuter før tekstmeldinga «ønsker du ta ut sorte penger, prøv Rema i Ranenget» var en farsott på Mo. Likeså hørt vi mange rykta svirra rundt oss om 
ka som hadd skjedd. 

Vi tok guttene me bort til en politi og di sa i fra sjøl at dette va demmers verk, og politiet sa vi kunne fær heim, så sku di ta kontakt. 
I sjokk dro vi heim, satt oss samla i en sofa og holdt rundt kvarandre. Følelsene vi hadde e egentlig ubeskrivelig. 
Vi kontakta da den ene fosterheimen, trur ikke vi tok kontakt me Tommy sitt, for der va vi jo i rettsak mot for å få Tommy heim. Husk eg tenkt at no får eg aldri Tommy heim igjen. 
Politiet kom og eg og mann min fikk va me hver vårres gutt til avhør. 

Det som hadd skjedd va at di hadd leka me en ligther, satt fyr på nokka papir, trampa på papiret og begynt gå der i fra. Pga vind hadd varmen flamma opp igjen og fort spredd seg til papp-pallene som d va fullt av på rampa. Dette oppdaga guttene mens di va på tur bort fra Rema. Di prøvde velt den brennende pallen over kanten sånn at d ikke sku spre seg, men den hadd vært for tung for guttene, derfor sku Tommy fortsett prøv hindring av spredning mens Marius sprang etter hjølp. 


Man kommer i et slags vakuum når slike ting skjer. Marius hadd problemer dagen etter da han hadd drømt at det va mennesker inne på Rema som hadd brent inne. Heldigvis va d bare materielle skader. Og det va det nok av, Tommy fikk i etterkant ei regning på 40 millioner. Det e egentlig temmelig surrealistisk at nån prøv send en 15 åring ei sånn regning. Va mye styr om forsikring. Forsikringsselskapene prøvde skyve over på kvarandre, dem prøvde seg på fosterforeldrenes  forsikring osv. Saken e den at barnevernet skal faktisk ha forsikret fosterbarn har eg hørt, men det va ikke gjort her. 
Siden Marius var under den kriminelle lavalder ble dette Tommy som fikk straff for. Marius måtte så vidt eg husker fortelle åpent i klassen om det som hadde skjedd. 
Tommy fikk samfunnsstraff, husker ikke antall timer. 
Men den største straffa Tommy fikk va av samfunnet. Folk nekta å gi slipp på dette,og han fikk kallenavnet Tommy 1000 og RemaTommy. Hørte man en brannbil så fikk Tommy tekstmld med spørsmål om ka han no hadde gjort. 
Dette va årsaken tell at Tommy på sitt første år på videregående måtte gi opp. Året etter flytta han sørover helt til Kvås som e nært Kristiansand på folkehøyskole for å se om ryktene kunne dabbe av. 
Men folk e vess ikke glømsk for det tok mange år før kallenavn og hetsing forsvant. E ikke mange år sia eg så en diskusjon på «spør om ka du vil i Rana» på Facebook, der saken ble tatt opp og ryktene under innlegget var ondsinnede og mobbende. 
Brannen va et uhell! Ingen av mine gutter ville gjør skade. Det va dessverre lek med lighter som di sjøl faktisk ha kjøpt på Rema dagen i forveien.

(Posta med tilatelse fra mine sønner)

Eg e meg ( barnevernet)

Vil først fortelle at eg ha fått utrolig mange gode tilbakemld på messenger. Det sett eg veldig pris på. At så mange både bekjente og ukjente mennesker takker meg for min ærligheit og åpenheit e veldig godt. Eg ønsk at dåkk veit at eg spør ungan mine ofte om innleggene. Eg ønsker ikke, og trur ikke at eg på nån måte skad dem me bloggen min. Alle tre e i dag oppegående mennesker som har god innsikt i kossen eg ha hatt det. Og eg trur ikke di skjemmest av mora si. Og når d e sagt så skjemmest ikke eg heller over noe.


Tilbake til tidslinja
No bi eg nok muligens å høres bitter ut, til tider kan eg kjenn bitterhet ja. Men eg lev ikke i bitterhet, for d tapper berre energi. Ingenting kan endre fortia, hverken di feil eg sjøl ha gjort eller di feil eg mein barnevern gjorde. Eg ha vært igjennom mange faser når det gjelder barnevernet. Alt fra fortvilelse, forbannelse til å ha godtatt og tell og me trudd ting ble gjort rett. 
Men at d va rett ,e eg helt gått bort i fra.
Eg mein at da di tok mine sønna fra meg så va eg såpass sjuk at d nok va d rette å gjør, muligens sku di ha tatt di før. For eg va verkele sjuk den tia. D ideelle ville jo vært at eg hadd fått den hjølp som eg trengte. Men helt ærlig, så trur eg at eg va for umoden og ikke klar tell å motta rett hjølp.


MEN d å del opp en søskenflokk e ikke greit! Eg ble lovd at guttene ikke skulle deles, men det va et løfte dem braut. 
Eg veit at barnevernet hadde tilbud fra biologisk familie av min første mann, om at di ønsket omsorgen, men det ble ikke en gang sett på av barnevernet. Dette er feil! Det biologiske prinsipp bør komme først!


Den ene sønnen min kom i et fosterheim som va bra, sjøl om eg ikke alltid va enig så betyr ikke det at di ikke gjorde d di mente va d rette for min sønn. Han fikk en oppvekst med friidrett, fotball og musikk. Eg trur di oppriktig va og e gla i han, men at når man har biologiske barn så vil d uansett bi en forskjell, og d uten at det gjøres forskjellsbehandling.  For uansett kor man vrir og vender på det så vil et fosterbarn ikke 100% bi d samme som kjøtt og blod. Det e i allefall min personlige meining.

Min eldste sønn va ikke fullt så heldig, han kom først i et fosterheim som ikke funka, for deretter havne i et fosterheim som ALDRI skulle fått lov å ha fosterbarn. Fostermor der mobba han, og i et tilfelle faktisk beit ho han. Eg ha snakka me andre fosterbarn i den heimen, som forteller ho viste bilder av barn me funksjonshemning og sa min sønn var sånn. Ho nærmest oppfordra tell mobbing. Dette fikk eg flere år senere medhold i retten på, og Tommy fikk flytte heim.
Min sønn har INGEN funksjonshemming.



Så kjem vi til min datter. Da di tok henne var eg ikke sjuk. Ja det var en belastet situasjon, men sjøl legen min mente eg ikke var psykisk ustabil og at utviklinga mi hadde i 2 år KUN vært bedring. Det å troppe opp i barnehage og omplassere henne og kutte all kontakt me meg er ikke til barnets beste. Som jo er barnevernets jobb. 

Eg brukte for mye avlastning, men dette va eg blitt sterkt oppfordret til av barnevernet.
I ettertid ser eg at det di skulle ha gjort, va å lær meg stå i di vanskelige situasjonene, gråt og frustrasjon e lov når dattera mi va lagt seg. Det at eg brukte d psykiatriske dagsenteret til å gråt og va fortvilet, va jo rett av meg. Kor ellers sku eg få hjelp tell tankene ang det som skjedde min datter (Les tidligere innlegg) Hvilken mor ville ikke hatt reaksjoner på en slik mistanke, som jo også i utgangspunktet var barnevernets mistanke.
På dagsenteret burde eg fått hjølp og råd til å takle dette, og eg burde fått lov å gråt av redsel for at mistanken kunne va sant. uten at di rengt barnevernet. 
Et barnevern som da valgte å henta ho samme dag i barnehagen. 


                Utsulta??????

Eg kjempa i nesten 5 år for omsorgen. Alt i mitt liv ble bruk t i mot meg i retten. Det ble brukt i mot meg at eg va på psykiatrisk senter da eg va 11 år (les tidligere innlegg)  Altså over 20 år bakover i tid. 
En anna ting eg reagerte på var at det ble brukt i mot meg at eg hver morgen hadd en regle eg brukte si til Ariel. Den gikk sånn; «Panneben,Øyesten;Øreflipp,Nesetipp, munnelipp,hakespiss?..killekillekill» Åsså kila eg ho under haka. Dette ble tolka som manisk. Det skjedde så mye rart i retten at eg kan ikke fortelle alt. Bla.a så løy avlastningsmora ei direkte løgn om kossen eg hadde plassert Ariel i armene på en fremmed mann, denne mannen va kjæresten min gjennom 8 mnd og som hadd et godt forhold til min datter, noe ho viste. Di sa Ariel va sultet og ikke fikk mat. Det at eg ikke hadde heimbaka brød va et tema?.


Både i nyhetsbilde og i diverse artikler kan man lese om sakkyndige som leverer et bestillingsverk til barnevernet. Dette stemmer! Uten å gå nærmere inn på rapporten så vil eg si at det kun va et makkverk.  Konklusjon ble at barn som har sjøl opplevd omsorgssvikt ikke kunne yte omsorg for sitt eget barn.
Samværet me Ariel ble 4 timer 4 gang i året, og deretter økt til 6 timer 6 gang i året. Ho fikk ikke samvær med brødene sine før over et år va gått. 
Kor e dette barnets beste? 


Når Ariel kjem i tenåringan får ho som mange andre ungdom en litt utagerende ungdom. På nytt svikter barnevernet. Flere gang søkes det om hjølp, spesielt til ting ho lur på ang meg som mor. Ønsk ikke gå i detaljer av hensyn til ho, men eg kan trygt si at ho ble grovt svikta av barnevernet da.
Etter 4 rettsaker som tar 5 år pga at det må gå ei tid før en anker, så gir eg opp. Ariel e blitt såpass knytta til sine fosterforeldre at d vil vært galt å flytt ho opp på nytt. Eg må lære meg å leve me korte og få samvær. 
Det merkelige e at guttene fikk eg ha. Ei helg i mnd, og av og til meir. Både julesamvær og ferie i Sverige. Og begge guttene fløtt heim som 15åringa. Tommy fordi eg gikk til sak pga at fosterheimen var helt for jævlig, og Marius fikk fløtt heim etter endt ungdomsskole etter egen vilje. 
Finn det merkelig at eg va god nok mor til å få to viltre tenåringsgutta heim, samtidig som eg nesten ikke får se min datter?


Ariel fløtt også heim som 15 åring?.


I dag har eg et fint forhold til alle mine barn og til mine barnebarn. Men at vi alle e «farga» av at vi ikke ha fått være en familie er det ingen tvil om. Og til tider e d ikke lett.

15.06.2017

Tidslinja fortsett

Ariel kommer til verden


Guttene bi plassert i fosterheim når min datter e kun et halvt år. Av en eller anna grunn får eg beholde ho. Hadde barnevernet tatt min datter da, så hadde eg forstått det. Eg va psykisk veldig dårlig. Hadde null sjøltillit, mye angst og veldig deprimert. 
Et tøft svangerskap med oppkast fra begynnelse til slutt, flere innleggelser for å få drypp da eg ikke fikk i meg næring, og et forhold som spisset seg til meir helvete enn himmel, gjorde meg ikke til en god mor i starten.
Da Ariel va et halvt år fikk eg et nytt opphold på psykiatrisk avd.


        Min siste dag sammen me alle 3 ungan. 
 

I denne perioden forlot min andre mann meg, samme dag som min mellomste sønn skulle fløtt i fosterheim. 
Husk eg brukt alt eg hadd av krefter til å få møte Marius og bi med på hans første dag i fosterheim. Men skjebnen ville at eg ikke sku få det til, vi skulle møtes på halvveien, men bilen som Marius kom med ble oppholdt av en trailer som sto i veien, og eg måtte retunere til klinikken uten å treffe han. Der kollapsa eg totalt, kasta opp å gikk i en slags komalignende tilstand. Ha lest epikrisen i ettertid at di vurderte sende meg på en annen avd, men i og me eg ikke utgjorde nån fare så fikk eg bli der.
Dette bi et år med til og fra mellom meg og min andre mann. Og eg kjemper for å beholde han, fordi i mitt hode fantes d ikke liv uten han. Eg går me på selge huset vårt, da han mein at det kan bedre forholdet å få avstand fra mamma, som da bodde i nabohuset. Eg leier ei leilighet og han en anna plass. Men til slutt e d et faktum, han finner en annen og forlat meg. Da er Ariel nettopp fylt ett år. 


Men det går faktisk veldig bra som enslig mor, eg får ting til å funke, har gode venner rundt meg. 
Eg skaff meg rutiner, går en dag i uka på en dagenhet for psykisk helse, men følt vel egentlig at eg ikke trengt det. Eg va flink å aktiviser Ariel, og i motsetning til når eg hadde guttene så kunne eg nå trø over dørstokken og finne på ting ute sammen me dattera mi.


Når eg no fortsett å skriv, så vil eg påpeik to ting. Det er; Dette er fra mitt ståsted og mine meninger, og at eg ber min datter om godkjenning før eg post. 
Når Ariel kommer fra samvær fra min eksmann får hun låsninger i kjeven, dette oppsto ofte natta etter ho kom heim, men kunne også komme dagtid etter et par timer. 


(Her me en svak låsning)


Kjeven er helt låst, og ho kunne ikke en gang svelge sitt eget spytt. «anfallene» kunne vare over dager. Og ho fikk to innleggelser på sykehus pga dette. Den ene gangen så slapp taket etter di la ho i narkose. 
Eg kontakter helsesøster etter ei låsning , og forteller som sant e at «anfallene» er knytte opp etter samvær med faren. Rett etter eg e komme heim fra helsestasjon får eg tlf fra barnevernet som sei at eg ska ikke sende dattra mi på samvær neste helg som planlagt. Da si eg at da tør eg ikke va på Mo, og vi bi evakuert opp til Hattfjelldal, barnevernet kjør meg dit allerede samme kveld. 
Eg skjønte ikke helt ka som skjedde, for den mistanken barnevernet hadde var ikke samme som eg hadde. Eksmannen min ble kalt inn avhør for mistanke om seksuelt overgrep. Noe eg ikke hadde hatt på det tidspunkt. 
Etter hvert så skjer ting som kan styrke den mistanken, men eg ønsk ikke gå inn i detaljer på det.
Men saken bli henlagt pga bevisets stilling. Aktor sa den gang at det va bedre enn å prøve saken i retten og han bli frifunnet. 
Men all samvær bi brutt.
Da skaffer barnevernet meg en avlastningsfamilie, slik at eg som alenemor kunne få litt avlastning. 
Di kalla d, at eg va i en belastende situasjon. 
Fikk beskjed at om eg følte at ting va tungt, så kunne vi utvide samvær me avlastningsheim. 
Så da eg fikk skryt for at eg hadd innsikt i egne begrensninger, så ble d sånn at eg kjente etter?
Har eg ikke en tung dag i dag? E eg ikke litt redd i dag? For hver gang fikk eg kjempeskryt av barnevernet, og eg trudd eg gjor det rette. I dag ser eg at eg sku heller ha lært meg å stå i det. For d e ikke til å legg under en stol at d va tungt å mistenke at eksen hadde forgrepet seg på dattera vår. 
Så kommer dagen som endra alt. Ariel sto i vinduet, og plutselig skrik ho et smertehyl. Ho snur seg og ho ha fått kjevelåsning. Eg hadd fått beskjed om å ikke lag nokka oppstuss rundt dette, så eg lar kvelden gå så vanlig som mulig. Ho sov av seg låsninga den natta, og eg sykle ho i barnehagen som vanlig dagen etter.
Eg fær på denne dagenheten for psykisk helse og knekker sammen i gråt der. Er sliten av tankene om ka som feiler dattra mi. Der bi det ringt barnevernet, di henter Ariel i barnehagen og det tar et 6 uker før eg får se ho igjen. Da inne på et kontor på barnevernet?.
Barnevernets påstand er at eg ikke er sterk nok til å ta meg av et barn med særskilte problemer. 
(Ariel mein i dag at faren ikke har påført ho seksuelle overgrep, min mening er at eg e usikker på ka som skjedde)

Eg e meg (starten på den verste tia)

 

Tidslinja fortsetter.
Etter vi kom heim så ble d brudd mellom meg og min første mann. D hadd vært mye av og på, men endelig ble d helt brudd. Vi hadd aldri passa sammen?.


Eg bi av en merkelig grunn ganske populær for en liten periode, og følte nesten eg kunne velge å vrake på kjærestefronten, men kun ca et halvt år etter så fant eg d som ble den største kjærligheten i mitt liv?. Eller d bi vell feil og si kjærlighet, for d va vell heller nesten en besettelse. Eg forgudet denne mannen, og ville ha gjort alt for han.
Men etter hvert viste d seg at han va sjalu, psykelig sjalu. Eg lærte meg at om vi dro på kafe måtte eg ikke sette meg ve sia av en mann, eller rett over en mann. Eg måtte gå me hode ned slik at eg ikke kikka på menn osv. Dette ville utløse bråk når vi kom heim.
  Bråk e vell heller ikke rette ord å bruke, for d va vel d stikk motsatte. Da sku eg fryses ut, og det kunne gå timer og av og til dager før han snakka me meg igjen.

Eg sku forsøk å ta ungdomsskolefag på nytt den tia, som tidligere sagt så skulka eg jo omtrent hele ungdomsskola. Eg stortrivdes i å ta fagene på nytt, eg mestra alle fagene og likte mine medelever. Mitt store ønske va å fullføre ungdomskole for så å studere videre til å bli logoped eller døvetolk.
Men dette gikk jo ikke, d at eg fikk andre venna og utvikla meg gikk hardt utover forholdet.

Oftere og oftere frøs han meg ut. Og frustrasjon over å va gjennomsiktig e veldig vond. Etter hvert innså eg at eg måtte velge mellom skole og han, uheldigvis valgt eg han.
Gradvis greide han å fjerne vennene og omgangskretsen min, endret klesstilen min sånn at eg kledde meg som en kjerring, og vi hadd mindre og mindre kontakt me min familie. 


Der eg tidligere hadde følt meg deprimert, va berre blåbær mot ka eg følte no. Eg følte meg null verd og at alt som ble gjort galt va min skyld. Som regel endte kranglene opp i at eg lå på kne å ba om tilgivelse. Oppi en krangel forsøk eg ta mitt liv med piller. I 2 døgn ligg eg på et rom uten at han kikker inn til meg, eg hadd kasta opp og ligger i eget spy fordi eg ikke makter reise meg opp. Etter 2 døgn grei eg ring mamma som kjem og får meg til lege. 
Kun to ganger gjorde han meg noe fysisk, en gang klappa han til meg så eg måtte i røntgen med kjeven. Og en annen gang var han under sex såpass voldelig at eg hadd blåmerker fra leggene og opp. Han va sinna fordi eg hadde frista han.
Heldigvis fikk eg blåmerkene dokumentert på sykehus. Om eg ikke hadde fått det, så hadde g neppe trudd på det sjøl.
Enno den dag i dag slit eg me å forstå ting som skjedde. Forstå koffer man slett seg sjøl så ut. Men makta han hadd over meg va stor.

Men han va mye verre med min eldste sønn, Tommy. Av en eller anna grunn va d alltid han som fikk d verst. En gang Tommy skreik og va litt småvanskelig som 8 åringa kan va, så stakk min eks knyttneven i munnen hans til munnvikene sprakk. Flere ganger hoppa guttene ut av vindu å stakk av når d va bråk. To gang heiv han oss ut av bilen på tur, sånn at vi mått haik heim. Å stå å haik flere mil heimanifra me to små barn va pinlig og flaut. Den ene gangen va eg faktisk høygravid. En anna gang la han guttan i bagasjerommet fordi di ikke oppført seg i baksete.
Men d å forlat han va ikke nokka alternativ for meg. Eg forgudet han.

 

Barnevernet sett på gjerde, og sender etter hvert guttan på et barnehjem

.

Der er di vell ca et halvt år, før di får komme heim igjen. I tillegg får etter hvert tantejenta mi på 14 fløtte inn hos oss. Vi bi et slags beredskapsheim mens d letes etter fosterheim til henne.
Har aldri skjønt den tankegangen hos barnevernet, der di plasserer niesa mi hos oss, samtidig som di hele tia vurder omsorgsovertakelse på sønnan mine? Niesa mi bor hos oss i 3-4 mnd før di finn et fosterheim tell ho.
 Eg prøvd så godt eg kunne at ho sku få ha egen plass, sjøl om ho jo mått del rom me Tommy og Marius som da va 5 og 7 år.


Tommy bynt i første klasse, og fikk dessverre begynnelse, av en eller anna grunn ble han et mobbeoffer fra første stund. 

Eg trudd at vess eg gift meg me han så vil sjalusien forsvinne, for da vil han jo innse at eg elska kun han. Om eg berre gjør det vil alt bli rosenrødt?Men sjølsagt endra ikke dette nokka.
Eg bi dårligere og dårligere psykisk, barnevernet sett inn tilsyn og eg har meir og meir avlastning for guttene.
Men etter hvert skjønn eg jo at dette ikke går bra for guttene. Di viste aldri om di kom heim tell ei mamma som lå på badegulvet i fosterstilling å gråt eller om eg sto å baka bolla.

Ingen hadd d bedre enn oss når vi hadd d bra, når eg «oppførte» meg og ga han den hele og fulle oppmerksomhet.

Under et sykehusoppphold der eg e utmatta psykisk kommer barnevernet og får meg til å skrive i fra meg mine sønner. Muntlig bi det lova; De skulle ikke ut av kommunen, eg skulle ha samvær annehver helg samt ferie og jul, og di skulle ikke skilles. Alle disse tre løftene ble brutt!

I fem år er eg sammen me han, vi får en datter sammen siste året.

Denne perioden av livet mitt er den som eg kanskje enno slit mest med. Tenker at hadd eg hatt mot og vett til å forlat mann min så hadde eg beholdt sønnene mine. I dag veit eg, at om eg hadd fått rett hjelp, hadd utfallet blitt annerledes.

Barnevernet styrka meg aldri, di derimot svekka meg og fikk meg til å føle samme tanke som da eg va lita, «anderledesungen» va no blitt «anderlesRita» som aldri kunne bi bra nok.

Denne gang ble d vanskelig å blogge, og tårene triller

 

Eg e meg (litt no og litt da)

Ei stund uten å blogge no. Ting ha vært så vanskelig. Mamma er syk, svulst i hjernen og tankene e mye hos ho. Ønsk veldig å va mye der for ho. Ho ba meg her en dag å hold ho i handa den dagen døden kom. «Fordi Rita, eg ha aldri blitt holdt i handa» sa ho. Det e ingenting meir eg vil, enn å va der for ho. Heldigvis har ho ikke smerta, og egentlig ganske så oppegående.

                                                                       



Vi snakk mye om fortia, mimrer om både gode og vanskelige ting. Trur kanskje det va en av grunnene til at eg starta bloggen.

Tilbake til tidslinja mi. Vi e komme fram tell begynnelsen av 1993, forholdet me meg og min første mann skranter. Eg e mye deprimert og har angst. Barnevernet sett på skuldran mine og eg som ikke ha opplevd anna, trur jo på en måte at d e sånn d ska va. I ettertid ser eg at et såpass massiv inntrengelse i livet egentlig gjorde meg meir usekker og ustabil. D bi jo sånn at eg trudd alt eg gjorde måtte diskuteres og analyseres.                             
                                                   Gutta laga morsdagskaka tell meg

                                      

 

D bi bestemt at vi bi sendt til observasjon i Sortland. Der sku vi bo i leilighet mens barnevern observere hverdagslivet vårt. I og me at forholdet vårt er i oppløsning så ska vi observeres både som familie og deretter sku min mann dra og eg sku observeres som enslig mor.

Etter forholdene så går d høvele bra. Vi fikk høre at eg va den eneste som laga middager hver dag, og da me både potet og grønnsaker. Min eldste gikk i en barnehage og min minste var eg sammen me i en slags frivillig lekebarnehage, trur d va en eller to gang i uka.

I perioden eg sku va aleine der så ble det kraftig vinterstorm der, broene stengte, snyen pakka seg rundt vinduene og strømmen forsvant over ei tid.

Da finn eg ut at vi ska lag piknik på stuegulvet, eg fyr i peisen, legg pledd på gulvet og vi griller pølse i ovnen. Normalt e eg faktisk ganske redd i storm, men d villa eg jo ikke at ungan sku oppdag.

                                                                                                      

 

Men så skjer d mye nede på Mo, som gjør meg urolig. Først så er det fyllebråk der nede, og mamma brekk armen pga det. Det går inn på meg, og eg som e åpen og ærlig snakk jo me di ansatte om dette, så de merker jo at eg e urolig. Trur ikke d gikk mer en ei uka før neste beskjed heimanifra kjem. Pappa hadd hatt et kraftig slag. Dette går sjølsagt veldig inn på meg. Og etter en diskusjon så bi det bestemt at vi avbryter oppholdet og reis heim. Der hadde pappas slag tatt han så hardt at han hadd mistet talen. Di neste 12 år så har han kun et ordforåd me ca 10-15 ord (mest bannskap)

Eg mein å husk at Barnevernets konklusjon fra oppholdet på Sortland, var at eg var flink og aktivisere ungan. Spesielt inneaktiviteter, men at eg sjelden var med dem ute. Eg så demmers behov. At d va ingenting å si på kosthold og legging av ungan, Og at eg tok i mot råd, men igjen at dørstokken va vanskelig å kom over for meg. Alt i alt en ganske så fin rapport. MEN at eg tok unødvendig hardt inn på meg ting som skjedde heime på Mo.

Sort

Eg lur på ka bloggere gjør den dagen di ikke har løst å blogg? Den dagen da alt berre e svart, og ikke finner noe okey å skrive om?
Di dagan da man føl at heile livet egentlig berre e slit og motgang
Sånn periode e eg i no. Grue tell å legg meg og grua tell å stå opp.
Savne di som e førn.
Tomheita.....


Redsel for ka sommern bringe fordi eg veit at mamma ikke har lenge igjen.

Tru d eller ei, men da eg starta å blogg så va egentlig tanken å blogge litt muntert, med en litt alvorlig undertone.
Galgenhumor.....
Men så e eg vell ikke i rett tidspunkt tell det no.

Men eg veit at en dag så kjem eg på overflata igjen. Og da ska d komme lettere ting på bloggen min.

 

 

Mamma og Pappa

Eg går no litt ut av tidslinja mi. Går på sidelinja og forteller litt om mamma og pappa.

Men før eg gjør det, så e det viktig for meg å si dette er MITT bilde på dette. Som eg tidligere har sagt så har eg to søsken, vi er tre veldig forskjellige individer og har kanskje ikke samme mening om dette. Og det er også som tidligere sagt, aldersforskjell på oss, så vi har ikke helt hatt samme oppvekst.

Eg fortalte i starten om at mamma begynte me drikking for «medisinsk bruk». Og alt eg merka i starten va det grønne glasset som først sto i kjøkkenskapet men som deretter ble fløtta tell bak gardin i stua kor ho satt.
Men drikkemønstre endra seg me tia. Da eg sjøl bynt å drekk, så va d hos oss ungdommen kom å festa, og mamma satt sammen me oss å drakk. Da va det fest og gitarspell og en helt anna rus enn kun medisinsk bruk.
Mamma forsøkt fleir gang å slutte å drekk, ho va innlagt på to forskjellige behandlingssteder for rus, den ene gangen var ho faktisk borte et halvt år. Og en av grunnene ho kom heim den gang var vell for at eg hadde hatt et sjølmordsforsøk.
Eg ha av og til kjent på skyldfølelse fordi drikkemønstret henne endra seg, det at eg alltd tok me meg folk heim på drekking va nok ikke det beste eg kunne gjort. Og er en av tingene eg har angra på i ettertid og voksen alder.
Det å utlevere mamma sånn som dette kan kanskje virke litt slemt no når mamma i dag lever og er såpass sjuk som ho e. Men d e fra mamma eg har lært meg å va åpen og ærlig, og mamma sjøl ha aldri lagt skjul på noe av dette.
                                                     

 
 

Verre bi d da å skriv om pappa?. For mamma klarte ikke slutt drekk  når ho kom heim, og det va fordi det jo alltid va alkohol i huset. Pappa drakk vell først og fremst i festlige anledninger, så ble disse anledningene mindre og mindre. Og til slutt drakk han så å si daglig.
Pappa va en som kunne egle mye til bråk og slåsskamp, spesielt i sin ungdom, men dette så ikke eg så veldig mye til.
Han skjøtet sin jobb, som faktisk va en formannsstilling, men det første han gjorde når han kom heim va å lag seg en dram. Om han hadd nattskift så drakk han på morran (og da satt d jo ofte noen her av mine venner og drakk me meg og

mamma) Hadd han ettermiddag så drakk han på kvelden, og hadd han formiddag så ble det vell litt mindre drikking enn ellers.
Di siste årene drakk pappa mye, han drakk seg fra sans og samling og til han søvna.
Han hadd mye sjølmordstanka og vi måtte flere gang avvæpne han me både gevær og kniv.
En av gangene som sett sterkest i minne e da han sto på trappa og sku skyt seg, og den gang trur eg faktisk d kunne ha skjedd, for da eg greidd kast meg over våpenet så gikk skuddet i lufta. Alle mine venner sprang til skogs, noen faktisk uten sko. Politiet kom, noe som jo også hadd skjedd før, men denne gang tok di han me under tvang. Det å se pappa bli satt i håndjern bak knean og bært av gårde i politibil va ikke en særlig okey opplevelse.
D e viktig for meg å si at pappa aldri var voldelig mot oss. Han va sint på at eg og mamma drakk me ungdommen, men aldri va han voldelig mot andre enn seg sjøl.

                                                                         


 

Til slutt fikk pappa slag og mista taleevnen, etter dette avtok drekkinga. Og pussig nok greidd begge få et normalt forhold til alkohol. Pappa holdt seg på slutten av sitt liv kun til lettøl. Og mamma kan i dag ta seg et glass vin ve spesielle anledninger.

Skrevet med tillatelse fra min mor som har fått det opplest

Eg e meg. (andre svangerskap)

Man bruk jaggu mye tanka på det å blogg. No e eg jo komme meg til at eg e blitt 21 år og mamma i bloggen min. Og eg gruble på ka eg ska blogge om akkurat det første året som mamma. For når eg tenk tilbake så trur eg faktisk at eg for første gang levd et temmelig normalt liv. Et liv sammen me sambo, me «ups and downs»
Trivdes i leiligheta mi, og syns vell livet va høvele okey. Hadde d fint sammen med kjæresten som på tross av sin litt macho oppførsel va veldig snill me både meg og Tommy. 


                                   

 
   

Vi bestemte oss for å prøv bi gravid sammen. Det skjedde veldig fort, for da eg heiv p.pillene på Tommys 1 års dag, så ble eg gravid allerede måneden etter.
Dette ble et tøft svangerskap. Kvalme og oppkast fra start til slutt, og bekkenløsning såpass at eg måtte bruke krykker. Litt for å illustrere kor mye eg kasta opp, e at eg va lettere når eg kom inn på føden og skulle føde Marius, enn når eg ble gravid. Og krykker gikk eg med i hele 3 mnd etter svangerskapet. Ble innlagt flere gang for å få drypp, for å få den væske eg trengte. 
                                                               


                                               


Barnevernet skaffa meg en avlastningsfamilie til Tommy, kor han ble veldig godt mottatt. Husk ikke kor mye han egentlig sku va der, men han va til tider der veldig ofte og veldig lenge.

Fødselen gikk greit. Og på sykehuset rett etter fødsel va formen kjempego. Etter ei uke på føden så va det heim til lille Tommy igjen.
Og da ble det tøft. Eg mista melka, bekkenløsninga gjorde at eg ikke greidd løft så mye, og eg husk at eg kunne ha så kraftige låsninge i rygg at sambo faktisk mått legg en bleie under meg, fordi eg ikke klarte komme meg på do.
 Men verst va at eg nok fikk en svangerskapsdepresjon. En lang depresjon som tok år å kom over. 
                                                                                 


                           Eg og samboern min fant ut at vi skulle gift oss. Så vi holdt dåp og bryllup sammen med Tommys 2 års dag.

                                                                             

 

Da Marius var 6 mnd dro vi på ferie til svigermor i Oslo, pga min depresjon så ble d bestemt at lille Marius sku få va hos dem i en periode, mens Tommy fikk være hos min manns bror. Der var di i 6 uker mens vi dro heim, til Mo og eg prøvd slapp av å kom meg til hektene igjen.
Men dette greidd eg jo ikke, og fra da av var livet mitt som en bergogdalbane. Flere hjelpetiltak ble satt i gang, med avlastere både privat og fra barnevernets side.
Eg hadd en innleggelse på psykiatrisk avdeling, som hjalp lite.
Nå skrantet også forholdet mellom meg og min første mann, og vi kranglet meir og meir.


Og Barnevernet satt hele tia på sidelinja som en slags stor mørk skygge man ikke ble kvitt?.

Eg e meg (blir gravid)

Gikk igjennom gamle bilda i går, og fant ut at det ikke e så veldig mange ungdomsbilda av meg. Tenkt eg sku avslutt å skriv om ungdommen no. E mange, mange ting eg enno kunne skrevet om, men velger heller å gå videre. Mulig eg på et senere tidspunkt tar tilbakeblikk og fortell meir.  
  

 

No vil eg skriv om fra eg e blitt 20 år og bi gravid.
Singel?.og me d livet eg hadd levd, va d jo umulig å vite kem som va faren. Så eg skjønte at om eg skulle gjennomfør svangerskapet så var det helt alene og at blodtester mått taes etterpå.
Fra barnevern, som var på meg fra første stund, fikk eg beskjed om at eg burde fjerne fosteret, for eg kom ikke til å få beholde ungen. Men eg nekta, eg ønska meg denne ungen. Eg slutta å drekk på dagen, og eg møtte opp på alle samtaler for å vise at dette sku eg klar.
4 mnd på vei ble eg sammen med en venn. Eg var nok gla i han, men dessverre ikke sånn som man ska elske en partner. Det ser eg i dag. Men eg trudd på d tidspunkt at mitt følelsesliv va ødelagt og at eg ikke kunne elske nån. Men han elsket meg og ble hos meg uansett.
Eg kjøpt meg leilighet, og barnevernet va inne i bilde med ei dame som hjalp meg å forstå kossen hverdagsliv fungerte. Eg hadd lite til ingenting lært meg heimanifra.
Fødselen gikk heilt greit, søstra mi, ho Eirin hadd lova va me på fødselen. Og eg var vistnok den første på Rana sykehus som sto og fødte.
Lykken og forundringa når Tommy kom va stor og alldeles merkelig. Dette bittelille vesenet va min, og eg kunne overøse han me kjærlighet.
No starta leiting etter kem som va faren. Husk eg syns det va forferdelig å ta blodprøve på den bittelille babyen. Først ble han som eg ønska så innmari skulle va faren kalt inn til blodprøve. Va en skikkelig nedtur når han viste seg å ikke matche med sønn min. Eg måtte gå i tenkeboksen å komme på ka eg hadd gjort 9 mnd før. Åtte menn ble kalt inn tell blodprøver, men ingen matchet?.
På ny i tankeboksen? Men kunne ikke finne ut kem eg hadde hatt sex me i den perioden. Eg var jo ofte veldig full og konkluderte at det nok hadd skjedd i en tilstand der eg ikke var særlig våken.
Men eg syntes ikke d spilte noen rolle. Min sønn hadde meg, han hadde kjæresten min som var en fantastisk stefar og tok Tommy til seg som sin egen. Og mamma stilte også masse opp for meg.                                                                                                                                                       


                                                                        

 

Eg e Meg (Ungdommen og mine føste forhold)

Min første kjæreste fekk eg som 17 åring. Og d varte vell egentlig berre en sommer, men for meg va d blodig alvor. Hadd aldri trudd at EG kunne få en fast kjæreste.
Sommeren va flott, sammen me et vennepar va vi på hytteturer og eg følte meg som en av dem, og ikke «anderledesRita». Problemet var at eg skulle jo begynne på folkehøyskole i Lyngseidet til høsten.
Høsten kom, og pappa,mamma og ei a mine søstre kjørt meg oppover tell Troms.
Men?..14 dager etter tok eg tommelen fatt, og prøvd haik heim, lengselen etter kjæresten vart førr stor. Med min retningssans som ei ku, og omtrent aldri vært lengre enn en radius på omtrent ei mil rundt Mo, så va d ikke lett å finn veien heim. I Narvik vart eg hanka inn av politiet, for eg va jo en rømling, og ingen vesta jo kor eg va. Dette va jo leeeenge før mobilens tid. Politiet putta meg i en celle natta over, ringte mamma og eg ble sendt heim med fly morran etter.
Endelig va eg heime hos kjæresten igjen, men det varte ikke lenge, for under 14 dager etter dette dro han på byen og han kom aldri tilbake. Der fant han seg ei ny dame.
Eg gikk helt i kjellern etter dette. Kjærlighetssorg e jo som di aller fleste veit, grusom både i ungdom og i voksen alder. Min medisin ble jo da sjølsagt alkohol.
Etter d forholdet så bestemt eg meg for at eg ikke sku bi gla i nån igjen.


Eg prøvde meg på nytt på skole,gymnas, denne gang berre 7 mil heimanifra. Og eg skulle bo på internat. Men fest og drikking var viktigere enn skole, og etter et halvt år så va eg igjen heime på Mo. 


En periode «i sekk» begynte, flakka rundt omkring fra fest til fest, fra mann til mann. Smått heime hos mamma og pappa og dusja og fikk i meg litt mat.


Som 18 åring så gikk eg inn i et slags forhold me en mann som var dobbelt så gammel som meg. Han var byens sorteste får. Han hadde nettopp vært i et forhold me ei dame over lang tid, som han ofte banka opp. Ofte så vi ho med blåøye og me andre stygge merker etter julinga ho hadde fått av han. Hennes skjebne ble ille, for ho ble faktisk drept av en venn av dette paret.
Ikke lenge etter hennes død så ble eg da sammen me denne karen. Og eg har alltid undret meg på ka eg tenkte på. Eg viste jo han var voldelig. Men eg hadde en underlig holdning om at litt av det å bli banka, var kvinnen skyld. Beklager til alle voldsoffer for denne naive tanke eg hadde da.
Hos denne karen vart det sjølsagt enno meir drekking, og det var også mye stoff der, det å se andre sette sprøyter var ikke uvanlig, men d holdt eg meg heldigvis unna. Men livet ble å drekk tell vi sovnet, for å våkne for å starte drekkinga på nytt.
En litt morsom og rar episode var da vi måtte sykle å låne ei bøtte «skalløl» fra naboer borti gata fordi vi ble fri for drekka en morra.
 Det ser sekkert litt komisk ut å se nån halvfull syklanes me ei bøtte me «skalløl»
I di 3-4 mnd eg holdt til sammen med han fikk eg faktisk ikke juling. Han trakassert meg en del med ord, men han slo aldri.
D var mora hans som fikk meg til å åpne øya å komme meg derifra. Ho kjefta meg opp å spurt ka eg tenkte på som hang sammen med disse «gammelalkisene»


 

Eg e Meg (litt mere ungdom)

Vanskelig å blogge på campingplasser med dårlig dekning fra torsdag til lørdag, og i dag har vi vært i konfirmasjon.

 
Eg skreiv vell bittelitt om ungdomstia mi i siste blogginnlegg. Oppdag at eg kanskje ikke grei få alt så kronologisk rekkefølge som eg i utgangspunktet ønska. Men d har forhåpentligvis gitt en liten "pekepinn" på kossen ting opplevdes for meg.
Og når eg no ska forsett å skriv,så e d litt vanskelig. Ting eg vil  fortell om må anonymiseres, fordi eg ønsk jo ikke at d her ska va en utlevering av andre. Så eg håp at eg får d her tell.
Som 15 åring bli d prøvd at eg ska bo i et slags "nært fosterheim". Dette fordi eg jo ikke møtt opp på skola,og fordi både mammas og pappas alkoholmisbruk økte. Sjøl om barnevernet betalt for at eg sku bo der, så va det ikke mange kronan i husholdninga. Spagetti me stekt gulrot i stede for pølse, fordi pølsa va for dyrt og feskbolla i kvitsaus va nok mat det gikk mye av. Uvant for meg, som heime hos mamma og pappa omtrent fikk d eg pekte på av mat.
I denne "fosterheimen",fikk eg se noen ta for mye stoff for første gang. Det å se dette menneske som betydde mye for meg, bli blå på leppene og at smykket ho hadde rundt halsen spratt pga hjertebank var skremmende. Amfetamin mein eg det var som ble tatt. Eg husk at eg beholdt roen, og at ho ba meg om å prøv å gå tur me ho for at det skulle avta. Det skjedde flere sånne episoda der, bla.a så fikk min "fosterfar" noia og reiv sund klean mine og slengt meg i veggen, det var ikke meg han så, men han hadde vrangforestillinger. Husk at min første tanke var at han sleit sund BH min, som var min første BH som eg var så stolt av. Usekker på om det var samme gang han fikk vrangsyn og satt med sine små barn i arman, bak senga, og sikta på meg med et gevær. Da måtte vi faktisk forlate han sånn sammen me ungan, fordi vi så han ikke kom til å skade dem, men at det var meg og "fostermor" han hadde vrangforestillinger om. På tross at di episodan der, så hadd eg d bedre, og eg fullførte det halve året på skola som eg hadde igjen.

Eg e Meg (Ungdommen)

Bloggen ska jo da ikke handle kun om fortia, men som eg skreiv i går for at dåkk ska bi kjent me meg så skriv eg forholdsvis kort om fortia mi.
Sia bloggen min jo heit Eg e Meg, så må man vite koffer Eg e meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



I går skreiv eg bittelitt om tia mi på barneskola, og barneåran. I dag e d ungdomsskoleåran eg vil skriv om.
I 7klasse så bytter vi skole og må inn tell byen med buss. D første som skjer e veldig positivt, for eg får ei venninne. D hadd eg ikke hatt sia før 1klasse. Og ei venninne i ungdomstia e jo d aller viktigste man kan ha. Marianne og eg, ble omtrent ett. Vi hang i hop hele tia, og sia ho bodde langt utenfor sentrum så ble d til at ho etter hvert nærmest bodde hos oss.
Men etter halve 8klasse så begynte vi å skulke. For sjøl om vi no va to, så følte vi oss begge som "anderledesunga" og fikk ikke tilhørighet me di andre. Det ble satt inn mange tiltak fra skole og barnevern, men ingenting hjalp. i 9endeklasse var eg 3 daga på skola etter jul....
Vi havna i forskjellige gjenger på forskjellige tidspunkt, og tidslinja mi der er blørete. Trur vi først havna i Blåbærveien, i en brakkerigg kor menn som jobba på jernverket jobba. Marianne fikk seg et forhold der, mens eg fløt fra mann til mann. Koffer eg ble "løs på tråden" veit eg jo ikke, det va jo ikke det at sex va så fantastisk godt på den tia, men den nærheten trengte eg. På den måten følte eg meg sett!
D ble mye drekking i den tia.
Fordi Marianne fikk fast forhold så søkte eg etter hvert videre. Oppdaga det spennende med menn på båt. Når skipene kom inn med fremmede menn som gjerne spanderte alkohol og alt annet man måtte ønske. Da så ikke eg nokka fare me å bli me om bord. Og d skal sies at eg alltid ble behandlet fint der. På Mo fikk eg et rykte som båthore. Men for meg var forskjellen me å havne til sengs med disse mennene at di behandlet meg med respekt dagen derpå, noe eg sjelden opplevde me gutta fra Mo. Dåkk veit sånn som man bruk å se på komedier der mennene omtrent vil tygg av seg handa for å kom seg bort før dama våkne. Sånn va gutta på Mo
....

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits