Eg e meg (Forbanna!)

Veit ikke helt om eg e mest sinna eller såra?.En person i nær omkrets påstår at eg jug?.
En hver person som kjenn meg veit at akkurat det me å jug e nokka eg ikke kan!
Har eg kunne jugd så hadde eg f.eks aldri mista ungan mine?.
Eg e til tider ALTFOR ærlig, og faktisk i akkurat denne situasjon, kor eg no bi sett på som en løgner, har eg vært altfor ærlig. Om eg hadde vært en person som kunne mikse og trikse og juge så kunne eg gjort det, men i stede så valgte eg å va bunn ærlig å håpe på at det lønna seg for meg. MEN det gjorde d assa ikke!
Eg får bevist at eg ikke jug, men d kost meg mye arbeid og tid.

D kverner mye i haue mitt, kossen ble d sånn som dette, e d mulig å rette opp, eller e d berre best å gå videre uten å la dette utmatte meg?

Og som eg starta me så veit eg ikke om eg e mest såra eller råforbanna.
Er vell en salig blanding akkurat no. Men forhåpentligvis så vil eg snart gli over i likegyldighet, og da er d nån som har mistet meg. Men eg trur ikke at eg e store tapet for denne personen, som nok lenge har sett på meg som «rusk i maskineriet»

Eg e IKKE skinnhellig og berre go og snill. Eg e f.eks hissig, til tider altfor direkte, kanskje vulgær til tider?. Osv osv. Og eg har på tross av min åpenhet her i bloggen mine hemmeligheter?
 (Vulgær...personen bak har ingenting med dette å gjøre, ho la min make-up den dagen)


Men akkurat når d kjem tell d å va ærlig så vil eg påstå at det e eg!

Eg e blitt beskrevet som en person som kan ta sjølkritikk og va objektiv, og det syns eg e fine ord om meg og som eg fortsetter å prøve å leve opp tell.

Normalt e eg heller ikke hevngjerrig, men denne gangen kjenn eg at eg har ønske om å va d.
Men om eg takle å va det gjenstår å se. Aller beste måte e jo å heve seg over situasjon, fjerne slike mennesker ut av mitt liv?.

Eg e meg (50 daga)

Fredag va d 50 dager sia mamma døde. Og eg savn mammaen min. Savn henne mye meir enn eg trudd, og på tross av den siste tia så sett eg me tanken på at eg sku ha vist ho meir kjærlighet?.

Eg tenk på ho daglig, som oftes fordi eg vil fortell ho nokka. E eg i byen så tenk eg heile tia at eg ska stekk innom ho før eg fær heim. Det går jo ikke?..

Va i en begravelse på fredag, og hørte minnetalen om denne mannen. Dette va da mannen til mammas venninne, og eg dro på vegne av vår familie, og eg dro for å vise respekt til mammas venninne og hennes barn. Så i minnetalen var det mye eg ikke viste, og eg tenkte flere gang at dette må eg fortelle mamma, eller spørre henne om?

Etter begravelsen dro eg å så på gravsteinen tell mamma og pappa. Der va mammas navn kommet på, sjøl om ikke steinen va montert fast der den ska.
Det å se mammas navn på stein va tøft. Og for første gang så kjent eg at tårene verkele rant. Sto der mutters aleina og savna mammaen min?
 ( navnet komme på, men stein ikke satt på plass)

I dag ska vi ha ribbe til middag, og eg kjenn nesten at eg gru meg? Veldig rar følelelse har eg inni meg. Mamma hadd så løst på ribbe den siste uka ho levd. Ville ha ribbe sånn som «du Rita, lag den» sa ho?. For i så å si alle juler i voksen alder ha eg feira jula me mamma, og eg ha i allefall laga middagen i 25 år. «Ingen lag så go saus som du,Rita» sa ho kvar jul.

Eg ha prøvd å tenk bakover i tid og kjem fram tell at eg trur eg kun har 4 juler uten mamma. Første gang va eg berre 14, da va mamma innlagt på avvenning sørpå, og feira derfor jula hos søstra mi som bodde i Drammen. Den gang va avstandan stor? Så feira eg og eksmannen min en gang til min sønns reservebesteforeldre, det såra mamma VELDIG? Så feira eg og mann min ei jul helt alene en gang, og deretter ha vi feira hos svigers en gang.

Eg rakk ikke lag ribbe tell mamma en siste gang. Vi fikk ikke tak i ribbe, sjøl om både eg og den eine søstra mi leita. Så i dag når ribba e ferdig så ska eg tenne Mammaløkta eg ha kjøpt og tenke på ho.
 (Gul mammaløkt sjølsagt)

 

eg e meg (ut på tur)

Uteførr dørstokken!!! Og ubeskrivelig godt!
Først på mandagskveld da eg va på Gospelprosjektet. Vi va 16 stykker som møtte opp på første treff, men vi veit at vi bi fleire. No må vi fort, fort få fiksa nota og arrangement. Eg følte at gruppa me folk som møtte opp va ei go gruppe, og det e mye folk der eg kjenner og liker. Dette ska bi bra!

Så va d styremøte i Norges Korforbund Helgeland i går ettermiddag. Eg hadde bedt varamedlem om å overta referatet, for eg veit at eg faller «Litt ut» av og til, og syns da at eg ikke egna meg som sekretær. Men møte gikk godt og det va givanes. Og eg syns faktisk også det va godt å kunne va uenig me noen, tørre å va uenig, å si mi meining.
 ( Havnekontoret i Brønnøy, kor vi har styremøtan, foto av Sture Walstad)

Mann min kjørt meg di 25 milan tell Brønnøysund, og vi tok en lunsj sammen før han returnerte. Da vi satt sammen på kafeen og spist og snakka, så fikk eg faktisk tåra i øyan. Det va så godt å veta at dagen etter sku eg ikke våkne tell fjernkontrollen og sett meg i sofaen og glo rett fram i flere tima, at eg sku ha nån å snakk me, kanskje beveg meg litt ut me og kos meg. Eg vantrives så i mitt eget heim at berre vi ha vært på handling sammen på fredagan så gru eg meg tell vi ska heim?
 ( På besøk hos Dennis) 
.Men i går så sku eg jo ikke heim, eg ble eg henta av venninna mi her i Brønnøysund. Og her ska eg da va i 2 netter. Alt e så «nedpå» og rolig her. Kan va meg sjøl på godt og ondt. Og d e ikke masse fjas vi sett å snakk om på kveldan. Det e livet sånn som det e, ærlig og åpent.

I morra ska eg ta buss tell Mosjøen og møt mine to andre venninner til «tuppetur» Det er en tur vi tar årlig og som innebær utrolig mye latter. Så eg trur vi kan konkluder me at denne uka vil bi ei fin uka.

Eg e meg (Sær?)

Eg hat di nettene eg ikke får sov. Først ligge å vri seg lenge i senga, får eg finn ut at det e bedre å stå opp å se om eg bi trøtt.

Når eg da står opp så sjekk eg di sosiale mediene eg e medlem av, håp på at nån andre sett i natta å kop, så man kan finne en å chatte me. Vess ikke så spell eg Sudoko på nett?.Så lei av Sudoko at når eg endelig søvn så drøm eg om tall?

Sku ønsk at eg kunne si at eg satt å tenkte på verdensproblemene, eller at eg va samfunnsengasjert, politisk aktiv eller noe anna givende? Men nei, eg e jo ikke det?..
Eg e meg, og tenker på min indre sirkel eler flokken min som Per Fuggeli kalte det.

Så om eg no ha vært smart å skreve at eg ikke fikk sov fordi eg e redd verden ska drukne i søppel, flykningskriser eller ikke tørre reise fordi man får angst for terror så ha eg kanskje blitt mere interessant for mine lesere?

I stede så tenker eg på at eg savner barnebarna så d gjør ondt, og  tenker på ei jul uten mamma. Ha kun opplevd 4 juler i mitt liv uten ho.

På at eg sku ønsk alle mine kunne komme tell jul, men det har eg jo ikke plass tell sånn som det e no.
Så da kjem sjølsagt tankene på alt som sku ha vært gjort me hus sånn at man kunne ha hatt alle her. Ska vinne i tipping sånn at eg får lagd plass tell alle.

Er nokka som heit der d e hjerterom er det husrom?. D stem ikke for meg, dessverre.
Eg e veldig sær, og eg syns d e vanskelig å va tett på mennesker over tid. Sjøl om d e mine egne barn. Eg trur noe av d kommer av at eg og mann min har så lenge ha vært alene.
Men sekkert også psyken min. Eg må ha pusterom og en plass å trekk meg tilbake til.
Og d handle så absolutt ikke om kjærlighet for eg elsk alle ungan mine like høyt som andre gjør!

Det e likedan om eg ska del hotellrom med noen på tur.

 Me Solfrid gikk d bra, men vi va gla når vi fikk hvert sitt soverom å sov på.


Eller som no når eg ska tell Brønnøysund og bo hos ei venninna. No har eg jo egen leilighet i kjellern der når eg e på besøk, og venninna mi der e ei som eg slapp 100% av me, men sjøl der så trur eg 2-3 netter e nok.

 

Eg e meg (parforhold)

Mine venna,dine venna og våre venna?. Litt usekker på om eg tidligere ha skreve om det. For mange ganga e bloggen i haue mitt lenge, og nån gang post eg den,og nån gang svirr d no inni d der rare haue mitt.
så om eg no ha blogga nokka lignende før så får dåkk no beklag.

Eg tenk på parforhold som omtrent ikke omgås som par. Den ene parten har sine venna, sine hobbya og sin jobb og kollegaer og den andre har sitt. Eg syns eg ser veldig mye av det på Facebook?.
Og eg tar meg i å undres litt på når di e sammen som par?


Eg og mann min er veldig knytta fast til kvarandre, og eg vil si at i di første 10 åran så gjor vi ikke en tøddel uten den andre. Vi hang sammen som erteris, hadde vår vennekrets, sto opp samtidig, spist i lag og la oss samtidig. Vi nesten omtrent gikk på do samtidig!
Di siste årene har vi kanskje fått litt egne interesser og kan gjøre ting på egenhånd, men eg trur at fremdeles e vi veldig nært knytta.

Men ka e sunt og ka e usunt?
Familie og parforhold bør jo absolutt va det viktigste! At man sammen gjør noe som familie, at man sammen kan besøke vennepar og at man sammen gjør ting berre vi to som par. Ikke berre at man møt kvarandre i døra når den ene på tur heim og den andre på tur ut??

Sjølsagt ska og bør man ha pusterom fra kvarandre.  For vess ikke så vet man ikke kossen d er å savne den andre. Savn kan va en positiv og styrkende ting i et forhold. Men om det bi skeivfordelt og kun den ene savner så er det kanskje ikke d rette. Og om det e sånn at man omtrent aldri gjør noe sammen, så savner man kanskje ikke fordi da e d blitt en vane at man ikke er tilsted for kvarandre?

Tirsdag fær eg tell Brønnøysund på styremøte me min hobby, mens eg samtidig besøk mi venninna ett par netter. Da bi mannen min å gjøre alle di tingene eg ikke e så innmari gla i, fær på kino og se di filman som e ikke lik f.eks. Og for håpentligvis kjenne på at han savn meg litt?..

 

 

 

 

 

Eg e meg (tilbake til livet)

Eg kom meg aldri ut i arbeidsliv eller skole etter at eg først ble ung uføre pga psykisk helse. Men det ble gjort noen forsøk og eg ha sett i senere tid på folk i nær omkrets at eg føl at eg litt innblikk til å se at noe er feil i systemet?.

F.eks så tenk eg på ungdom eller psykisk sjuke som ska ut i jobb for første gang, eller tilbake etter lang tids psykisk sykdom. Og der mange ungdommer skal over i videregående skole og sliter fælt me det f.eks sosialangst.

Psykologer og Nav har fått det for seg at man skal gå sakte fram, ta skritt for skritt for å komme inn i arbeidslivet/skole?.. F.eks ta kun noen fag på skolen, eller være ute i arbeidslivet kun en eller to dager i uka. Dette er et tilbud som jo den syke/som sliter klart tar i mot. Ingen som slit psykisk hopp av glede den dagen man ska ut i samfunnet igjen. Man har mest løst å dra teppe godt over ørene og bi i senga.

Men eg mein eg faktisk d bi helt feil å start i d små! Når man sliter med psyken så e d viktig å bi en del av noe.
Den sosiale settingen i et klasserom eller på en arbeidsplass er viktig! Så lenge man kun er tilstede et par dager, eller i et par fag så faller man utenfor den sosiale kretsen, og det styrker så absolutt ikke psyken. Man bi som eg i begynnelsen av bloggen min kalte «anderledesRita». Man bør daglig va en del av klassen eller på jobben, gjerne sånn at man får me seg lunsjen. D er i lunsj at samtalen kommer, og om man ikke di første ukene, kanskje månedene ikke tør åpne munnen, så vil sakte men sikkert lærdom om kossen akkurat denne «gruppa» sosialiser seg og man gradvis glir inn.

Det aller viktigste er å føle seg som alle andre, og det vil man ikke bli om man gjør det sånn som mange psykologer og Nav legger opp til. Med kun timer i klassen eller 2 dager på jobb så står man utenfor, og man unngår da å møte og faller i fra?. Det er på nytt et nederlag for den som slit og man havn under dyna igjen og dørstokken bi enda verre å komme over?.

Dette e i allefall mi meining?
 

06.10.2017

Å føle seg uinteressant e en ond og ensom følelse. Eg ha tidligere blogga om at eg e ganske så ensom. Og når man som oftes sett heime aleine så får man ikke så veldig mye å fortelle. E jo en grense for kor ofte man kan fortelle at man har vært tell kiropraktor, koka middag og vært på do?..

Ofte så si man at gammelt folk gjentar seg, og at historier blir fortalt på nytt og på nytt. Husk min sønn sa d om mamma, «eg kan no alle disse historiene for utenat no,mamma» sa han.
Men d e jo logisk, mange gamle er ensomme og opplever ikke noe daglig og da bi d lite å snakke om, så da tyr man til historier fra sine "glansdager" 
No e jo ikke eg så gammel enno at eg sett her me berre gråe hår i en hårtopp og snakk me skjelvende stemme om krigen?Men eldre e eg blitt, og lite i kvardagen e d som skjer. Så d kan no sammenlignes litt.

Nettopp hatt en krangel me min mann, d e berre for å ha sagt d, VELDIG sjeldent. Men i et forsøk på å ikke drukne i tv på kvelden så prøvd eg få i gang en samtale. I mine øya så såg det ut som han syntes eg va verdens kjedeligste menneske, og da eg fikk den følelsen satte eg berre på tv som et redningsmiddel nok en gang. 
 ( I hver vår ende av sofaen...) 

Koffer finn man ikke på annet sammen? En sjelden gang kan vi dra fram kortstokken, men eg må innrømme at den goe samtalen er der sjelden.
Det e jo kræsj når den ene parten e på jobb og e sliten, og den andre parten sett heime og glor på den firkanten heile dagen, og bi lei?.
Han søker ro og fred på kveldene,og eg e underernært på sosial omgang og ønsk å plapre i vei

Besøk e nokka man sjelden gjør og heller ikke får. Eg trur at alle sett me tanken om at alle har nok me sitt

Men som eg jo også tidligere ha sagt, så har eg heldigvis Gospel-prosjektet på gang, og eg håp det bi en suksess. Og i forgårs så fikk eg spørsmål om eg ønska å hiv meg me i Saniteten. Og d trur eg jaggu eg ska gjør. 

I går kveld så ble vi invitert på middag på hytta tell kusina mi, der hadde vi ei kosele stund me go mat og en liten likør.
På vei heim i bilen fikk vi faktisk den gode samtalen, og eg følt meg hverken dum eller uinteressant . Faktisk syns eg at poengene eg kom me va såpass gode at eg tar dem i morradagens blogg. 
 (en fin kveld, tatt fra hytta til min kusine) 

Eg e meg (telefon)

I natt ble eg av en eller anna grunn ligganes å tenk på telefoner. Eller eg veit jo grunnen tell at eg starta me tanken. Eg e en elendig ringer?. Eg reng så å si aldri venner, eller familie. Tell og me ungan mine reng eg ikke. Det gjør at eg jo får dårlig samvittighet. Det e to grunna tell at eg ikke reng, det ene e at eg e ikke nokka gla i å snakk i telefon, og det andre e at eg e redd for at d e ikke e et tidspunkt som pass at eg reng. Derfor e eg ei som heller sender en sms eller ei melding på Messenger.
Disse tankene fikk meg til å tenke tilbake på telefon og kossen telefon kom inn i livet mitt.

Min første opplevelse me telefon va da eg som lita ble me pappa på Telegrafen for å ringe søstra mi som va fløtta tell Drammen. For telefon heime det hadd vi jo ikke. Da ble vi tildelt et avlukke og så ble tia tatt og vi betalte i skranken etterpå, eg trur vi også kunne bruke kronestykker der.

Husker godt da vi fikk telefon heime, og da den ringte første gang. Eg og mamma va aleine heime og mamma turde ikke ta den, så eg måtte svare, trur eg faktisk va 13-14 år? D va pappa som ringte fra jobb for å spørre om telefonlinja va åpna. Det va utrolig spennende og eg husk at eg syns d va skremmende å svar når d ringte.

Vi brukte i ungdommen å leke i di røde telefonbksene, men eg va nok mest tilskuer og ikke den som snakka. Husk blant anna vi ringte Slottet?. For å si at vi ønsket kongen på besøk. 2 krona kosta en samtale fra boksene, og etter hvert slukte den krone for krone etter som tellerskrittene gikk.

Som 16 åring dro eg tell Lyngseidet for å gå på Folkehøyskole. Og der hadde di SVEIVETELEFON!!! Vi måtte sveive også kom vi tell en sentral kor vi oppga nummeret til den vi skulle ha tak i, og ble satt over tell.

Etter hvert ble eg i overkant gla i telefon, og pappa va sint på telefonregninga. Husk at vi burde vent tell etter klokka 17 med å ring for da va det billigere.
 ( ung og forelsket, i telefon me min store flamme i Narvik) 

Som 19 åring da eg va innlagt på rusklinikk Håkvik i Narvik så var det en telefon på deling i et lite avlukke. Og eg husk at di andre pasientene sa at eg skulle berre ta den da den ringte, fordi det mest sannsynlig var til meg.

På psykiatriske i Mosjøen var d også en telefon på deling, der måtte vi stå midt i gangen å snakke, så d va ikke nokka privatliv sånn sett. Da kjøpt eg meg min første mobiltelefon, en Motorola, og det va ufattelig spennende. Måtte va i 1997. Husker at eg ikke skjønte koffer det plutselig va en konvolutt oppe i hjørnet på skjermen. Og eg spurte flere av di andre, som faktisk heller ikke viste det. Og da det endelig ble forklart for meg ka en sms va, så tenkt eg at; «nei, d va skummelt, d ska eg aldri gjør» ?.

Helt utrolig kor fort ting går. Fra å ha totalt telefonskrekk, til å va ei som babler for mye i telefon, tell den eg e i dag som heller skriv enn å snakk i telefon.

Tilbake til starten, der eg skreiv at eg dessverre ikke ring venner eller familie og har dårlig samvittighet for det. Heldigvis så reng dem meg! Og lille Leon reng på Facebook så vi kan videochatte. En fantastisk ting som gjør at man kan hold kontakt på tross av at dem bor altfor langt unna.

 (lek seg me videochat fra barnebarn)

Eg e meg (kondolerer)

Ordet kondolerer e et ord som mange har problemer me å sei. Syns også før at det ordet va vanskelig å si. Men når åran kryp på så e ordet blitt lettere og lettere og bruk. For egentlig, ka anna kan man sei? «Eg føl me deg»? Syns d e like vanskelig å si?.
Så det ordet som før va vanskelig å form i munnen min, er eg i dag lettet for at det finnes.

Så e d når d ikke bi sagt, når man forvent av nån som man føl seg nær igjennom mange år ikke sei kondolerer, eller ikke si nokka som helst. Berre taushet. Det sårer. Har ei «venninne og en venn» som eg verkele hadde forventa noen ord i fra da eg mista mamma. No e d gått en mnd, og eg har enno ikke hørt noe som helst. Hadde ikke trudd at det sku sår så mye, men det gjør det! Tenker at da e man ikke venner lengre? Men skjønn ikke helt når vennskapet gikk tapt?.

En av mammas gamle naboer som eg ikke kjenn så innmari godt, ga meg en bamseklem og sa ordet kondolere til meg. Det ga meg en go følelse, sjøl om min første tanke va at dette måtte eg fortelle mamma?..

Nå e d gått litt over en mnd sia mamma døde, eg føl at det går veldig fint. Sorgen er der, eg kjenn på at når nokka skjer så vil eg fortell ho det, men allikevel så føl eg at eg har det bra. Eg tenk på mamma hver kveld og hver morra enno, men det e liksom greit.

Føl faktisk at båndet mellom meg og den ene søstra mi e sterkere, d at vi sammen tok vare på mamma her gjor oss kanskje tettere? Eller det at d «knutepunktet» vi hadde i mamma e borte, og at vi kanskje derfor e tettere? Veit ikke, men d e i allefall sånn d kjennes ut for meg akkurat no. 
 (meg og ene søstra mi, bildet tatt på Temafest så vi kler oss ikke sånn tell daglig)

Eg e meg (sexy, sex og sånn.....)

Eg e spent på dagens tema og dagens blogg. Lur litt på ka akkurat mine lesere mein om dette? Helt ærlig så e eg usekker på om d fall i smak hos noen av mine faste lesere?

Og ska eg verkele tør å legg ut bildene som eg vurder å legg ut. Eg bi no å spør mann min om råd og lov først. ( Han sa;"go for it)

Først og fremst vil eg undres litt på ka som e sexy eller ei?
På Facebook så har eg nån venninne som bruk småert kvarandre me typisk sånn «kalendermanna». Me trenamuskla, brune kroppa og gjerne glinsanes i olje.
Eg ha faktisk aldri syntes det va hverken pent eller sexy. For min del så tenn eg på at det e nokka i haue på personene. Og eg syns helt ærlig at muskla som e trena opp, ikke e vakkert!

Mannen må gjerne va sterk, men da helst va trent opp i arbeid og ikke på apparater på et treningssenter, om det e en kulemage eller om dem e tynn spell ingen som helst rolle!  Som sagt, det e det som e INNI hode som e sexy for meg. Om eg ser på nokka av utseende så e det øyan, men eg ser jo da ikke farge eller form på dem men blikket?.gjerne smilet også?

Så va det oss damer da. Store pupper, små pupper, fake pupper? Små romper, store romper, fake romper? Eg ser profilbilder som er retusjert tell damer me SVÆRE øyne og brede lepper me kyssemunn. Er dette sexy?
Haugevis av sminke så man ikke an ka som egentlig e under lagene. Eg e ikke mann, men eg har hatt denne samtalen me MANGE menn. Og eg hitestell ikke møtt en som ha sagt det va så himla sexy.
Der sei dem egentlig det samme, utstråling e det som gjør oss damer sexy.
No vil jo ikke eg karaktriser meg sjøl som sexy! Men d e mange menn som like store damer, så at d finnes nån der ute foruten mannen min som syns eg e okey, d e faktisk mulig.

Dette bi jo en ganske så stor kontrast fra gårdagens blogg der eg skreiv om lav sjøltillit.
Det rare e, at akkurat på kropp og utseende så har eg ikke så lav sjøltillit. Da e d verre me å måtte utføre praktis arbeid foran personer?. Da slit eg?
 ( gal )
 (morratryne og "sexy legs" ) 
 

Så over tell tema sex. Eg ha alltid sagt så lenge det va voksne personer i frivillig sex så er det ingenting som er galt. Og d sa eg faktisk til min datter da ho ble seksuelt aktiv. Om d så e at man vil heng i taklampa, om d e samme kjønn eller om man e tre, fire eller hundrevis. Så lenge man e voksen, ha tatt det valget så ska ikke andre bry seg! Me unntak av partner da?
Men ka gjør man der man e «umake» par? Der den ene har sexløsta og den andre ikke? E ganske så sekker på at i flesteparten av forhold så er det slikt på et stadie. Hos den ene parten vil nok løsta tappes fortere enn hos den andre.

I alle år har dette blitt framstilt sånn at d e mennene som fortsatt ønsker sex, mens kvinnene dabber av me årene. Når barnegråt og nattevåk tar over, eller når overgangsalder dukk opp og sei dette e meir et ork enn glede. Statistisk så trur eg nok at det kanskje e sånn, men d finnes unntak der også.

Dette e ondt for begge partene, den ene parten går rundt og lengter og den andre parten går rundt me dårlig samvittighet fordi den ikke makter å tilfredstille. Noen prøver å gi uten at lysta er der, men dette merkes fort av den andre parten. Og det gjør begge partene berre enno tristere.

Dagens ungdom verk mye meir seksuelt frigjorte enn hos folk i min generasjon, og enno mindre frigjorte trur eg nok generasjon over meg e.
Eg trur også at dagens ungdom kanskje snakker mere om sex, eg håp i allefall på det!

Eg syns at alle burde ha snakket tidlig i forholdet om kossen ting løses OM/NÅR man kommer til det punktet der den ene ikke lengre er aktiv. Det kan være f.eks en ulykke der man går i smerter, eller en sykdom der selve sykdommen gjør at løsta ikke er der eller at medisin ødelegger (Masse antidepressive medisiner mist man sexløst av) Eller det behøv ikke va en grunn i d hele tatt, d berre blir sånn.

Så SNAKK sammen e mitt råd!
For eg kan nesten garantere at det skjer i flesteparten av forhold, at det kommer til det punktet.

01.10.2017

Har vell tidligere blogga om angsten som eg ha slete me. Men i dag bynt eg å tenk på den igjen.
Det som fekk meg tell å tenk på den va når vi i går sku kjør oss en tur på fjellet. Høstværet va nydelig og sola steika mot bilvinduet og i øyan. Da tok eg ned den «skjermen» i frontruta  for å slepp sola rett i øyan. Fortalt da mann min at det va en ting eg hadde hadd angst for?.!
Turde ikke ta den ned fordi eg va redd det sku se dumt ut, og at eg ikke fikk det tell???? Fikk det tell??? Eg skjønn d ikke i dag at d e mulig å ha angst for en sånn bittebitteliten ting. Men d hadde da assa eg! 

Eg trur at en av grunnan tell min angst va at enkelte familiemedlemmer har brukt mye hån da eg va lita. I stede for rolig opplæring, oppmuntring sånn at man fikk mestringsfølelse så ble heller hån og ironi brukt.


 (Ei usekker jente, men mamma brukte IKKE hån)

 ( En veldig usekker tenåring va eg)

 

Med 100vis av mange sånne ting å ha angst for så e d klart at arbeidslivet va helt utelukka for meg. Og d bring meg fram tell meg i dag. Pga at eg omtrent aldri ha vært i arbeidslivet så har eg hatt liten sjøltillit. OG eg merk at mennesker rundt meg kanskje ikke har den trua på meg at eg kan nokka som helst. Men det e FEIL!
 ( eg e veldg gla i å arbeid)


Eg e faktisk døktig til en god del, spesielt papirarbeid.
Andre gang eg skulle kjøpe et hus, så var det et hus me masse heftelser. Eg gjorde en fantastisk jobb me å få bort heftelsene. Var en advokat i etterkant som så på papirarbeidet eg hadde gjort, og ho sa at eg hadde greidd nokka som sku ha vært umulig. Dette e ord eg ha bært me meg sia den gang. E ikke ofte eg ha fått ros, så når eg får det så sug eg det til meg og det blir der.

Sjøl om sjøltillit e lav, så e den i allefall i vekst. Og d ser eg på at eg faktisk mestre en del, eg ser at eg faktisk lik å arbeid litt. Der eg for 20 år sia ville ha gjømt meg bort,så kan eg i dag finne på å gå i bresjen for at ting ska bi gjort. 

 (Greidd å fiks at Nora Jabri kom tell Mo)

 (og Erlend Bratland) 

 

28.09.2017

Har en følelse av at bloggen min no går over i å bli en sutreblogg.
Eg har d tøft for tia, eg lukker meg inne såfremt eg kan. Døra låst og lamellene lukket på altandøra. Ser det flotte været utenfor og ønsk at motet til å lås opp døra hadd vært der?.

Grei heldigvis komme meg til timer til fysio og kiropraktor, vess eg ikke hadd gjort d så hadde g nok vært totalt isolert og tilbake til 2010 psykisk. Eg VEIT d går over! Men d hjølp så lite når man er der man er akkurat no.

Kroppen e kolapsa og psyken e ikke god. Det treng absolutt ikke va kun fordi d ha vært tunge mnd me mamma, eller sorgen over henne. Men d e sjølsagt en av faktorene. Men som eg skreiv i forrige blogginnlegg, eg e ensom!
Eg ha forsøkt ta kontakt me tidligere venner, men di e opptatte me sitt. Og flesteparten jobb jo på dagene, så fram til mannen min kjem a jobb så sett eg med 3 skjermer foran meg. Tv, data og telefon?

Gled meg og er spent på gospelprosjektet som ska start opp. Da har eg i alle fall en ting i uka å gå til.
Åsså ser eg fram til å reis tell Brønnøysund på styremøte for NK Helgeland. Har tell og me planlagt å ta buss heim! Eg me min bussfobi!!! 
Kombinerer styremøte me å treffe ei venninne som bor der. Det bi deilig å stå opp til anna enn fjernkontrollen et par daga.
Så sjøl om eg sett å gråt no, så har eg ting å se fram til.
 
Alt ordner seg på side 64 har eg ei venninne som bruk å sei. Og eg har mange gang vært på side 64, så eg VEIT at eg kjem meg dit denne gang åsså.

Eg e meg (nedtur)

Så skjedde d da, d som «alle» spådde?Eg kollapsa. Kroppen ville ikke meir og eg betennelser og låsninger gjorde at eg ikke takla meir. På tur fra fysiterapaut som nekta å gjør nokka me meg da eg va førr dårlig, så hold eg på å svim av. Stabler meg på apotek for å hent medisin, og framme i kassa så knekk eg sammen i gråt.
Fantastiske dama bak disken tar meg me i et avlukke kor eg får vann, eg gråt litt og sei at eg har d travelt me å få tatt igjen «d tapte» Men da sei ho, som jo nok ha lest bloggen min, og kjenn meg litt fra før, «Rita, du ha ikke tapt nokka, du har hatt ei god tid sammen me mora di, det e ikke tapt tid» Det syns eg va veldig gode og varme ord. Takk Stina <3
Eg sett på apoteket tell dattera mi kjem å hent meg å får meg heim.

Heime bi d rett på sofaen å døs. Følt meg helt ødelagt og sover meir eller mindre heile dagen, og deretter 14 tima når eg legg meg til kvelds.

Forbanna og deppa fordi eg ønsk å gjenoppta tingene eg gjorde før, ska slutt å sei tapte.
Tur me venninna mi va blant anna d eg hadd planlagt i dag, i dette alldeles nydelige høstferie. Men d tør eg jo ikke no, plutselig så svim eg av opp i skauen. Og for di som kjenn meg og Solfrid så veit dem at d ville blitt et STORT problem for lille Solfrid å dra meg heim?. (Solfrid e bittelita og nett, og det e IKKE eg)

Når dette e sagt, så e eg MYE bedre i dag. Ska tell kiropraktor som tar nån knekk på meg, også får eg vell gå museskritt framover tell eg e på plass igjen. 

Eg e meg (misunnelig)

Eg e meg (misunnelse)

Å kjenne på misunnelse trur eg vi alle gjør av og tell. Og innrømme d,e ikke like enkelt.
Man kan jo va misunnelig på rikdom i form av hus og eiendeler, på reiser, på klær, på kropper og mye anna.
Eg kjenn på misunnelse der eg ser at man har tilhørighet i en vennekrets. F.eks klassevenninner som har holdt sammen siden ungdommen, kollegaer som hold kontakten også på fritiden osv osv.

Dette e et stort ønske for meg. Tenk å kunne hatt en liten men tett omgangskrets som kunne samles for sånne ting som eg syns «alle andre» gjør. På Facebook så ser man jentegjeng på tur, vennegjeng på middagsselskap, St.Hans tradisjoner me gjengen og lignende ting.

Koffer får ikke eg til sånn? Joda eg har venner, og e veldig gla i di eg har. Men eg e ikke i en vennegjeng?.En omgangskrets som sammen finn på ting. ( den beste venninna mi) 

For å ha et godt vennskap så må d dyrkes, og man må gi av seg sjøl.
Og for å va ærlig så trur eg at eg e en person som gir a meg sjøl. Eg e lett å be om hjølp, og eg gjør mitt beste for alle rundt meg.
Eg samler omtrent alle eg kjenn en gang i året for Temafest.
 ( Fra Temafest Galla tidligere i år) 
 ( Fra Temafest Western 2016) 

Og eg stilte 110% opp i d koret eg va i, og kommer til å still 100% opp i Gospelprosjektet eg har på gang.

Likevel må eg innrømme at eg e ensom.

Eg trudde eg va del i et sterkt felleskap, men oppdaga fort og brått at d fort kan snu, og man sett aleine igjen og lur på ka som i pokker skjedde?.. Så eg trur eg e for redd til å knyte sånne bånd igjen på ei stund. Eller så må eg bi litt meir hardbarka?

Eg e meg. (videre)

Sommer e over, og det kom heldigvis at vakkert høstvær. Og i helga fekk eg prøvd meg litt på fjellet igjen. Tar d sakte da kroppen ha fått mange betennelser etter et år som ikke ha vært så topp.
 (fjelltura)

På Facebook dukka d opp sommerminner, og eg klar faktisk å sjå tilbake på sommeren som minnerik i stede for berre trist. Vi opplevde jo masse,vi va på ferie tell barnebarn, hadd mye besøk hos oss, og vi fikk basseng og fikk snekre oss stor platt rundt d.
Og samtalene eg hadd me mamma va gode, varme og me masse humor. Det va ei sia a mamma som eg faktisk aldri hadde lagt merke til før.
Der og da følt eg at livet sto stille, og at alt dreide seg om at mamma skulle dø.  
 (bassenglaging)

 (bordkler veggen)

 (besøk av favorittjentene)

Allerede no grei eg å se tilbake på den tia me mamma som veldig fin. Eg e så gla for at eg tok d valget å ta ho heim. Være hos ho di siste mnd, ukene, dagene og timene.

 (mammas siste tur ute)

Eg prøvde blogge her for et par uker sia, men syns eg ikke fikk forma ordene som eg ønska.
D e liksom som om at bloggen ble bloggen om mamma, og når eg ska blogge om anna så kjem ikke ordene like lett.
Håp d e en ting som går over, og at eg snart kan blogge om andre ting i kvardagen.

Sånn som at eg no ha starta opp me et gospelprosjekt sammen med presten som vi hadde i mammas begravelse. Fikk så kjemi me den dama allerede på sørgesamtalen, at vi sammen fant ut vi sku start et gospelprosjekt. D vis seg d at d va stor interesse for Gospel her på Mo. Så vi har no samla sammen 20 stk til dette. Syns d e kjempespennende.

Dette å drive nokka framover er ting eg brenner for. Faktisk meir det enn å søng. Trur jo ikke stemmen min e den vakreste, men eg søng no me d nebbet eg har. 

Eg e meg (sladder og baksnakk)

På God Morgen Norge i dag så snakka dem om sladder, og at sladder va sunt!!! MEN da va d jo sjølsagt den goe sladdern som va sunn. Negativ sladder e ALDRI sunt! MEN dessverre så suges vi alle meir eller mindre inn i det. Det er som sukker for bier? Sjøl di som verk som varmeste, snilleste, uskyldige mennesker baksnakker og sladrer.
Negativ sladder eller baksnakking tar energi fra meg. Eg bi faktisk temmelig dårlig av det. MEN eg gjør det eg og? ☹ Dessverre.
På GMN i morges så prøvd ho å fortell kossen man sku reager å svar på negativ sladder.
Si neitakk pent, og si at dette klar eg ikke holde hemmelig så ikke fortell meg mer f.eks.
Skulle ønske det va så lett å gjør det.

  (Bilde tatt av Synnøve Sorthe på VIP jentekvelder, forøvrig UTEN sladder)

Nån ganga e d fordi man føl seg urettfedig behandla, og vil rettferdigjøre d som er blitt sagt eller gjort i mot deg.

Nån ganga e d kanskje misunnelse bak?

Og så er det noen vi «ELSKER» baksnakke. Liksom nesten som et must å fortelle d absolutt idiotiske denne person ha gjort i det siste.

Eg har gang på gang sagt til meg sjøl at eg ikke sku baksnakk eller sladre meir, men eg må innrøm at eg ha sprukke kvar gang.

En av grunnene for at eg e såpass åpen og direkte e pga sladder. Og sjølsagt fordi mamma lært meg å va det. Da eg va ung oppdaga eg at ryktene alltid var verre enn sannheita. Og d uansett kor ille sannheita va. Derfor så sa eg heller sanninga uansett.

Men d e jo klart, man brenn seg jo nån ganga da. Sånn som når eg hadd snakka om kor mye eg drakk i ungdommen, så ble det tell at når eg mista ungan 10år etter så sa folk at d va det pga alkohol.
Det va d jo ikke!

Og sånn som no. Fordi eg alltid ha vært åpen om mine psykiske probema så tør eg faktisk ikke ha sorg over mamma?? Eg føl at det vil tolkes som at eg knekk sammen, og det e jo ikke rett?
 

 

 

Eg e meg (Leve i dag, men huske gårdagen)

Nostalgi og kjærlighet
Leve i dag men huske gårdagen.
Ta vare på minnene du har med dine kjære men samtidig skape nye.

I forgårs gikk eg og den ene søstra mi igjennom mammas «nostalgisaker»
En tøff oppgave?.
For det som betydde en masse for mamma behøv jo ikke bety så mye for oss.
Ka gjør man me slike ting?
100vis av perler og juggelsmykker. Papirdukker og tøydukker som ho lekte me som lita. broderi og applikerte bilder og dyr, avisutklipp av mennesker vi ikke har nokka forhold til.
Det føles som å hive mamma på dynga for kvar liten ting ingen av oss ser mon i.  Men igjen, eg spør?.ka gjør vi me det? Er jo ikke mulig å ta vare på ALT!
Og eg syns at i allefall i vår familie så er generasjon under oss igjen enno mindre opptatt av nostalgi enn det vi er.
Vi ha no fått tatt vare på nokka av det som betydde så mye for mamma, men nokka ha gått i søpla og nokka går til bruktbutikk.
Mamma va ei som tok vare på masse. Og ei som brydde seg om nostalgi, eg e også ganske nostalgisk, men mine minner e jo ikke alle di samme som mamma sine?
Eg håp mamma ser ned på oss og tenker det e greit sånn som vi har gjort det.

 

Eg ha hatt et stort behov for endring di siste ukene. Er som at eg vil bort i fra det tunge som ha vært og ha en ny start. Begynte me at eg skifta farger i stua, hadde hatt Rosa gardiner, duker, puter og div pyntegjenstander, men no e alt skifta tell Sennepsgul og Sjøgrønn.


Men d va liksom ikke nok. Så ifra mann min fikk eg og dattera mi en skjønn mor og datter dag. Kor vi va ute og spist, frisør, Makeup-kurs og fotografering hos Synnøve Sorthe. Anbefales på det sterkeste! Det va kjempekoselig, lærerikt og d va flotte damer på kurset.

Det handler om at mitt liv fortsetter sjøl om mamma e borte. OG det handler om å styrke båndet mellom meg og min datter. Et bånd barnevern har prøvd å kutte, men som vi tross alt har greidd å hold sterkt. 

Eg e meg (sorg)

Sorg e en rar ting, og den e like forskjellig som det er forskjellige folk, trur eg?.
I går natt ha sov eg ikke i d hele tatt. Eg gikk igjennom hvert minutt i di siste mnd, gikk igjennom begravelsen minutt for minutt, og minnetalen. Sku nokka vært gjort annerledes, e d nokka som e usagt?

Vet egentlig ikke om det helt e gått opp for meg at mamma e borte for alltid?

Oppi alt så tenker eg på mennesker som ikke får skværet opp før et dødsfall kommer.
Bi litt sinna når eg får hør at det e kanskje verre for dem?.
Det e ikke sant! Det syns eg e sjølforskyldt!
Eg elsket mamma betingelsesløs. Eg veit at mamma hadde mange feil, og gjorde mange feil, men det gjør vi alle. Eg mein fullt og heilt at mamma gjorde det beste ho kunne.

Og e d verkele en kamp om kem som sørg mest? Om kem som har d verst?

Hverdagan e komme igjen, og eg sett egentlig å ikke vet kossen eg ska tilbringe di.
Kroppen slo ut i masse betennelser dagen etter begravelsen, så d ha vært stillstand her.
Legen ga meg Cortizon og rekvisisjon på fysioterapi. Det trengs!
I ett år har eg slitt med betennelser overalt i kroppen, nokka eg trur e psykosomatisk, fordi det bynt når alt rundt meg ramla sammen. Med konflikta som flaug rundt øran på meg, og mammas diagnose så takla ikke kroppen min det. No sats eg på å få en ny start på alle plan.

Savner «mine sine» som e fløtta fra Mo, både Tommy som har fått d bedre i Bodø, og Marius som fløtta sørover. Og eg savner mamma?. Savner koret, og livet som va rundt koret.

Men eg kommer ingen vei uten å ta meg sammen, finne et nytt prosjekt og komme meg over dørstokken!

Eg e meg (minnetale til mamma)

Når han pappa dødd, og eg i hans begravelse holdt minnetale, så sa ho mamma at det villa ho at eg skulle gjør tell ho den dagen ho forlot oss.
Det har ho med jevne mellomrom sagt til meg.
Ho hadd også et ønske om at eg sku søng, men det takle eg ikke i dag.
Så det bi Marius som gjør det.
Den ene sangen ha ho mamma valgt ut sjøl, d e «tusen bitar» Av Bjørn Alfselius.
Og den andre har eg valgt ut, for det e en av hennes sjølskrevne sanga, «Gammelrogna» Den bi han Marius å søng si eia tolkning av.

Hverken det å holde tale for mamma, eller det å skriv tale tell ho e lett.
Eg og ho snakka om ALT!
Vi snakka også om døden og om begravelse.
Og eg mått  lov ho at det som kom fram i minnetalen hennes va sanninga og ikke ei rosenrød fortelling.
Ærlighet va viktig for mamma, og ærlighet er viktig for meg.
Mamma levde ikke på en fasade, det du så av ho, det va det som var sanninga!

Mamma kom til verden i 1941. Da bodd ho mor Margot, far Johan på Bjerkmoen sammen med storesøster Titti, etter hvert kom også lillebror Harald til verden.
Ho ha fortalt oss mye fra den tia, om det å vokse opp med en far som var grenselos, og om d å bo langt fra anna folk.
Husk ho fortalt at dem hadd d sånn at man la et laken på taket om dem trengt hjølp, sånn at dem på Reinhagalia som va nærmeste nabogård såg det, og kun kom.
Og ho ha også snakka om det å mått bo borte når ho gikk på skolen, det va en ting ho ikke syns va særlig okey. Når ho gikk i første klasse så bodd ho tell bestemora si på Tappenhaugen i Åga, men etter halve andre klasse så bynt skola i Åga me skole annakvardag, og ikke anna kvar uka og d gjor at ho ikke fekk fær heim t Bjerkmoen i friuka.

Så da bytta ho skola tell Dalsgrenda. Der fekk ho først bo tell lærern sin, han Rørvik. Og etter det bodd ho hos nån i Mølnhusmarka.

Men på Bjerkmoen må Mamma må ha hatt det godt, fordi ho slapp aldri tanken på at det va hennes heim. Vi for dit kvar sommer, og kvar påske.
Og i begynnelsen av mamma og pappa sitt forhold så va dem der oppe kvar gang pappa hadd fri.
Pappa villa egentlig at dem sku bosett seg der, men ho mamma villa ikke det at hennes unga sku mått bo borte når dem gikk på skola.
Men ho elska Bjerkmoen og da ho va på sin siste tur der oppe i 2007 leidd ho helikopter for å kom seg dit.

Da mamma va ca 14 fløtta dem ned fra Bjerkmoen og tell Tappenhaugen. Der bodd dem i lag me bestefarn hennes han Ole Elliassa.  

Mamma møtt pappa tidlig, ho va berre 16 år gammel. Og da ho va 17 så satt dem på seg forlovelsesringa.

Dem bygd seg hus nedfor Tappenhaugen, og dem fløtta inn rett før jul i 1959. Da va mamma ganske så høygravid med ho Eirin.
Februar 1960 kom Eirin til verden og ganske så tett etterpå i April 1961 kom ho Wanja tell.
Så da dem gifta seg i 1961 va ho mamma plutselig blitt tobarnsmor og fått hus og heim som 20 åring.

I huset vårres i Åga var det alltid folksomt.
Pappas sine småsøsken, både Toril og Oddvar halvveis bodde der til tider, og flere av  søskenbarnan vårres har i perioder vært mye hos oss.

Og vi 3 døtre ha hatt mye venner som kom og gikk i Åga.
Hos ho mamma va alle velkommen, mange av mine venna kalla ho førr tante Sally.  
Ho stilla opp for vårres venna på en unik måte, og ho forsto ungdommen på en måte som andre voksne ikke gjor.

I dagens samfunn snakkes det mye om å sette av tid til «kjærestetid» Det kan eg tenk meg tell at det ikke ble mye tid til hos ho mamma og han pappa.

Ho mamma va aldri ute i jobb, men ho hadde mange fine evna. Først og fremst så va ho veldig god å skriv sanga. Mange av sangan hennes e veldig bra, og eg, og mange me meg ha ofte tenkt på at nån av hennes teksta sku ha vært gitt ut. Ho sa at når ho satt seg me gitaren og klimpra, så berre kom melodian. Tekstan jobba ho litt meir me.

Ho va flenk me hendern, ho laga di utenkligste teng. Mamma laga ting ut av alt som vi ainner så på som skrot. Husk at det en gang vart sagt av Iselin da ho va lita at ho ikke kunne hiv et bananskall, fordi?.ho bestemor kun jo lag nokka av det.
Ho applikerte, broderte og laga bilder av mose og stein.
Ho laga dukkene mine og di fineste dukkemøbler til dukkehuset.

Men det dåkk kanskje ikke vist om ho va kor teknisk ho va. Ho va innamari lettlærd på data og mobil og tv-teknikk. Men dessverre så trudd ho sjøl at ho va dum.
Men ho mamma va absolutt ikke dum, om du tok mamma med på en Quiz så va det nok som regel ho som vant. Det kan nok han Tommy bekreft som i alle ferier og turer, jul og påske har lest quiz i timesvis for oss.

I 1967 kom eg til verden. Ho Mamma og eg ha snakka mye om det. For det er ikke til å legg under en stol at det var fra den tid det ikke gikk så bra i Åga. Og her komme mamma sin (og min) ærlighet inn. Mamma fikk problemer med hjertebank og ho ble ikke trudd særlig på av legene. Det var «bare nervene» ble det sagt.
For det første, så heit det ikke BARE nervene, for det e ikke barebare å slit psykisk, det veit vi i dag.
Men det var nok i tillegg en somatisk plage der også, som legene dessverre ikke fant ut den gang.
Mamma forsøkte å ta imot hjelp fra psykolger og innleggelser på psykiatrisk. Men så gjorde ho den tabben i å finn ut at det å ta seg en dram roa ned hjertebanken. Vi ha snakka om denne første drammen ho tok, mange, mange ganga eg og mamma. Ho skjønna at det va starten på mange års drikking.

Eg ha alltid sagt at eg såg aldri at mamma drakk i oppveksten, men eg så når ho IKKE drakk. For da var ho sjuk?..Veldig sjuk.

Eg vil beskriv mamma som sterk!

For ho ha måtta opplevd mye som ikke sku va nødvendig for et menneske å opplev, og ho sto oppreist i situasjona der nok mange andre ville ha falt sammen. 

Ho kom seg ut av et alkoholmisbruk helt på egenhånd uten hjølp fra andre enn si eia vilje, likeså den dagen ho heiv røyken.

Når eg vart psykisk sjuk så stilla ho opp 100%. Prøvd å pass både på meg og på han Tommy og han Marius.
Da han pappa fikk slag i 1993, så mått ho mamma som aldri hadde betalt ei regning på sjøl, lær seg å styr heile husholdninga på egen hånd. Det gjor ho me bragd!

Og i en periode da alt ikke va så enkelt rundt ho Eirin, så gjor ho det beste ho kunn ut i fra den situasjon som va, døra sto åpen for Eirin uansett.
Og da Wanja mått kom heim fra Drammen på veldig kort varsel, så tok ho imot ho med åpne arma

Mamma ha fått 8 barnebarn og I 2007 fikk vi tatt bilde av «mormor og di 8 ungene» Ho va stolt av det bilde.  
Og sjøl om ho ikke har vært den flinkeste å sei det så har ho fulgt me på kvar og en av dem så godt ho ha kunna, me den avstand som ha vært. Og til slutt har ho da jo fått heile 7 oldebarn.

Mamma har ikke vært den perfekte mamma. Ho har ikke vært den som ha stilt opp på foreldremøte, på skoleavslutninger eller fulgt oss opp på fritidsaktiviteta.
MEN det va jo fordi ho ikke takla å gå ut å va sosial i slike settinger. MEN ho sydde tøydukker til «heile» Åga!
Og alle unga og ungdom va ikke berre velkommen hos ho, men kunne få både hjølp, trøst og råd fra ho.

Tell slutt vil eg sei det at den tia mot slutten når ho bodd hos meg i Åga ha vært unik, og nokka eg ikke angre på at eg gjor. Di samtalan vi hadde mot slutten va varme og mange veldig morsomme.
Både kreftsykepleier, lege og hjemmesykepleiera kommenterte hennes humør. Ho va berre fantastisk!

Så mamma, eg e stolt av at du va mora mi!

 ( Eirin les opp fra blomstene)

 

 ( Eg holder minnetalen)

 (Marius søng)

 (legger på steinen fra Melissa som er min gu`datter og som va i Åga på besøk på mammas siste dager)

 

 

ETTERPÅ

Først og fremst så vil eg sei eg e RØRT av at så mange kom i kirka. Og til dåkk mine venna som va der, tusen tusen takk!
Eg satt veldig pris på det!
Så vil eg sei det at meir fantastisk prest enn det vi fikk til dette neppe finnes. Flere sa d på kaffen etterpå, at der man normalt fall ut og lar ordan berre gå inn det øret og ut det andre, så merka man at man plutselig satt å hørt på ka presten sa....!

Vi nærmeste va her i Åga på kaffe etterpå, og vi e så og sei nesten nettopp blitt aleine heime. Om litt ska eg ta meg en skål for mammaen min.
Eg e nok ikke ferdig å blogge om mamma. Følelsan e i bergogdalbane og det bi dem vell tell å va ei stund framover.

TIL SLUTT

Eg ha sagt det før og si d igjen. Bedre venninne enn Solfrid finnes ikke! Takk førr at du sto på kjøkken i 7 tima i dag! <3

  Alle di eg e glaest i, i verden, men unntak av at Simon ikke va her.

 

Eg e meg (Døden)

Lova mamma at også døden sku va me på bloggen?.
Det e litt rart kossen bloggen ble forma etter å egentlig nesten bi en blogg berre om mamma. Utgangspunktet va jo å skrive om meg sjøl, og det at d kan «bi folk a all» sjøl om utgangspunktet ikke va så bra.

For eg syns faktisk det! Eg syns at eg e komme meg helskinna igjennom masse dritt, og blitt ei dame/kjerring me tak i 😊

Mamma døde i går.


Og uansett kor forberedt man e på det så kom d som et sjokk! Natta i forveien hadd vært tung, og mamma va meir eller mindre bevisløs, men ho hadde også angst. Eg trur nok at di fleste av oss vil ha en form for dødsangst om man e klar i toppen når man ska dø. Og mamma va klar helt til det siste. Det siste ho spurt meg om va en konflikt som min nevø står i for tia, der han nektes å se sine unga av eksen sin. Og når eg svara at det ikke gikk så bra så svara mamma om at eksen hans va et «hespetre» 😉

Mamma fikk den medisin ho trengte for angsten av di «blå englene» og eg rengt di tett den siste natta. Og eg satt inne hos ho fra kl 03.00
Klokka 11 kom kreftsykepleier for å sett inn smertepumpe, og da ho så forverringa på mamma så forberedte ho meg på at d no kom tell å gå fort?

Eg og mann min dro på kafe å spist lunsj mens kreftsykepleier satt avlastning, og når eg kom heim så gikk eg inn til mamma igjen å satt å holdt ho i hånda og smått strøyk ho over håret.
Mamma berre lå der, litt uten bevishet, men også våken. Det veit eg, for i et desperat forsøk på å gjør nokka lindrende så prøvd eg å søng svakt tell ho, mamma ha jo alltid vært gla i sang. Men da hørt eg ho sa nei?.Så om eg søngt falskt eller at d ble for tungt for ho, veit eg ikke.

Klokka 13.00 kom di blå englene for å stell ho, og samtidig kom tanta mi innom. Så eg gikk i stua førr å ta en prat me ho. Trur ikke d gikk et kvarter før den ene kom inn å sa at mamma hadde tatt sitt siste åndedrag når di forsøkte stell ho.

Eg skjønt ikke setninga først?.Eg hadd jo sett foran meg ALLE scenarier om kossen det kom tell å skje. Og d at eg satt i stua å drakk kaffe va ikke en av di!

Eg ha ikke et sekund angra på at eg tok mamma heim tell meg disse 2 mnd! Det ha vært verd kvart et minutt, kvar en tåre, og kvar mista søvntime. Det ha vært en kort tid i mitt liv, men uendelig mye verdt!

Den fantastiske galgenhumoren til mamma ha sjokkert mange. Og kreftsykepleiern rista ofte på hode å sa «Den dama assa?.ho e fantastisk»

Som f.eks når Melissa på 9 år står å forklar Elida på 5 år om kreft, og sei at hennes «mor» kunne operere bort kreften, men d kunne ikke Sally. Og når eg da sa at kreften lå i hode og derfor vanskelig å operer bort. Da hørt vi mamma fra senga; «Høgg det av, og hiv det i bassenget» Åsså flira både ho og jentene.
Og når det nærma seg kveld og eg satt inne tell ho, så sei ho plutselig; «hut deg i seng kjærring»
Og når eg spurt og grævd om det va nokka eg kunne gjør for ho så sei ho; «din spørskit» (Som betyr på ranværing, nån som mas masse)
Og når ho leka Gollum i Ringenes herre, og sku skrem meg.......

.

Og masse masse andre humoristiske teng ho sa og gjor.

Mamma e borte?.Sorgen trur eg kjem etterkvært. For akkurat no e eg mest letta?.

Eg e meg (balensegang)

Eg e meg (balansen)

Sykdom og smerter?. Snakkes man for mye om det, snakker man for lite om det?

Ofte får man hør fra media at d e bra og godt om mennesker står fram med forskjellige sykdommer. F.eks så bi man gla når noen belyser prostatakreft eller brystkreft og at det bi fokus på det så flere undersøker seg. Dette gjeld jo sjølsagt ikke berre kreftyper, men flere andre lideliser.
Likeså så er det bra når nån står fram og sei at di har psykiske problemer. Sånn da Bondevik gikk på en smell for «100 år sia», og da ho Agnete sto fram da ho vant melodi gran prix at ho sleit psykisk.

  (Meg i 6 klasse der eg jo sleit psykisk...)

Men så gjeld d oss i hverdagen, når ska man klage og når ikke. Har liksom på følelsen av at ingen finn den «gyldne middelvei»
Nån presenter seg nærmest me sykdom og diagnose nærmest før dem sei navnet sitt, og nån klag ALDRI. Sei d går bra uansett, og bit i seg smerter, kav seg på jobb om d så e på en fot eller betennelser både her og der.
Eg trur at eg dessverre e i den første kategorien, men eg vil ikke va i den siste heller. Eg ser ikke at d ska va nødvendig å bit i seg alt, og kanskje vente for lenge me å oppsøke lege. Men samtidig heller ikke klage på «venstre lilletå eller høyre øreflipp» me en gang eg treff på folk.
Eg jobb me å ikke klage for mye, prøve å være mer opptatt av å høre på ka andre har å si.

 Småsjuk....eller bare gal?

I di siste årene er det blitt et diagnosejag uten like. Og eg skjønner at det å få en diagnose kan va tell hjølp for å få di rettigheter en ska ha i skole og jobb. Men eg syns d e gådd for langt!
Eg satt en dag å leste om litt forskjellige diagnoser, det er diagnoser for ALT.

 Bildet er lånt fra nettet.

I «gamle dager» om man gikk på VOP så snakka man om ting og tang, opplevelse,forståelse og reaksjoner. Men eg har en følelse på at i dag så sett du omtrent kun å fyll ut skjemaer for å finne en diagnose.
Mulig eg bi møtt av sinne når eg sei dette, men det e sånn eg opplever det.

I min hverdag så e d sjølsagt mamma som fikk meg til å tenke på akkurat dette temaet. Både mamma og eg føl at vi e blitt betrakta som sutrete, svak og engstelig.
Men i morres når mamma va litt ve bevisthet så spurt eg om ho hadd smerta, så svara ho; « det går bra» Eg ble sittende å hold ho i handa for eg så ho va engstelig, og eg hadd ringt på å få noe beroligende, da så eg en grimase i ansiktet som tydelig viste at ho hadd store smerter?.
Og da skjønn eg ikke koffer ho beit i seg d at ho hadd ondt?

Eg e meg (mamma som blogger...)

I dag så e d faktisk mamma som blogger. Etter hennes ønske så legg eg ut teksta som ho ha skreve. Ho sei d e synd at eg ikke kan legg ut melodia.
Fortell at ho kunne sett seg me gitaren og så kom berre melodian.... Mens teksten måtte ho ofte jobbe litt me. Det e viktig for ho at sangene kom på rim. Legger først ut min favoritt, også skriv eg hennes favoritt under.

GAMMALROGNA

Eg veit en plass på jorda der står et gammelt tre, ho står der som en kjempe, ho e så fylt med fred. Men no så e ho gammel å ho har mange sår, men så ha ho jo snart stie der i nesten hundre år"

" I generasjona ha ho stie der på vakt, mytje ha ho hørt, men ikkeno ha ho sagt. Og ho ha sett forandringa fra far og tell sønn. No kjemp ho førr livet kvart år for å bi grønn"

"Å ho ha sett krig og ho ha sett fred, å ho ha hørt på  krangel og sett kjærlighet. Og ho ha sett at gammaltfolk mått fløtt deri frå, og ho ha sett småunga der ut på plena lå"

"Og når eg sett under det gamle, gamle tre eg bi så fylt av undring, eg bi så fylt av fred. For gammelrogna står der som en gammel soldat og kjempe i mot vær og vind og alltid e parat"

" Men no e ho gammel og greinan røtten bort, det må vi berre godta at alle kjem tell kort. Førr sånn e d her i livet at alle her på jord, ein gang ska greinan røtten på både små og stor"

Men gammelrogna står no fremdeles der ho står, og der ha h stie i nesten hundre år. Ho veit at ho e gammel og ho vet det snart e slutt derfor vil ho sei farvel til hver jente og hver gutt. ".

Ho veit ho e gammel og ho veit ho snart dett ned, og ho veit at ho havn som peiseved

- tekst av Sally Kristiansen-

 

KJÆRLIGHETEN ER

Det va en gang førr lenge sia, dein gang eg va ung,
Eg trudd at kjærligheita det va heile livets song.
Eg trudd at vess seg fekk berre den som eg vil ha,
så sku eg heile livet væra gla.

Men det e ikke lett seg et mål,
for kjærligheita e jo som et brennanes bål.
Og vess dåkk ikke av og tell sleng på ulite ved,
så brenn jo heile bålet ned.

Ja eg ha gråte tåra og eg ha gråte blod
I håpet om å finne ei bittelita glo.
Men om dåkk fyr me olja eller om dåkk fyr me køl
så må dåkk jo forstå at det e opp tell dåkk sjøl.

Og vess dåkk ikke av og tell kvaranner vil forstå,
og respekter kvaranner, nei, da kan det ikke gå
Og vess dåkk ikke kan vara kamerat og venn
Da bi det berre aska igjen.

- Tekst av Sally Kristiansen-
 

Eg e meg (50 år og i ammetåke?)

Venninna mi sei at eg verka som eg e i ammetåka? Høvele gammel e eg no førr å va i det da, men eg må jo sei meg enig.
Eg gløm kossen dag d e, eg gløm kem eg ha sagt ka tell. Men verst av alt e at eg gløm bort å spør ka det går me ungan mine. Min mellomste sønn e jo nettopp fløtta fra Mo, og forrige mandag bynt han i ny jobb. Når han rengt meg i går så babla eg berre om alt som skjer me mamma. Plutselig sei han; «eg trives no i nyjobben». Og sjøl ikke da greidd eg å fokuser på anna enn det som e i den lille bobla mi? Seinere på kvelden så sendt eg han ei mld og beklaga for at eg ikke viste interesse.
Det e d samme når min eldste sønn reng fra Bodø, eg slit masse me å konsentrere meg om å også va mamma?. Ikke berre sykepleier og datter.

Mamma ligg no der på rommet. Ho sov for det meste, og ho e bynt å ha mye blod i urinen. Det kan ikke va lenge igjen no. Dette er skikkelig seinpining! Det rare e at ho enno spis. Den lille halvtimen ho e våken i 12 tia så spis ho, og den lille timen ho e våken i 18 tia så spis ho.?.Ellers sov ho.
Mamma va jo så innmari redd for å bi tøven. Men hode hennes e krystallklart! Kan komme små setninger som berre bi tull, men det hør ho sjøl og rett på det.

Og det humøret hennes?.!!!! Ho ligg der, på et mørkt rom. Kan ikke rør seg sjøl i det hele tatt, slit me å få puste og urin hennes e blitt SVART som kaffe?.Likevel så sa ho i morres når eg va inne å ga ho medisin, og fortalt at klokka va berre 06.50   «Hut deg i seng kjerring»  Åsså trakk ho på smilebåndet.

Trur d e for seint å få avlastning på KTA (Kortidsavdelinga) no. Rommet ho ligg på, e sånn at d ikke e mulig å få inne ei båra, og få ho på en bårestol ser eg på som umulig. Ho vil dø av d. Så eg ha vell innfunne meg me at ho vil va her til d e over.

Kreftsykepleieren vi har, ha vært fantastisk. Ho kjem smått å sett 2-3 tima sånn at eg får kom meg litt ut av huset.
I går fikk eg gådd meg en tur me dattera mi, og det va deilig å få bi svett og litt andpusten.

       

Ellers så e eldste søstra mi her av og til og avlaster. Ofte kjem ho sånn at ho mat mamma. Det betyr at eg kan spis varm mat og slapp av i stede for først mate ho også spise sjøl etterpå.
På lørdag ska ho også sett, og da ska eg og mannen min sammen få handle for første gang på snart 2 mnd. Sånne småting e vanvittig godt.

Eg ha faktisk bedt?.Eg veit ikke om eg e kristen eller noe, men eg har no i allefall bedt om at ho må få slepp no. For hennes del?..og for min del?..

Eg e meg (di blå englene)

Eg e så gla for «di blå englene» (hjemmesykepleien)

 (bildet e lånt på nett)
Hver dag er «di blå englene» innom her, en gang på formiddagen og en gang på kvelden. Dette e jo nokka som mamma har krav på, og det e deres jobb. MEN, eg mein di gjør så mye meir enn sin jobb. Di har en varme over seg, hver og en av dem at eg e imponert.

Mamma og eg satt å prata her i en av hennes gode halvtima på dagen, og da snakka vi om det at som oftes så e d ei «surmegga» på alle yrkesplassa. Sånn som eg tidligere ha blogga om, ho på sykehuset som klappa til mamma. Men blant mamma sine «blå engla» har vi enno ikke funne «surmegga»
De e fantastiske, sei mamma. 

No trur jo ikke eg at mamma e nokka vanskelig pasient, for ho mas lite, og ho klag også veldig lite.
Humøret hennes e upåklagelig!

I dag ha eg hatt en tøff dag. Mamma va redd og engstelig i morges pga at ho merka at ho ikke klart å rør på foten. Så eg satt over ho og holdt ho i handa i en time. Eg bi settan å studer alt på ho?.Og eg klar ikke la va å tenk på kor ondt ho har for å pust. For eg trur nok ikke d e kreften som «tar ho» tell slutt, det e nok kolsen. Til tider e ho våt i håret av svette pga pustvanskan.

Når mamma va sovna, så gikk eg i stua førr å prøv å gjør nokka husarbeid, eller anna vettugt, men eg bi berre settan å gråt?. Eg skjønn ikke koffer mamma må lid sånn!

Når «di blå englene» kom i kveld hadde eg kjempebehov for å babbel og prat?og eg gråt. Så når dem tar og gir meg en varm klem så betyr det enormt mye!
Og at dem tar seg disse ekstra minuttene til å hør på mitt babbel.

Eg e meg! (Korsang og litt mamma)

E så innmari vanskelig å blogge daglig, da d jo sjeldent e nokka nytt å blogge om. Situasjon heime e den samme. Sett me babycall på magen og venter?.Mamma har en nedperiode, og da e eg mindre inne til ho fordi ho sover.

Tenkte eg kunne blogge litt om korsang i dag. Eg ha alltid likt å synge, og når eg va lita, å eg trudde ingen hørte på, turde eg synge ut. Mamma påsto at ho en gang kom over meg når eg sang at ho ikke hørte forskjell på meg og Barbra Streisand, som eg da sang etter. Mamma e ikke en person som sa ting berre for å sei det, så eg trur nok at da eg va UNG så hadde eg en ok stemme.

På ungdomsskolen så brukt eg å bli plukka ut tell å va me på julekoret som musikklæreren organiserte hver jul. Så da slapp vi unna andre tima for å øve, øve og øve.
Ei lita stund va eg me i et barnekor, på tross av at eg egentlig va førr gammel, så fikk eg va me der.
Hadd snakka me ho som ledet det, at alle mine venna va yngre, og at eg hadd et stort ønske om å få delta sammen me vennene mine.

Som voksen ønska eg også bynn i kor, spesielt i fra 1997, men eg turde ikke?.
Daværende mannen min hadd kritisert stemmen min flere gang og eg sang mindre og mindre. Sang vel egentlig kun nattasanga tell ungan.

For hver høstsesong så sto eg klar i gangen for å start opp, men endte opp me å snu pga redsel.

I 2011 så gikk eg ei stund på Bakeribygget som blant annet er en plass for folk som slit litt psykisk.
Der deltok eg i noe som kaltes «Lyden» Der hadd vi mange rare øvelser, men bla.a sang vi litt.
Da klart eg endelig å ta mot til meg å starte opp i et kor. Trur eg starta der høsten 2011 eller va det 2012??? Husk ikke.

Eg trivdes fra første stund! Og eg VOKSTE. Fra å ha såpass mye angst at mannen min fulgte meg inn i kirka på øvelse, tell at eg etter litt over 2 år plutselig va styreleder i koret va en bratt kurve.
Eg elska sangen, og eg elska organiseringa rundt. Tok kontakt me management og fikk kjendiser sammen me oss, og eg gikk sponsorjakt på dørene tell alle bedrifter på Mo.

 (Meg og Nora Jabri på julekonsert 2015)

 (meg og Erlend Bratland, julekonsert 2016)

I oktober 2016 gikk eg dessverre i kjelleren totalt, mye pga at mamma fekk diagnosen, men andre ting i min nære omkrets gjorde at eg hadd et veldig tøft halvår.


Da en liten konflikt i koret gjorde at eg først ikke maktet å sett som styreleder, og deretter heller ikke greide delta i dette koret, valgte eg å slutte.
Det va det som å miste en STOR bit av hjerte mitt. Det ble helt tomt. Følte at eg hadde mistet alt, og gjør det faktisk litt i dag også.
Fra November til Januar så vurderte vi sterkt fløtt fra Mo, vi så på hus og jobb andre steder, men til slutt måtte vi innse at å fløtt fra Mo når mamma hadde den diagnosen gikk ikke.

Rett før helga måtte eg også søke om permisjon som sekretær i Korforbundet Helgeland.
Har dessverre ikke mulighet å jobbe me det når mamma er her. Og eg får heller ikke startet opp i nytt kor som planen va denne høsten. Savner kor og savner arbeidet som sekretær i Norges Korforbund Helgeland. Det er et utrolig bra samhold blant korister. Når man drar på stevner o.l og så lett bli kjent me mange forskjellige mennesker, fordi man har denne felles interessen.

Anbefaler alle som ønsker å begynne i korsang å gjør det! Det e morsomt og det e sosialt.

Eg e meg (ventetid)

Bi sekkert et kjedelig blogginnlegg fordi eg føl meg veldig kjedelig i dag?
Mamma har et «sovedøgn» så eg sett omtrent berre å ser i taket? Eg får liksom ikke starta på nokka som helst fordi eg forvent heile tia at det ska kom en lyd fra babycall(mamma)
Vi ha bestemt oss for å selg leiligheta tell mamma allerede no, før ho dør.
E mange årsaka tell det. Men først og fremst så e d jo dumt den står der, når man veit at det e ventelister på å få bo i bemannet omsorgsboliger.
I tillegg fikk vi høre et rykte om at så lenge mamma eide denne, så lå vi sist i køen på å få avlastning på Korttidsavdelinga. Andre sier dette rykte ikke stemmer, men det va i allefall det rykte som fikk oss tell å ta valget om å kvitte oss me den.

Det e veldig merkelig å ska pakke og fordele mammas eiendeler mens ho enno e i livet.
Ho e jo enig i valget, og sei d e tøv om vi lei en container å oppbevar tingene i til etter hennes død.
Mamma har ikke så mye av verdi, men det er jo en del ting der som har nostalgisk verdi.
Den ærligheta og åpenheita dåkk ha sett gjennom bloggen min, den ha eg arva av mamma. Så vi ha snakka mye om døden, og om kem som ska ha ka etter ho. Og det respekter i allefall eg.

Men sånn som kopper og kar mein eg faktisk va rett og rimelig at dem som hjalp tell me pakkinga fortjent å plukk ut det dem trengt. Så det lot eg kjæresten til nevøen min gjør. Fordi han og den eldste søstra mi va di eneste som kom å hjalp meg og dattera mi. Pluss at verdens beste venninne Solfrid hjalp tell i fleire tima.
I hele 7 tima uten pause så sortert vi og pakka alt i leiligheta.
Så på lørdag ska vi 3 søstre fordele og selge resten.

Sjøl om det å sorter i mammas eiendela va rart og sårt, så va det veldig hærlig å få jobbe seg skikkelig svett, uten at eg satt ved en babycall og venta på lyd fra mamma.
Eg fekk faktisk ny energi av det!

Det va kreftsykepleiern som satt hos mamma di første 3 timene, og etter det satt mannen min i 4 timer.

Dagen etter tømminga så va mamma veldig sliten, va akkurat som om ho hadde vært me på jobben? Og plutselig sei ho; « dåkk glømt di to bildene som heng bak døra på soverommet»??Og når eg tenk etter så trur eg jaggu at di to bildene va d eneste eg ha glømt. Kossen i alle dage vista ho det?

Eg e meg (Utslitt og me stygge tanka)

Har en pyton dag i dag! Og eg har løst å skriv meir om di «forbudte følelsan».
Eg får gjentatte ganga hør at det e normalt å ha sånne tanka og følelsa?Men det gjør det ikke mindre ondt! Hver morra når eg våkne så e eg skuffa over at mamma enno lever?. Tenk deg tanken på å føle noe så JÆVLIG!Eg ser ingen ende? Mammas sykdom går veldig opp og ned, og noen daga e ho jo høvele «fin». Om man kan kall det å va fin å ligg sengeliggende og hverken grei å spis/drikk alene eller gå på do.Siste gang ho va oppe....(lagt ut me tilatelse fra mamma, som enno e klar i hode sitt)

 Lunsj i dag

I natt va ho våken fleire gang, mest fordi eg må gi ho drikke. Og en av gangene så beklaga ho fordi ho hadd ei formeining om at ho verka sur og tverr. Men det e jo stikk motsatt! Ho e snill, mas veldig lite, sov mye?.Så man sku jo tru at eg ikke sku bi så innmari sliten.

Men mens ho ligg der på rommet i mørke, fordi ho lik ikke lys, så sett eg her i stua å gjør omtrent ingen ting. Alt eg ska gjør må planlegges, helt i fra dogåing, dusj og tell event husarbeid (som eg jo omtrent ikke gjør?)
Eg har dårlig samvittighet om eg sett i stua, i fall ho våkne og ligg berre der å tenk (nokka ho gjør ofte) Eg har dårlig samvittighet om eg sett inne tell ho fordi eg egentlig sku ha støvsugd, klept plena, hjulpe Tom me snekringa?..og dårlig samvittighet fordi når eg sett der så e d no veldig stille og kjedelig. Vi ha liksom snakka ferdig. Det finnes en grense for kor lenge man kan holde på galgenhumoren, og det finnes en grense for kor mye man kan planlegge av begravelse og kem som ska ha ditt og datt etter ho?.

Ei natt så ropt ho meg inn for å fortell at eg sku ha den «gensern du veit»? Da lo eg litt å sa; «du mamma om eg ska ha en genser etter deg så får eg no kle den på d ene låret»
«Huff no tøv eg» svara mamma, eg trudd du va ho Eirin. Så da bekrefta eg at eg viste at Eirin sku få den fine lappgensern hennes.

 Mamma me den fine "lappgensern" sin.

Etter ei natt med lite søvn på meg så knakk eg sammen i morres i gråt?. Så fikk di jo rett di som sei at dette sku eg jo ikke ha gjort?. E mange av dem.. Di som e bekymra for at «stakkarslige» Rita ha påtatt seg for mye. E faktisk mye di ordene som ha slitt meg mest ut. Det at mange av di rundt meg alltid ser på meg som, i mine øya, stakkarslig?.

Kom tell å tenk på ord om ei datter som mista sin mor for ei stund tellbake. Da ble d sagt at denne personen va så sterk at dette takla ho?. Denne dattera hadde et nettverk og mora på sykeheim? Samme personan sei i dag at dem e bekymra for meg, for dette takle no ikke EG?.
Eg har nesten ikke nettverk i d hele tatt?. Har ei søster som smått avlaste meg nån tima, og en sønn som still opp sjøl om han bor 30 mil unna.

Men eg har mann min?.Fine flotte mann min.
Han gjør jo ikke så mye me mamma akkurat no, men han trøst meg når eg gråt. Han fær på butikken å handle når det trengs. Ellers så e han ute å snekrer og jobber dagen lang <3

          .

Vel?.eg ska "stå han a"?så d heita. Eg har søkt avlastning på KTA (korttidsavd)  Det e et nederlag?.Spesielt pga disse rundt meg som har så mange meininge?

En dag ska eg lær meg å gi FAN i ka andre sei og syns om meg?.Håp ikke d e lenge tell eg lær meg det?

31.07.2017

Eg trur det e fordi eg e så skjør for tia at eg har d så ondt pga tapet av ungan da di va små.
Eg trur ofte at eg har forsona meg me at barnevernet tok dem. Fordi tapt tid går ikke an å ta igjen?.
Men den siste måned har eg alldeles ikke forsona meg me det. Om det kjem av at eg ha skreve om det tidligere på bloggen, eller om det e fordi eg no har «mista» mine barnebarn eller om det e fordi eg e skjør og sliten, vet eg ikke. E nok sekkert en kombinasjon av alt. Eg har jo ikke mista barnebarna, di e jo berre fløtta langt unna. Så eg ha mista det å va «Hverdagsbestemor» Og det kan på en måte sammenlignes med da eg mista omsorgen for ungan. Eg ble da mammaen dem så sjeldent, så da måtte vi finn på nokka når vi va sammen.  
Men det å få va mor på heltid, det tapt eg. Og d å få va bestemor på heltid ha eg no åsså mista.


(Dagen før di fløtta plukka mine barnebarn meg Hestehov <3 DET e hverdagslykke! )
 

Eg elsker barn. Eg har vell egentlig alltid gjort det, men ekstra no på mine «gamle dager».
Fikk et svar på et innlegg på Facebook i går, der det sto; « du må va den mest tålmodigste tanta»
Og ja?eg har tålmodighet me unga, både me naboungan som ofte titt innom, me niesene mine som kjem på besøk, og me barnebarna når eg ser dem.


(Niesene mine kommer til Mo hver sommer og annenhver jul, da e d fast at eg bi stelt på håret og i år fikk eg også neglelakk på)

I går natt når eg hadd d tungt så gikk d opp for meg at eg nok e ekstra opptatt av å få gi kjærlighet og omsorg fordi eg nettopp mistet alle mine?

Alle må sett pris på minuttene,timene og dagene me ungan sine. D e et ordtak som sei nokka sånn om at man ska «velg sine kampa me umhu». Så en gang et intervju på Tv, der det ble sagt at om man kjeft/korriger heile tia på ungan så hør ikke ungan etter den gangen dem verkele ha gjort nokka gæli.

  Simon på 2 år og 4 mnd hjelp bestemor på kjøkken når ho kjem på besøk

 Leon på 3 år og 6 mnd fikk låne den SKARPE kniven når vi kokkelert

 

Astrid Lindgren sei;
Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet.
Så kommer fornuften av seg selv

Eg e meg (forbudte tanker)

Blogger lite?. E fremdeles tom, og når livet e sentrert rundt mamma så e d jo ikke så mye å blogge om. Gikk tilbake i tidligere innlegg for å se ka eg allerede ha skreve. Så da at eg skreiv at ho va slutta å spis. Det snudde, etter 5 døgn uten mat så fikk ho plutselig matløst igjen, og ho hadde ni veldig fine daga. Vi tell og me prøvd ta ho ut på terassen, men d gikk ikke så bra. Etter 5 minutt så va ho så sliten at ho sov resten av den dagen.


( BILDET E LAGT UT MED TILATELSE FRA MAMMA)

Har fått en følelse av at dette vil ta lang tid, ho e nok ikke klar for døden enno.
Di siste to nettene har vært slitsomme, ho har vært mye våken, og mye tett pga kolsen.

Årsaken til at eg tok mamma heim e jo pga hennes angst/sosialangst. Spesielt har ho angst for sykehus, og d eg veit grunnen for.
Da mamma hadde sitt første kolsanfall, så va ho kanskje ikke den letteste pasienten. Ho hadde panikk og va livende redd, fant kun ei stilling som ho greidde va i. Denne stillinga passa ikke inn i en av sykepleiernes opplæring og ho masa mye på mamma om det. Mamma satt på en stol, framoverbøyd over senga, med masse puter oppbygd under seg. En dag da mamma hadde strekt seg ut etter pleiern, og tatt tak i armen hennes i panikk og sagt; «Va hos meg»  hadd pleiern faktisk klappa mamma over kjæften og sagt; «slutt å kløs (klore), eg har da andre pasienta» . D høres sikkert sprøtt ut, men dette er fakta! Denne sykepleiern jobb enno på sykehuset og i alle år etter dette ha mamma vært redd for at ho skulle havne på hennes sone. (Di er oppdelt i fargesoner på medisinsk avd) Mamma ha observert lignende oppførsel fra denne pleiern mot andre pasienta. Husk en gang ved en senere innleggelse at eg besøkte mamma, da lå pasienten i senga ved siden og gråt sårt, eg så spørrende på mamma, og mamma sa d va samme pleiern som hadd kjefta på pasienten.


En annen gang mamma kom på akutten, fordi ho framfor meg fikk et anfall som ligna på slag.  Ho va helt lamma både i kropp og tale. På akutten møtte vi en brysk sykepleier som skjøv mamma ganske så brutalt ned på rygg, eg prøvd fortvilet å forklare at mamma ikke måtte ligge på rygg da ho har kjempeproblemer med pusten. Det eneste mamma greidd rør va øyan, og eg så ho va livredd. Husk ikke ordrett ka denne sykepleiern sa, men d va nokka om at d berre va tøv, og at vess mamma ville d nok, så greidd ho røys seg opp. Eg va ikke blitt den eg e no på d tidspunktet, så eg turde ikke si i mot. Mamma havna da på intensiven, fikk noen epileptiske anfall. Legene va usikre på om ho ville våkne opp igjen, og vi fikk spørsmålet om ho sku gjenomopplives om d sku bi behov. Vi valgte da å si nei?. Mammas liv va ikke godt, og tanken på å leve verre enn ho allerede hadde d, syns vi ikke va rett.
D e grusomme svar å gi?..
Men mamma våkna til, hadde mistet talen og første døgnet va d kun tall ho kunne si. Husk eg klart å forstå at 16 betydde at ho ville tiss. Det døgnet satt eg hos mamma i ni tima i strekk og snakka me ho, tvang ho til å se på bilder og lær seg å snakk igjen. Pga av at pappa hadde hatt Afasi så viste eg at du bør læres snarest mulig opp på nytt om talesenteret e skada. Mamma ble som før igjen i talen.

Eg e sliten?.Eg viste eg kom til å bi sliten, eg viste d kom til å bi tomt, men eg angre fremdeles ikke! Sjøl om eg no ha kontakta kreftsykepleiern og bedt om avlastning ei helg i mnd på Korttidsavdelinga. Det treng eg.

Så til di forbudte følelsan?.Eg viste mamma ville ønske å dø, eg viste at eg ville ønske mamma skulle få dø fordi ho sku slipp å lid. MEN eg ante ikke at den egoistiske bit i meg ønsket dette skulle va over sånn at EG får leve mitt liv igjen?. For no e eg i ei boble. Og den bobla ville eg ha vært i uansett om eg hadd valgt å la ho bi sendt på sykeheim. Ha snakka me flere no som ha opplevd lignende, og det er ikke uvanlige tanker! Likeså e d flere som no ha sagt til meg at di følte lettelse etter dødsfall av nærmeste som har vært syk over lengre tid. Skulle ønske at dette va nokka eg kunne vært forberedt på, for disse følelsan slit eg voldsomt me?..!

Bildene og blogginnlegget e godkjent av mamma, med unntak av di forbudte tankan, For di treng ikke eg les opp for mamma.

Eg e meg (Fedme)

I heile mitt liv ha eg hørt at eg va tjukk. Husk farmora mi brukt å sei; «eg ser dåkk ikke e fri førr loff på Tappenhåjen» Huska eg ikke skjønna helt ka ho meinte, kossen kunne ho veta at vi hadd loff???
Eg ha sett på barndomsbilda a meg, og eg syns faktisk ikke eg va så tjukk. Men nån må jo ha printa det inn i haue mitt sia eg trudd d så sterkt.

I voksen alder ha eg sjelden hatt særlig kompleksa førr kroppen min. Eg kan ikke husk når eg godtok den, men på et tidspunkt så berre gjor eg det. Sjølsagt har eg daga der man går på prøverom og syns alt ser fælt ut på kroppen. Men det trur eg så å si alle har!
Når venninnene mine mått ha på seg T-skjorte eller andre toppa på varmeste sommerdagan for å skjul seg, så kledd eg av meg berre satt i BH. Og venninnene mine va slanke, og det va absolutt ikke eg. Eg har vært under sjeldent 100 kg to gang i voksen alder, det va 1990 etter eg fødte unge nr 2, og i 2007 da va eg litt under 90 kg. Og det e d slankeste eg ha vært i voksen alder.
 

En person i min nære omkrets e ekstremt opptatt av fedme og vekt. Og kommentarer tell både meg og min mann ha ikke vært få opp i gjennom åran. Nån ha vært skikkelig stygge. Siste kommentar va at eg ga mammaen min så lite mat førr at vi sjøl sku få spis oss god og mett?..
Eg VEIT at dette e spøk! Sjøl om eg ikke helt skjønn sånn spøk.
Men tell meg ha d i hovedsak prella av.
Eg mein at unga ska få lov å si eg e tjukk eller stor, fordi eg e det! Når en voksen da sei, fy det va stygt sagt, så lær ungen seg det at tjukk e stygt. Og det treng det ikke va! Eg kan faktisk va lekker og sexy eg og!  😉 Kommer helt an på øye som ser.

 (Tatt i dag)

 ( der ser dåkk....like sexy ;)  )
 


Men no e eg skjør og sliten, og for første gang på lenge lenge så lik eg faktisk heller ikke kroppen min. Eg ha sia September slitt med betennelser i hofter og da i tillegg skeivgått så eg får låsninger i ryggen. Dette gjør at eg ikke ha fått bevegd meg mye siste året. Og no for tia så sett eg her heime hos mamma min. Nokka eg IKKE angre på. For som eg tidligere ha sagt, vi har det fint sammen.

For di som ha fulgt bloggen og vet at mamma ligg her syk så kan eg fortell at mamma ha hatt fem fine daga. Så pussig at det ska sving sånn, forrige helg satt eg jo ve sengkanten hennes konstant fordi ho va så dårlig. Kreftsykepleier sei at det e ikke uvanlig me sånne toppa. Det går som oftest i bølger, men i bølger nedover.
I kveld har vi hatt latterkikk 😊 Men veit ikke helt om d va så bra førr ho ble frøktele tett etterpå.

Derfor e d så pussig at akkurat i dag når ting går så bra me mamma, så har eg en skikkelig tung dag?.

Men no ska eg jaggu spis litt 😉 Kan jo ikke risikere å bi tynn 😉



 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
ritamariann

ritamariann

50, Rana

Eg er meg! På godt og ondt e eg meg. 50 år gammel kvinne som ikke angre på det som kanskje kan regnes som feiltrinn i ungdommen. Men som i voksen alder ha gjort valg eg sku ha hatt ugjort.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits