hits

Eg e meg (svart)

Alt e svart, svart og svart.

Depresjon er ondt, fryktelig ondt! Man ønsker ikke leve, men tør ikke dø.
Å komme seg opp når man e såpass deppa, virker uoverkommelig. Ønsk berre kryp opp i køya å gråte, gråte, gråte.
Føl meg som et dårlig menneske og kan ikke fatte at mannen min holder meg i hånda å sei han elsk meg. Først og fremst føl eg meg som ei dårlig mor?.Og det har eg jo dokumentasjon på dokumentasjon på?.i kjellern ligg ei eske full av papirer om kor dårlig mor barnevernet mente eg va da di tok ungan i fra meg. Alle påstandene di kom me kommer alltid tilbake i hode mitt når eg e nede. Og det at eg ikke ha fått fulgt mine barn fra A-Å preg livet mitt daglig.
No føl eg meg også som dårlig bestemor? Koffer ska eg la ligge, men at eg ikke strekk til. det e i allefall d eg føl.

Så som kone?.Eg elsk deg så høyt mannen min, men eg syns du hadd fortjent noe bedre.

Er såpass nede no at vi ska søke hjelp til meg i dag. Eg har tidligere vært suicidal, men da ha d vært tanken på mamma som ha holdt meg oppe. Eg syntes ikke ho fortjente en datter som tok det valget?.En anna sak e jo at eg e redd for døden, men eg e jo redd for livet også??
Vi må ringe psykiatrikontoret å få hjelp til å få meg på føttene igjen.

2017 ha vært et DRITTÅR. Fra det starta med krangel og elendighet i oktober 2016 og helt ut 2017 ha det kun vært tap og sorg heile veien. Sorgen over mamma føl eg faktisk ha vært «fin» om man kan bruke det ordet i en sånn setting? Eg savner ho stort, og eg tar opp tlf flere gang daglig for å reng ho for å fortell ho nokka eller for å søke trøst. Men på tross av det, så e d så godt at eg gjorde som eg gjorde mot hennes slutt. Og d gjør at sorgen over henne bi liksom på «rette vise».

Men ellers i år så ha eg tatt meg sammen heile tia. Prøver å va der for andre, prøver å finne «en plass» til mitt liv og meg sjøl, men syns ikke eg pass inn nån plass.
 

Eg vurderer å må trekke meg fra di verv eg har, og bruk Januar til å bi fresk? Kanskje t.o.m slutte i gospelprosjektet eg brann så for. For eg har ikke energi lengre, eg e tom?
Eg ser INGEN lyspunkt, anna enn at eg ha vært her nede før, og kommet meg opp?Så da e d jo håp for at man kjem seg igjen.
 (bilde tatt fra nettet)

 

Eg e meg (deppa)

I dag e eg «go gammeldags deppa» om dåkk skjønn ka eg mein? Ser svart på alt og mest løst å sett meg å stortut i sofakroken. Det som utløst d va et bilde på Facebook. Der eg ser så tydelig at di eg trudd eg va så innmari nær for berre et år sia, totalt ha glømt meg. D e så innmari ondt. Eg mein sjøl at eg e en person som gir mye a meg sjøl, og bi like paff kvar gang eg mist nån. Skjønn jo at d må va en feil eg gjør sia tap ikke er fremmed for meg.

Våkna tidlig i morres. Tenkte på at eg orka ikke meir, orka ikke forsøk bygg opp en vennekrets sånn som eg tidligere på bloggen ha skreve om at eg ønska så sårt. Eg får innse at eg har FÅ gode venner, og mange bekjente som nok forsvinn om det sku røyn på?.

Så e eg deppa førr at ungan e så langt unna. Eg sku så ønska dem va her sånn at eg fekk dratt på julegrantenning og julemesser. Masse tradisjoner man kunne skapt sammen me bestemor og bestefar nå i adventa. Sånn som eg ikke fekk oppleve me ungan mine?..og no heller ikke me barnebarn.
 ( Sette opp julehus e tradisjon)
 ( tradisjonen eg og min datter starta da ho hadde julesamvær me meg som lita) 

Sånn som eg e i dag så e det berre sort, sort, sort og eg føl at livet e urettferdig me meg. Skikkelig sånn «stakkars meg» modus i dag. Men d ha vært et sånn år?.da alt ha gått på tverka, og mye e blitt tapt.

 ( Venninna eg nok aldri mister!) 

Men så må eg ta meg sammen. Tenke at eg veit jo at ting endre seg, tenke tilbake på 2014-16 da eg opplevde utrolig mye godt og bra. Da livet blomstra på alle plan?.
At tapte «venner» kanskje ikke va venner, men berre bekjente som faktisk berre tok av mitt vennskap og lite ga?.? Det sei i allefall mannen min

Skreiv sutrestatus på Facebook i dag, og da kommenterte ei som eg håp e ei venninne eg ikke bi å mist;
 «Livet byr på mye usikkerhet, å skuffa bi men heile tida. Eg trur man bare må tørr å fortsett livet sånn som man vil ha det. stol på at det du gjør e rett. Bi så domt at noen få ska ødelegge for deg å vennan dine som faktisk sett pris på deg å lik det du gjør»

Disse ordan snudd meg fra min sutretilværelse i dag, ska kom meg i klean, opp å bake. Glede meg til at sjøl om «småttingan» bor langt unna så ska eg hent dem hit ei heil uke i adventa. Økonomisk e d en liten sydenreise. Men ka e større sol en barnebarn? 

 ( bildet tatt av min hærlige svigerdatter og "stjælt" på snap) 

 

Eg e meg ( Julekalender)

Di siste åran så ha d blitt «moderne» å «rakke» ned på pakkekalender. Det taes opp på tv, radio og rundt om kring ellers. Verk som den er et tema uansett kor du vender deg. Likere ble d ikke av Lindmos uttalelser om salt og pepper i kalendern og husk lag den dårligere enn i fjor?.
Eg e IKKE enig!!!! Føl at d e blitt et press fra alle kanter at man ska va imot pakkekalendere.
 ( Julekalender eg har nålefiltet tell mine barnebarn) 


Eg mein at om man har økonomi, tid og energi tell pakkekalender så syns eg ungan kan få det!
Som min svigerdatter så klokt sa; «dem voks jo så fort opp» Og det e sanne ord! Pga at eg mista alle mine barn så har eg aldri fått laget eller gitt noen som helst kalender til ungan mine. Og den gleden eg har med dette er stor, og eg føl meg nesten trist eller fornærma av det massive motgangen mot pakkekalender.
 ( De tre vakreste i verden <3 ) 


Først så e d d ØKONOMISKE oppi dette. Eg syns gjerne at det kan hjelpes av besteforeldre,oleforeldre
gu` foreldre og venner for å få råd til alle pakkene. Et spleiselag me alle som e gla i ungan.
Men eg har råd til dette, og d e en STOR GLEDE å få sende 72 pakker til mine barnebarn sørpå.
Og det trengs ikke va di store gavene, hørt noen sa demmers unga fikk en liten godte på kvardagan og pakke kun i helgene.. Så ble det heller grundigere tannpuss i desember.Og det e jo greit. Om man kjøp en pakke Smil  sjokoladen f.eks og fordel bitan utover kalendern så behøv d ikke bi så kostbart.  Eg har gjort motsatt, i pakkene eg har laget så får di godteri i helgene og småpakker i ukedagene.
En anna ting e jo å legg inn opplevelser av og til. Opplevelser som man likevel gjør i adventa, sånn som baking, lage julepynt og kanskje et besøk. Dette e nokka eg nok ville gjort me «småttingan» mine om di hadde bodd her på Mo.


Så e d MILJØBEVISTE oppi det med kalender, og der må eg nok si at eg  dessverre ikke har vært særlig flink. Ser nok at nån a gavan e 10 minutters gleder og nok havner i søppela? Om eg får lov av sønn og svigerdatter å kjøp neste års gaver også, så ska eg prøv å tenk litt mer på akkurat det. Vess seg husk?

Så e d TIA, hvilken mor har tid tell å pakk inn 24 eller 72 pakker i denne tia. Igjen?.besteforeldre, gu`foreldre, venner og kanskje ikke bare mor?men åsså far? Også handler det om planlegging, eg begynte i Oktober?

FORVENTNINGSPRESS OG SAMMENLIGNING i barnehage og skole?.Den e vanskelig.
Eg syns jo ikke at man ska kjøp svære gaver som legosett osv?Ta da litt og litt lego i hver pakke.
MEN når det e sagt, e d i en barnehage/Skole som d sammenlignes så gjør d d daglig og ikke bare i den tia man har pakkekalender. Og sjølsagt ska ikke ungan ha me seg pakkene i barnehage/skola for å sammenligne.

Eg e nok kjærringa mot strømmen?.Bi berre så sint av denne nedrakkinga på pakkekalenderan. Syns alle har ei negativ meining om alt mulig som andre gjør i adventa? Nån stønn over di som bynn å pynt for tidlig, etter demmers egen meining, Nån stønn over at naboens hus er gyselig me altfor mye lys. Uansett ka man gjør eller ikke gjør i adventa ( Og for så vidt ellers også) så e d nån som bi å klag?
SÅ?.så lenge eg får lov a foreldran så ska eg skjemme bort mine tre barnebarn. Plutselig e dem tenåring og voksen og da e ikke ei lita lommeløkt me Paw Patrol ( eller ka dem heita) nok til å få dem glade. 

 ( glade barn e d vakreste som fins, og di fortjen å va gla) 

Eg e meg (frustrert)

Eg hadde egentlig tenkt å avslutt bloggen min. Merker at eg e tom for ka eg ska skrive?.
Hverdag med skittentøysvask, kopper som ska ut og inn av maskin og tastetrykk på en fjernkontroll e ikke så mye å dele på en blogg.
For det e jo sånn livet e. Ganske så kjedelig og grå for det meste, men sånn e d nok også for di fleste. Så kjem toppan??og bonnan? Og det e jo di aller fleste vil lese om i en blogg?
Når eg starta blogg så ble d tipset om at man måtte blogge hver dag for å få flest lesere, dette har eg jo merket. Flest lesere når eg blogger jevnlig, så om det e mange som les dette bi jo spennende.

Men så kjem d tanker som får meg tell å ønsk å blogg likevell.
Løgner har eg vell skreve om før, men d e jo et tema eg brenn for.
Og her føl eg at d e eg som bi beskyldt for løgn. For når eg fortell at eg har en takst på 550 000,- og nån kjem å påstår at d foreligg en takst tatt på samme hus på samme tidspunkt på 1 100 000,- så vil eg påstå at da beskyldes eg for løgn.
Og når eg da ber om å få se denne påståtte takst så sies det at den e hemmelighetstempla???
Er ikke takster offentlige?
Kan d va et d e en forsikringsverdi/ligningsverdi som e blitt sett, og at vedkommende ikke vet forskjell på takst og ligningsverdi?
Sku ønsk at eg hadde hatt roen til å oppklare det FØR eg eksplodert?Men eg ble så satt ut, både i raseri og fordi eg ble såra, at nokka saklig oppklaring kan eg vell si d ikke ble. At eg e en hissigpropp når eg bi frustrert e vell ingen hemmelighet for di som e rundt meg.
Eg skalv i timesvis etterpå, og søvn ha d blitt lite av.

Ka får mennesker til å lyge sånn at di faktisk trur på det sjøl.
 (bildet lånt fra nett)

Eg forvent at når eg sei nokka så ska folk skjønn d e sanninga. Det være seg om store summer som en halv million eller om d e småting som at eg ha slått meg i lilletåa!!! Det hender seg at eg tar bittesmå hvite løgner, men det er sjelden! Det hender eg utelat å fortell alt, fordi d kan skade/såre nån eg e gla i. Og det e ting eg ikke utleverer her fordi eg har familie som ska skjermes?

Det e ondt å må kutte ut mennesker fordi man ikke kan takle å leve me en jojo-tilværelse der man enten er bestevenner eller fiender. For i di periodene man er bestevenner er jo så himla gode.
Men eg e ikke skapt for å leve i en bergogdalbane, d bi eg faktisk veldig så dårlig av, så da velger eg hoppe av og heller prøve leve et liv me føttene godt planta på jorda.

 (Bildet er lånt fra nett)

Eg e meg (farsdag)

Må jo bi om farsdag i dag. Eg ha jo tidligere skreve om pappa, og kossen min følelse rundt oppveksten og han var. Så da eg i dag rydda i mine «nostalgisaker» så va det sårt å finne dette farsdagskortet

 (tipper eg va ca 12 år )

Syns tegninga ser ut som eg ha tegna den i 12 års alderen, og fra den tid og ut til eg va over 20 va det mye alkohol. Og heime va pappa en som drakk til han sovna. Men han va en snill mann, ble ikke voldelig eller sånn. Om han drakk me andre kunne han bli litt ertete, og mamma fortalt at i ungdommen kunne han jo godt havne i slagsmål. Men han rørt aldri oss.

 ( tipper 8-9 år)

Men det va allikevel ikke trivelig når han drakk? Fra eg va ca 15 drakk han kvar dag. Hadde han nattskift, så drakk han da han kom heim på morran, hadde han ettermiddagskift så drakk han på kvelden. Best va formiddagsskiftan for da drakk han minst.

MEN som eg mein eg skreiv sist da eg skreiv om pappa så e d sånn eg erindre og oppfatta ting, mine søstre har andre opplevelser av han. Og di var jo også flytta da han drakk på det verste.
 ( tipper at eg va ca 7-8 år)
Min eldste søster va pappajenta og va med på turer og jakt. Eg va jo lita, og litt sutrete så eg va lite me. Sjøl om eg kan huske nån tura tell Vatna  der eg måtte ro båten så pappa fikk dratt opp garnan, og d husk eg som veldig fine opplevelsa. Men som kortet sei så va d ikke akkurat den opplevelsen eg huska mest?.

Men pappa ble en KJEMPEGO bestefar, og eg trur alle mine barn har goe minna om han. Spesielt Ariel som mein at bestefar e hennes skytsengel.

Pappas siste 12 år etter slaget ble mye bedre. Da va det ikke særlig mye drekking lengre, og han kunne ta ei øl eller to uten at det endte opp i at han drakk tell han sovna.

Eg va veldig gla i pappaen min, det må dåkk berre veta. For som eg sa om mamma, ho gjor sitt beste under di forutsetningan ho hadde. Og det trur eg pappa også gjorde. Han hadd nok ikke den letteste oppveksten han heller, og alkohol va nokka som nok hadd vært mye på bordet i barndommen hans også.
 

Eg e meg (vennskap)

Vennskap betyr mye for meg, men egentlig så har eg ikke så innmari mange nære venna. Og når e man egentlig en venn?

For å va ærlig så har eg berre ei venninne som eg ser jevnlig og det e Solfrid som eg ha skreve om før. Ho e den som stekk innom for en kaffeprat og en prat og veldig ofte et latterkikk.

  Solfrid på spillekveld hos meg

 Torunn på spillekveld hos meg


Søskenbarnet mitt e også ei go venninne, ho kjem jo også innom og ho e også en person som kan finne på å inviter oss på middag av og til.
Så har eg ei ungdomsvenninne som eg sjelden ser fordi ho bor 40 mil unna, men eg trur allikevel ho kjem under kategorien god venn. Fordi eg veit ho e der.
Også har eg ho i Brønnøysund da. Ho som det berre sa klikk når eg møtte, og der har eg forhåpentligvis ei venninne for livet. Men igjen 25 mil unna.
 ( Venninna mi i Brønnøysund og mannen hennes)

Andre venna som eg lika veldig godt, og som eg sku ha ønska man kunne fått et nærere forhold til, e d jo der ute. Men alle er jo opptatt me sitt, jobb,familie og fritidsaktiviteter og mange har ei helse som ikke e ok.
Så d e ikke ofte d stekk innom nån her. MEN når d e sagt, så fær jo heller ikke vi på besøk?.
Og d irriter meg egentlig grenseløst at vi ikke tar oss tid tell å besøk venna og familie. Men d e hele tia et eller anna som stopp meg/oss.
For eg ønsk faktisk å va der for vennan mine, eg håp dem veit at om dem treng en venn så e eg der. Om det e for en prat eller for hjølp tell for eksempel å vask ned et hus, så still eg opp.
Men et impulsivt besøk bi aldri om, man e for trøtt eller man trur d ikke pass for di man ønsk å besøk.
Så sett man der da?.foran data og tv.

Chatter en del da?.Og det sett eg faktisk pris på. Det e jo en form for vennskap det også sjøl om det bi foran en skjerm. For mye kan bi sagt i en chat som man kanskje ikke sei face to face. Og eg ha mange gang fått både trøst og råd over en chat.

Er eg ensom? Tja?.både ja og nei. Eg veit at d e mennesker der ute som lik meg og  kanskje e gla i meg for den eg er, og at d e mennesker der ute som ville stilt opp om eg ba om det. Eg trur ikke eg e dårlig likt.
Va en her en dag som eg ikke fant på messenger, så eg lurte eg på om eg va sperra. Da skreiv han tell ho som spurt for meg; «koffer sku eg ha sperra den hærlige dama?» De va godt å hør, eg hadde berre knota me navnet og derfor ikke funne han.

No forsøk eg meg på et julebord sammen med 5 av di venninnene eg har her på Mo som eg verkele sett pris på. Sjøl om man kanskje treffes for sjeldent. Eg håp at helse og tid gjør at dem kjem. Eg ønsk å vis dem at eg sett pris på dem og tenker lag et kosele kalas her før vi drar ut å spis hos han som syns eg e ei «hærlig dama»  😉
 ( gjengen min, tatt på en av mine temafester)

 (to til av mine flotte venninner, tatt på en annen av mine temafester)

Alltid når eg legg ut en blogg så ber eg mann min les igjennom for å godta og kom med råd, hans respons på denne va; «E ikke eg en venn da» Og jo d e han! Den beste vennen eg har! Som eg del ALT med og som trøster meg når eg e nede, backer meg opp når eg trur eg ikke kan. Gir meg ros når eg ha gjort en god jobb. Eg håp verkele han ser på meg på sammen måte. 
 Mannen, når eg ba han sett på kaffen........

Eg e meg (overgangsakder)

Kossen grei damer i overgangsalder egentlig å sov???
Det lur eg voldsomt på. For når eg legg meg så e eg iskald, så går d 5 minutt så hiv eg av meg teppe fordi man e gjennomvåt av svette, men så e d 3 minutt til eg frys igjen, så skift man teppe for kanskje d bi bedre?. Så ligg eg i pysjamas i sommerteppe, men spenn av meg etter 10 min, for deretter prøv å ha sokka på, for igjen spark av meg etter 2 min?.Og sånn går no natta?
 ( Bildet er hentet/lånt på nett)

Overgangsalder e jaggu nå dritt. Men egentlig ska eg no ikke klag. Eg veit at mange, mange har det mye verre enn meg. Eg kan gå månedsvis uten noen symptomer i d hele tatt, før at d kjem ei uka eller to med hetetokter og tårer?.For eg trur jo at overgangsalderen gjør meg meir nærtakende, og kanskje meir hissig. Eller kanskje eg berre kan bruk overgangsaldern til unnskyldning for alt?
Førr når vi e så uheldige at vi har denne skitten så må vi jo få litt goder av den, så heretter ska eg skyld alt på den 😊

Googla no menn i overgangsalderen fordi eg meint at eg hadd hørt menn også kom i overgangsalderen. Og eg vart veldig så overraska. Menn kjem i overgangsalder der man kan både miste sexlyst, ereksjon og bli deprimert. Dette viste eg faktisk ikke? Alle har jo hørt om den berømte midtlivskrisa til menn der man løper maraton, kjøp seg motorsykkel, ordner seg yngre damer. Men dette var noe helt annet.

Pussig, først så har vi tiår etter tiår der man fortier overgangsaldern tell kvinnene, d ha vært og til dels e ey tabutema som ikke ska snakkes om, og i alle fall ikke innrømmes at man er i.
Så begynn det å bli litt «stuereint» å snakk om, så kjem det fram at menn også sliter, men det vil vell ta tiår der også før det blir hverdagstale.
Eg ble så overraska a den artikkelen at eg kontakte både God Morgen redaksjon og «Doktor Nils» på nett og sa dette va tema som burde taes opp. God morgen Norge tar mye a d samme opp og eg syns kanskje d e på tide me nån nye tema. Fikk svar me takk for tips. 

Eg e meg (løgner)

 Bildet er hentet/lånt på nett

Det aller verste eg veit e løgn! Eg mein sjøl at eg e nesten alt for ærlig, fordi eg har t.o.m problemer me å gi hvite løgner. Og det kan kanskje av og til va hensiktsmessig å ta en hvit løgn. Men om det kan skad andre me at sannheta kjem fram så lyg vell eg og.
Eg ha vell alltid hatet løgner, og trur ikke at eg løy i barndommen heller, i allefall som eg kan husk.

Men kjæresten eg hadde før eg møtte min mann gjorde at eg kanskje ble enno meir var for løgner.
Han bodde søraførr og kom heim tell meg i helger og av og til lengre perioder. Men etter 4 mnd så merk eg at nokka ikke stem, eg ringte han på julaften, og det a hans mor som tok tlf, og ho ana ikke kem eg va. Det syntes eg jo va merkelig, for vi hadd allerede da snakka om at han sku fløtt til Mo.
Så eg trur at d va på hans neste besøk eg fant det ut. Han kom i mellomjula og ble over nyttårsaften til året 2000. Den store Milleniums feiringa? Eg husk ikke helt kossen d kom fram, men han hadd da altså ei dame sørpå også. Dem hadd t.o.m forlovelsesdag på nyttåsaften, og da sto han da på Mo og kyssa meg?. D vart jo sjølsagt en storkrangel og tårer og snørr. Men han valgte meg. Eg husk at eg faktisk snakka me dama hans på tlf og prøvd trøst ho.

Eg valgte å tilgi han fordi eg elska han utrolig høyt og vi passa veldig godt sammen. Men etter dette har eg vært veldig var for løgner, og eg trur at en liten detektiv i meg ble født fordi eg finn veldig ofte ut løgnene rundt meg. Kort fortalt så vara vårt forhold ca 8 mnd, og det var ikke løgnene som gjorde at det ble brudd. I dag e han en nær venn som eg faktisk stol 100% på.

Faktisk så løy min mann også i starten. For han va egentlig ute etter et fohold men va jo kjekt å ha en sengekompis, så kvar morgen så løy han og sa han måtte både hit og dit, sånn at eg sku fær?
Hehe e no bra eg va tett i pappen å ikke skjønte det. For hver kveld va eg tilbake. Og i dag?.ja dåkk veit, vi e lykkelig gift

Grunn tell at eg kjem på løgner i dag e fordi eg i går tok en annen venn i en løgn. En helt unødvendig løgn?.! Og eg skjønn det ikke? og eg e veldig såra. Eg veit eg tilgir fort, mamma brukte si d tell meg at eg tilga altfor fort  og derfor ofte vart såra på nytt og på nytt. Denne gang e en bit av sårheit inni meg sådd og den kjem nok tell å va sår lenge?Sa tell han i går at d va glømt, men da eg va komme i senga så kverna d rundt i hode mitt?Så denne gang løy eg vess sjøl, både for han og for meg sjøl?.

I tillegg så e eg sjøl blitt beskyldt for å lyg av et familiemedlem. Og det gjør meg om mulig enno meir sår og lei meg. Og der velg eg å ikke ta diskusjon men berre avslutte kontakt tell en minimal kontakt. For d e jo klart at eg å meg forholde meg til denne personen i familesammenkomster, men utenom det så e eg for såra tell å holde nokka kontakt. Eg skjønn ikke at nån kan tru d om meg? Har muligens skreve akkurat om dette tilfelle før?
Men no når eg skriv om løgner så passa det inn i dagens blogg

 Bildet er hentet/lånt på nett

08.11.2017


Jula nærm seg me stormskritt?.Og eg kjenn at d nesten snurp seg sammen i hals og bryst?.
Tenk det, MEG, sjølveste JULEMENNESKE med store bokstava. Eg ha alltid elska jul, juleforberedelser, tradsjoner og julesangan. Men di siste åran så ha jula blitt vanskeligere og vanskeligere. Og kanskje tia for å endre på tradisjoner er inne?
Min ekssvigerdatter sei at det bi ikke jul uten å ha sett mitt ferdigpynta julehus lillejulaften. Det tar eg som et stort kompliment. D betyr at i allefall ho satt pris på jula mi?(og eggelikøren ?)

Eg trur nok min eldste sønn, som faktisk ikke e særlig julemenneske, også sett pris på enkelte av tradisjonan vårres. D å pynte juletre sammen med meg, og vite at INGEN annen julepynt ska opp før lysan og engelen er hengt opp. Så kvar gang vi åpner julepynteska så e d å leite opp den gamle blå engelen som betyr masse for meg, og fulgt meg sia eg va berre en unge

En anna tradisjon e å ikke drikke julebrus før første søndag i advent. Og når man i tur og orden «sprekker» så e d å erte den som sprakk. Eg hold alltid ut!

Den aller største juletradisjon vi har her e «Julehuset»som er et stabbur som vi pynter med masse nisser, og som etter hvert ha fått eget blåfjell og som no rommer halve stua vår.

Denne tradisjon starta ve julesamvær sammen me min datter som jo vokste opp i fosterheim.
I og me eg kun så henne 4-6 gang i året på dagssamvær på 6-8 timer så var det viktig å finne en tradisjon som ble VÅR  jul. Og det ble da «Julehuset». E faktisk litt usekker på om eg ha skreve om julehuset før, men da får gamle lesere bær over me ei gammal og glømsk kjerring 😉

Har prøvd å overføre «julehustradisjon» til mine barnebarn,sammen me dattera mi såklart, men den eldste på 11 va dessverre lite interessert i fjor, den minste va nok for liten, men midtigutten likte det. Men i år e di langt unna sia di fløtta sørover tell Stokke. Vi får se ka vi ska gjør me det.
Julehusdagen betyr mye meir for meg enn Julaften eller andre daga i jula. Det e den dagen som e jul for meg...

Siste juletradisjon for meg er juletallerkene. Vi har Disneys juleservice der alle fatene har forskjellige motiv. Eg har delt ut hvert sitt motiv til alle i familien. Og eg bi like trist kvart år for at det faktisk ikke e viktig for di rundt meg som d e for meg. Eg e nok barnslig opptatt av sånne ting. Men igjen, prinsen i midten av barnebarna han va veldig opptatt av sin juletallerken, så han spist av den til langt uti Januar 😊 
 Langbein=Marius Snehvit= Christine Pinoccio= Benjamin Mikke=Simon og Mowgli =Leon. Askepott og Donald = svigers  Den løva i senga = Mamma...... Julenissen=Tom Ladyog Landstrykern = meg Timmy =Tommy og Bambi på glattisen e SJØLSAGT Ariel (snublefot)

Min svigerdatter har sagt at neste år så kanskje vi kan kom til dem. Det sett laaangt inni meg å forlate heimen i jula.
Så det må eg nok tenke gjennom. Veldig snilt av henne å by oss. Men STOREGOISTEN i meg sei at om eg ikke får MI jul så vil eg ikke ha jul?. Og d e jo ikke særlig romslig av meg????

eg e meg (impulskontroll)

Eg må mangle en sperre som andre folk har?.
Tenker litt på gårdagens blogg der eg tar opp et sånt tema som jo e et både sårt og tabu tema å snakk høyt om.
Fikk mange tilbakemeldinger på innboks, og d e alltid godt når d e positive tilbakemeldinger.
Fordi eg e såpass åpen og direkte så e d mange som snakk me meg om sine seksuelle problema og derfor ha eg fått en del innsyn i dette. D aller største problemet folk har e at di ikke tør snakke om sex, sjøl ikke me partner sin?.?
Eg e heldig, syns eg, eg har en partner eg fortell ALT til. Om han e like heldig som meg e eg ikke så sekker på, mulig han av og til ikke vil veta alt eg fortell. Men han valgt no meg da, og han sei daglig at han e gla han gjor d. Og at eg faktisk ha lært han å åpne seg meir enn han i utgangspunktet gjor. Han si også at eg ha gjort han meir tolerant enn før.
 ( her kommer jeg....)

Mangler en sperre ellers også, nokka som jo e en rar kombinasjon når eg faktisk har mye angst. Akkurat for tia så hold eg da på me et gospelprosjekt. I den forbindelse så går eg over komfortsona mye. Eg står på og gjør ting eg egentlig ikke tør.
I denne uka ska eg både intervjues av en journalist, og så ska eg legge fram på et møte foran et panel me fremmede folk, ka vi e, og ka vi treng.
F.eks at vi trenger et gratis lokale å øve i. Dette e jo ting eg egentlig hverken kan eller tør?.men eg gjør d lell. Fordi eg brenner for dette!

Likeså at eg jobber mot et Work shop med gruppa Vocal Six her på Mo, eg skjønn ikke bæra på ka eg hold på me, men eg berre gjør det. Og der eg ikke veit så spør eg?.

Det e egentlig en go egenskap å spørre?. D ha eg lært meg di siste åran. Før torde eg ikke spørre om nokka som helst, va livredd for å virke dum.
Men så ha eg sett d, at d ser MYE dummere ut å lat som man veit nokka man ikke veit. Og om man aldri spør så får man jo heller ikke vite?.

D at eg ikke har denne sperra gjør antakelig at nån skygger banen og syns eg e for mye. Nån bruk lang tid på å tørre å lik meg, og nån syns eg bli for mye og avslutter «vennskapet»

Stakkars ungan mine, dem e stuck me meg sånn som eg e, og ha d ikke vært for dem så ha eg nok kanskje vært enno meir direkte og åpen.
 ( gal som få....) 

Eg e meg (Sexlyst)

For ei tid tilbake så skreiv eg om sex i bloggen min. Eg fikk en del henvendelser på messenger etterpå. Både på at det va bra skreve og på «At du tør» Men nån ha også spurt meg ka en sånn samtale som eg oppfordre på slutten av bloggen går ut på? Ka e løsninga?

E d nå løsning når den ene parten fremdeles har sexlyst og den andre ikke? Eller om en ikke makter pga sykdom, medisin og/eller overgangsalder?  Eller simpelten ikke har lyst fordi arbeid og/eller unga spreng rundt i husan, sånn at impulsivitet e borte og man må planegg om man i hele tatt ska få tia til sex. Eg for min del klarte ikke å ha sex i samme hus som ungan da di va tenåringa.
 Sammen for alltid

Men tilbake til løsning på problemet. Er sex kjærlighet? Ja til tider er d jo d, men d e behøv ikke va d. Sex utløser endorfiner som gir en lykkefølelse. Eg trur nok at flere trenger denne lykkefølelsen og dermed treng sex. Og eg syns ikke vi som partnere ska va den som nekt et slikt behov. MEN man kan jo heller ikke ha sex med partneren uten at lyst er der. D er bare en ond følelse for begge!
Sia eg e en såpass åpen person som eg e så va dette tema tidlig i forholdet vårres. Ka skjer den dagen den ene ikke har løst? Først va d snakk om ulykker og om man havna f.eks i koma e.l. Da va det en selvfølge for oss begge at livet sku ikke stopp opp for den parten som sto igjen.
Senere ha vi snakka om litt mindre scenario der den ene kanskje ikke ønska sex lengre mens den andre gjorde d. Vi mein begge to fullt og heilt at sex treng ikke være kjærligheit, og vi har begge sagt til den andre at om utroskap skulle skje så ville vi tilgi såfremt man fikk vite sannheten fra partneren og ikke av andre. Og det står eg for!

 (på teater i Oslo) 

Tenker at i et forhold der denne lysta e skeivfordelt, så vil temaet va så sårt for begge partene at d enten ties i hjel, eller utløser en krangel? Og kanskje i noen tilfelle bli brudd av. Og d e d eg ikke forstår?.
 Eg elsk mannen min høyere enn alt her i verden. Han er min beste venn, han støtter meg i alt, holder meg oppe når eg e nede. Det e han eg ønsk hold i hånda når eg går en tur i skogen, det e han eg vil ha di dypeste samtaler med. Det e han eg e trygg på i ett og alt!
 (På Korgenfjellet)
Så om sexlysta skulle forsvinn så hadd eg hatt forståelse for at dette e et behov som ikke treng å ha nokka me kjærligheit å gjør og ønsket han fikk d behovet dekket av andre. Og eg veit at min mann ville gjort d samme for meg om d var omvendt. Dette fordi d e tema vi ha diskutert flere gang.
 ( I Grand Canyon)

Et åpent forhold må jo være bedre enn utroskap, krangling eller brudd???
For tru dåkk meg, eg ha sett dette på nært hold og det e like ondt for BEGGE PARTENE.


 ( I New York) 

 

KJÆRLIGHET E SÅ MYE MEIR ENN SEX!

Eg e meg (Allehelgensdag)

I dag ha vi vært i gudstjeneste. Det e Allehelgensdag og pårørende som har mistet noen i år ble invitert. Eg syns d va en fin opplevelse og eg fikk tent 2 lys, et for mamma og et for David (en kompis som gikk bort i år) Egentlig skulle eg ha tent lys for onkel Ola også, men eg torde ikke ta flere lys
Men eg ha bestemt meg for at i kveld ska eg tenne lys her heime for di eg kjente som ha gått bort i år og for pappa som døde i 2005

Presten leste opp navnene på alle som var gått bort i år, syntes d va fint, og d ble sagt et navn på en person som eg ikke ha fått me meg va gått bort.
Presten sa også at det vil ta mange år før sorg og savn bli borte, og at savnet nok aldri forsvant.
Eg kjenn voldsomt på sorg og savn. Og det e ikke en dag uten at mamma e i tankan mine.
I bilen heim, etter vi også ha vært å satt ei ny lykt til mamma og pappa, så snakka vi litt om det, eg og mannen min. «Eg savn Sally, eg og» sa han. Og eg tenk på alle gangene vi har vært irritert og lei av mamma. D stekk i hjertet mitt?.. For det e jo ikke tell å legg under en stol at d jo ikke berre ha vært solskinnshistorie og at man ofte ha vært både irritert, sinna og lei. MEN!!! Presten sa vi skulle huske di gode stundene, og di har vi også hatt mange av.

 (På tur me mamma til Halden)

Eg syns d e mest av alt trist at mammas liv ble som d ble.
Husk ho brukt å sei ho aldri vart voksen?..Ho gikk fra å va ung, til plutselig bli gammal. Eg skjønte godt ka ho meinte.
Ho va gla i en fest da ho va ung, og likte sang, dans og musikk rundt seg, og som tidligere skrevet så fikk ho jo et alkoholproblem.
 (mamma og pappa fra da di va unge og lykkelig forelska)


Ho sleit me å ta d hele og fulle ansvar som mor me å følge oss opp i skole og fritid. Dette pga at ho hadd så vanvittig lav sjøltillit som resultert i en sosialangst. Så sa ho, at plutselig sa va ho berre blitt gammal og sjuk og kunne ikke ta igjen di årene som allerede va tapt, og helsa gjorde at ho heller ikke fikk yte det ho egentlig ønska.

Mamma ha lært meg di egenskapan eg sett aller høyest på meg sjøl, det e; ærligheit og åpenheit uten nokka som helst fasade. Hadde eg kunna, så hadd eg åpna heile mitt liv, og ikke gjømt noen av hemmelighetan og rusket, som eg ikke kan skriv om her. Men da handle de om å verne andre, og da må eg holde tett.

Pappa må også nevnes på Allehelgensdag. Eg bruk å sei at eg hadde 2 pappaer i samme person. En før og en etter slaget. Pappaen før slaget kjente eg ikke så godt?. For ovenfor i allefall meg så va han en lukka person. Han va da også en person som ikke var så gla i at eg egentlig var både sutrete og bortskjemt både som unge og ungdom. MEN en ting veit eg, han va snill. Alle som eg ha møtt som har arbeid under han på jernverket sei han va en grepa kar, og det trur eg på.

Pappaen etter slaget va en anna pappa. For sjøl om han mista talen sin så sa han meir til meg i di årene uten tale, enn årene før. Og eg vil sei vi hadd et nært forhold di 12 årene. Spesielt fordi han fikk et veldig nært og spesielt forhold til min datter.  

 ( Min datters siste møte me pappa)

 ( eg og pappa 14 dager før han går bort) 

Egenskapen eg ha arva fra pappa e å va snill og hjølpsom. For d vil eg påstå at eg e. Det e sjelden eg sei nei til å hjølp om eg bi bedt om d?.

Oppfordre alle til å tenne lys i kveld for en eller flere dåkk ha mistet. OG husk å si til nån at du e gla i dem. Plutselig e d for seint?.
 

Eg e meg (tilbake?)

På tross av at eg ikke har blogga på lenge så ser eg at eg har hatt lesere som er inne å kikker om eg ha skreve. Det e litt godt. Godt å vite at nån liker mine blogginnlegg og savner dem.

Eg har hatt ferie, tok ei uke i sydens varme land og ligge på nudiststranda og latt hele kroppen få samle inn D-vitaminer, e d ikke D-vitamin sola gir?

Det ha vært behøvelig med ferie. Energien min har vært på null omtrent sia Juli.

Har holdt på med dødsbo og arv. Det å dø er jaggu ikke en enkel sak. Det skulle ha blitt gitt ut et lite hefte om alt som ska gjøres. For det er en hel del som man bare finn ut me flaks at ska ordnes.
Også e d jo ikke til å legg under en stol at arv e vell den tingen som MANGE havner i uenigheter om. Og det sjøl om det ikke er millionarv. Kan va små ting som kanskje flere av arvinger har gode minner om. Hos oss har det gått høvele bra me ting og tang. Verst ha d faktisk vært me d ingen av oss ville ha. Sårt å kaste eller selg nokka man vet mamma va gla i.
MEN smertefritt ha det ikke gådd?. Men ikke verre enn forventa, kan eg vell sei.

Men tilbake tell energi, hadd jo håpa å va ferdig me alt når vi dro på ferie. Heldigvis greidd eg koble 100% av der nede. Skikkelig gammalt ektepar på ferie følt vi oss. Strand og og mat va det vi prioriterte, og kvar kveld når vi spist så såg vi ned på barene og sa; «dit fær vi etterpå å tar oss en drink» men??kvar kveld ble d et gjesp og «njaaa vi tar d i morra i stede»
Vi må vell berre innse at vi er blitt et gammalt,kjedelig ektepar.
Men vet dåkk ka? Det lik eg veldig så godt. Det å kunne sammen me fineste mannen i mitt liv, slappe 100% av er meir enn godt nok for meg. Og eg føl meg heldig som har det sånn.

På flyet på tur heim, kjent eg stresset kom på nytt. Tankene rundt dødsbo og andre kvardagsproblema klemt seg rundt nakken. Og d gjor at all energi eg trudde sku va komme i sol og varmen forsvann på et blunk. :/

Men i dag kjenn eg en nesten glømt følelse komme og papirer og skap får gjennomgå litt. 

Eg e meg (Forbanna!)

Veit ikke helt om eg e mest sinna eller såra?.En person i nær omkrets påstår at eg jug?.
En hver person som kjenn meg veit at akkurat det me å jug e nokka eg ikke kan!
Har eg kunne jugd så hadde eg f.eks aldri mista ungan mine?.
Eg e til tider ALTFOR ærlig, og faktisk i akkurat denne situasjon, kor eg no bi sett på som en løgner, har eg vært altfor ærlig. Om eg hadde vært en person som kunne mikse og trikse og juge så kunne eg gjort det, men i stede så valgte eg å va bunn ærlig å håpe på at det lønna seg for meg. MEN det gjorde d assa ikke!
Eg får bevist at eg ikke jug, men d kost meg mye arbeid og tid.

D kverner mye i haue mitt, kossen ble d sånn som dette, e d mulig å rette opp, eller e d berre best å gå videre uten å la dette utmatte meg?

Og som eg starta me så veit eg ikke om eg e mest såra eller råforbanna.
Er vell en salig blanding akkurat no. Men forhåpentligvis så vil eg snart gli over i likegyldighet, og da er d nån som har mistet meg. Men eg trur ikke at eg e store tapet for denne personen, som nok lenge har sett på meg som «rusk i maskineriet»

Eg e IKKE skinnhellig og berre go og snill. Eg e f.eks hissig, til tider altfor direkte, kanskje vulgær til tider?. Osv osv. Og eg har på tross av min åpenhet her i bloggen mine hemmeligheter?
 (Vulgær...personen bak har ingenting med dette å gjøre, ho la min make-up den dagen)


Men akkurat når d kjem tell d å va ærlig så vil eg påstå at det e eg!

Eg e blitt beskrevet som en person som kan ta sjølkritikk og va objektiv, og det syns eg e fine ord om meg og som eg fortsetter å prøve å leve opp tell.

Normalt e eg heller ikke hevngjerrig, men denne gangen kjenn eg at eg har ønske om å va d.
Men om eg takle å va det gjenstår å se. Aller beste måte e jo å heve seg over situasjon, fjerne slike mennesker ut av mitt liv?.

Eg e meg (50 daga)

Fredag va d 50 dager sia mamma døde. Og eg savn mammaen min. Savn henne mye meir enn eg trudd, og på tross av den siste tia så sett eg me tanken på at eg sku ha vist ho meir kjærlighet?.

Eg tenk på ho daglig, som oftes fordi eg vil fortell ho nokka. E eg i byen så tenk eg heile tia at eg ska stekk innom ho før eg fær heim. Det går jo ikke?..

Va i en begravelse på fredag, og hørte minnetalen om denne mannen. Dette va da mannen til mammas venninne, og eg dro på vegne av vår familie, og eg dro for å vise respekt til mammas venninne og hennes barn. Så i minnetalen var det mye eg ikke viste, og eg tenkte flere gang at dette må eg fortelle mamma, eller spørre henne om?

Etter begravelsen dro eg å så på gravsteinen tell mamma og pappa. Der va mammas navn kommet på, sjøl om ikke steinen va montert fast der den ska.
Det å se mammas navn på stein va tøft. Og for første gang så kjent eg at tårene verkele rant. Sto der mutters aleina og savna mammaen min?
 ( navnet komme på, men stein ikke satt på plass)

I dag ska vi ha ribbe til middag, og eg kjenn nesten at eg gru meg? Veldig rar følelelse har eg inni meg. Mamma hadd så løst på ribbe den siste uka ho levd. Ville ha ribbe sånn som «du Rita, lag den» sa ho?. For i så å si alle juler i voksen alder ha eg feira jula me mamma, og eg ha i allefall laga middagen i 25 år. «Ingen lag så go saus som du,Rita» sa ho kvar jul.

Eg ha prøvd å tenk bakover i tid og kjem fram tell at eg trur eg kun har 4 juler uten mamma. Første gang va eg berre 14, da va mamma innlagt på avvenning sørpå, og feira derfor jula hos søstra mi som bodde i Drammen. Den gang va avstandan stor? Så feira eg og eksmannen min en gang til min sønns reservebesteforeldre, det såra mamma VELDIG? Så feira eg og mann min ei jul helt alene en gang, og deretter ha vi feira hos svigers en gang.

Eg rakk ikke lag ribbe tell mamma en siste gang. Vi fikk ikke tak i ribbe, sjøl om både eg og den eine søstra mi leita. Så i dag når ribba e ferdig så ska eg tenne Mammaløkta eg ha kjøpt og tenke på ho.
 (Gul mammaløkt sjølsagt)

 

eg e meg (ut på tur)

Uteførr dørstokken!!! Og ubeskrivelig godt!
Først på mandagskveld da eg va på Gospelprosjektet. Vi va 16 stykker som møtte opp på første treff, men vi veit at vi bi fleire. No må vi fort, fort få fiksa nota og arrangement. Eg følte at gruppa me folk som møtte opp va ei go gruppe, og det e mye folk der eg kjenner og liker. Dette ska bi bra!

Så va d styremøte i Norges Korforbund Helgeland i går ettermiddag. Eg hadde bedt varamedlem om å overta referatet, for eg veit at eg faller «Litt ut» av og til, og syns da at eg ikke egna meg som sekretær. Men møte gikk godt og det va givanes. Og eg syns faktisk også det va godt å kunne va uenig me noen, tørre å va uenig, å si mi meining.
 ( Havnekontoret i Brønnøy, kor vi har styremøtan, foto av Sture Walstad)

Mann min kjørt meg di 25 milan tell Brønnøysund, og vi tok en lunsj sammen før han returnerte. Da vi satt sammen på kafeen og spist og snakka, så fikk eg faktisk tåra i øyan. Det va så godt å veta at dagen etter sku eg ikke våkne tell fjernkontrollen og sett meg i sofaen og glo rett fram i flere tima, at eg sku ha nån å snakk me, kanskje beveg meg litt ut me og kos meg. Eg vantrives så i mitt eget heim at berre vi ha vært på handling sammen på fredagan så gru eg meg tell vi ska heim?
 ( På besøk hos Dennis) 
.Men i går så sku eg jo ikke heim, eg ble eg henta av venninna mi her i Brønnøysund. Og her ska eg da va i 2 netter. Alt e så «nedpå» og rolig her. Kan va meg sjøl på godt og ondt. Og d e ikke masse fjas vi sett å snakk om på kveldan. Det e livet sånn som det e, ærlig og åpent.

I morra ska eg ta buss tell Mosjøen og møt mine to andre venninner til «tuppetur» Det er en tur vi tar årlig og som innebær utrolig mye latter. Så eg trur vi kan konkluder me at denne uka vil bi ei fin uka.

Eg e meg (Sær?)

Eg hat di nettene eg ikke får sov. Først ligge å vri seg lenge i senga, får eg finn ut at det e bedre å stå opp å se om eg bi trøtt.

Når eg da står opp så sjekk eg di sosiale mediene eg e medlem av, håp på at nån andre sett i natta å kop, så man kan finne en å chatte me. Vess ikke så spell eg Sudoko på nett?.Så lei av Sudoko at når eg endelig søvn så drøm eg om tall?

Sku ønsk at eg kunne si at eg satt å tenkte på verdensproblemene, eller at eg va samfunnsengasjert, politisk aktiv eller noe anna givende? Men nei, eg e jo ikke det?..
Eg e meg, og tenker på min indre sirkel eler flokken min som Per Fuggeli kalte det.

Så om eg no ha vært smart å skreve at eg ikke fikk sov fordi eg e redd verden ska drukne i søppel, flykningskriser eller ikke tørre reise fordi man får angst for terror så ha eg kanskje blitt mere interessant for mine lesere?

I stede så tenker eg på at eg savner barnebarna så d gjør ondt, og  tenker på ei jul uten mamma. Ha kun opplevd 4 juler i mitt liv uten ho.

På at eg sku ønsk alle mine kunne komme tell jul, men det har eg jo ikke plass tell sånn som det e no.
Så da kjem sjølsagt tankene på alt som sku ha vært gjort me hus sånn at man kunne ha hatt alle her. Ska vinne i tipping sånn at eg får lagd plass tell alle.

Er nokka som heit der d e hjerterom er det husrom?. D stem ikke for meg, dessverre.
Eg e veldig sær, og eg syns d e vanskelig å va tett på mennesker over tid. Sjøl om d e mine egne barn. Eg trur noe av d kommer av at eg og mann min har så lenge ha vært alene.
Men sekkert også psyken min. Eg må ha pusterom og en plass å trekk meg tilbake til.
Og d handle så absolutt ikke om kjærlighet for eg elsk alle ungan mine like høyt som andre gjør!

Det e likedan om eg ska del hotellrom med noen på tur.

 Me Solfrid gikk d bra, men vi va gla når vi fikk hvert sitt soverom å sov på.


Eller som no når eg ska tell Brønnøysund og bo hos ei venninna. No har eg jo egen leilighet i kjellern der når eg e på besøk, og venninna mi der e ei som eg slapp 100% av me, men sjøl der så trur eg 2-3 netter e nok.

 

Eg e meg (parforhold)

Mine venna,dine venna og våre venna?. Litt usekker på om eg tidligere ha skreve om det. For mange ganga e bloggen i haue mitt lenge, og nån gang post eg den,og nån gang svirr d no inni d der rare haue mitt.
så om eg no ha blogga nokka lignende før så får dåkk no beklag.

Eg tenk på parforhold som omtrent ikke omgås som par. Den ene parten har sine venna, sine hobbya og sin jobb og kollegaer og den andre har sitt. Eg syns eg ser veldig mye av det på Facebook?.
Og eg tar meg i å undres litt på når di e sammen som par?


Eg og mann min er veldig knytta fast til kvarandre, og eg vil si at i di første 10 åran så gjor vi ikke en tøddel uten den andre. Vi hang sammen som erteris, hadde vår vennekrets, sto opp samtidig, spist i lag og la oss samtidig. Vi nesten omtrent gikk på do samtidig!
Di siste årene har vi kanskje fått litt egne interesser og kan gjøre ting på egenhånd, men eg trur at fremdeles e vi veldig nært knytta.

Men ka e sunt og ka e usunt?
Familie og parforhold bør jo absolutt va det viktigste! At man sammen gjør noe som familie, at man sammen kan besøke vennepar og at man sammen gjør ting berre vi to som par. Ikke berre at man møt kvarandre i døra når den ene på tur heim og den andre på tur ut??

Sjølsagt ska og bør man ha pusterom fra kvarandre.  For vess ikke så vet man ikke kossen d er å savne den andre. Savn kan va en positiv og styrkende ting i et forhold. Men om det bi skeivfordelt og kun den ene savner så er det kanskje ikke d rette. Og om det e sånn at man omtrent aldri gjør noe sammen, så savner man kanskje ikke fordi da e d blitt en vane at man ikke er tilsted for kvarandre?

Tirsdag fær eg tell Brønnøysund på styremøte me min hobby, mens eg samtidig besøk mi venninna ett par netter. Da bi mannen min å gjøre alle di tingene eg ikke e så innmari gla i, fær på kino og se di filman som e ikke lik f.eks. Og for håpentligvis kjenne på at han savn meg litt?..

 

 

 

 

 

Eg e meg (tilbake til livet)

Eg kom meg aldri ut i arbeidsliv eller skole etter at eg først ble ung uføre pga psykisk helse. Men det ble gjort noen forsøk og eg ha sett i senere tid på folk i nær omkrets at eg føl at eg litt innblikk til å se at noe er feil i systemet?.

F.eks så tenk eg på ungdom eller psykisk sjuke som ska ut i jobb for første gang, eller tilbake etter lang tids psykisk sykdom. Og der mange ungdommer skal over i videregående skole og sliter fælt me det f.eks sosialangst.

Psykologer og Nav har fått det for seg at man skal gå sakte fram, ta skritt for skritt for å komme inn i arbeidslivet/skole?.. F.eks ta kun noen fag på skolen, eller være ute i arbeidslivet kun en eller to dager i uka. Dette er et tilbud som jo den syke/som sliter klart tar i mot. Ingen som slit psykisk hopp av glede den dagen man ska ut i samfunnet igjen. Man har mest løst å dra teppe godt over ørene og bi i senga.

Men eg mein eg faktisk d bi helt feil å start i d små! Når man sliter med psyken så e d viktig å bi en del av noe.
Den sosiale settingen i et klasserom eller på en arbeidsplass er viktig! Så lenge man kun er tilstede et par dager, eller i et par fag så faller man utenfor den sosiale kretsen, og det styrker så absolutt ikke psyken. Man bi som eg i begynnelsen av bloggen min kalte «anderledesRita». Man bør daglig va en del av klassen eller på jobben, gjerne sånn at man får me seg lunsjen. D er i lunsj at samtalen kommer, og om man ikke di første ukene, kanskje månedene ikke tør åpne munnen, så vil sakte men sikkert lærdom om kossen akkurat denne «gruppa» sosialiser seg og man gradvis glir inn.

Det aller viktigste er å føle seg som alle andre, og det vil man ikke bli om man gjør det sånn som mange psykologer og Nav legger opp til. Med kun timer i klassen eller 2 dager på jobb så står man utenfor, og man unngår da å møte og faller i fra?. Det er på nytt et nederlag for den som slit og man havn under dyna igjen og dørstokken bi enda verre å komme over?.

Dette e i allefall mi meining?
 

06.10.2017

Å føle seg uinteressant e en ond og ensom følelse. Eg ha tidligere blogga om at eg e ganske så ensom. Og når man som oftes sett heime aleine så får man ikke så veldig mye å fortelle. E jo en grense for kor ofte man kan fortelle at man har vært tell kiropraktor, koka middag og vært på do?..

Ofte så si man at gammelt folk gjentar seg, og at historier blir fortalt på nytt og på nytt. Husk min sønn sa d om mamma, «eg kan no alle disse historiene for utenat no,mamma» sa han.
Men d e jo logisk, mange gamle er ensomme og opplever ikke noe daglig og da bi d lite å snakke om, så da tyr man til historier fra sine "glansdager" 
No e jo ikke eg så gammel enno at eg sett her me berre gråe hår i en hårtopp og snakk me skjelvende stemme om krigen?Men eldre e eg blitt, og lite i kvardagen e d som skjer. Så d kan no sammenlignes litt.

Nettopp hatt en krangel me min mann, d e berre for å ha sagt d, VELDIG sjeldent. Men i et forsøk på å ikke drukne i tv på kvelden så prøvd eg få i gang en samtale. I mine øya så såg det ut som han syntes eg va verdens kjedeligste menneske, og da eg fikk den følelsen satte eg berre på tv som et redningsmiddel nok en gang. 
 ( I hver vår ende av sofaen...) 

Koffer finn man ikke på annet sammen? En sjelden gang kan vi dra fram kortstokken, men eg må innrømme at den goe samtalen er der sjelden.
Det e jo kræsj når den ene parten e på jobb og e sliten, og den andre parten sett heime og glor på den firkanten heile dagen, og bi lei?.
Han søker ro og fred på kveldene,og eg e underernært på sosial omgang og ønsk å plapre i vei

Besøk e nokka man sjelden gjør og heller ikke får. Eg trur at alle sett me tanken om at alle har nok me sitt

Men som eg jo også tidligere ha sagt, så har eg heldigvis Gospel-prosjektet på gang, og eg håp det bi en suksess. Og i forgårs så fikk eg spørsmål om eg ønska å hiv meg me i Saniteten. Og d trur eg jaggu eg ska gjør. 

I går kveld så ble vi invitert på middag på hytta tell kusina mi, der hadde vi ei kosele stund me go mat og en liten likør.
På vei heim i bilen fikk vi faktisk den gode samtalen, og eg følt meg hverken dum eller uinteressant . Faktisk syns eg at poengene eg kom me va såpass gode at eg tar dem i morradagens blogg. 
 (en fin kveld, tatt fra hytta til min kusine) 

Eg e meg (telefon)

I natt ble eg av en eller anna grunn ligganes å tenk på telefoner. Eller eg veit jo grunnen tell at eg starta me tanken. Eg e en elendig ringer?. Eg reng så å si aldri venner, eller familie. Tell og me ungan mine reng eg ikke. Det gjør at eg jo får dårlig samvittighet. Det e to grunna tell at eg ikke reng, det ene e at eg e ikke nokka gla i å snakk i telefon, og det andre e at eg e redd for at d e ikke e et tidspunkt som pass at eg reng. Derfor e eg ei som heller sender en sms eller ei melding på Messenger.
Disse tankene fikk meg til å tenke tilbake på telefon og kossen telefon kom inn i livet mitt.

Min første opplevelse me telefon va da eg som lita ble me pappa på Telegrafen for å ringe søstra mi som va fløtta tell Drammen. For telefon heime det hadd vi jo ikke. Da ble vi tildelt et avlukke og så ble tia tatt og vi betalte i skranken etterpå, eg trur vi også kunne bruke kronestykker der.

Husker godt da vi fikk telefon heime, og da den ringte første gang. Eg og mamma va aleine heime og mamma turde ikke ta den, så eg måtte svare, trur eg faktisk va 13-14 år? D va pappa som ringte fra jobb for å spørre om telefonlinja va åpna. Det va utrolig spennende og eg husk at eg syns d va skremmende å svar når d ringte.

Vi brukte i ungdommen å leke i di røde telefonbksene, men eg va nok mest tilskuer og ikke den som snakka. Husk blant anna vi ringte Slottet?. For å si at vi ønsket kongen på besøk. 2 krona kosta en samtale fra boksene, og etter hvert slukte den krone for krone etter som tellerskrittene gikk.

Som 16 åring dro eg tell Lyngseidet for å gå på Folkehøyskole. Og der hadde di SVEIVETELEFON!!! Vi måtte sveive også kom vi tell en sentral kor vi oppga nummeret til den vi skulle ha tak i, og ble satt over tell.

Etter hvert ble eg i overkant gla i telefon, og pappa va sint på telefonregninga. Husk at vi burde vent tell etter klokka 17 med å ring for da va det billigere.
 ( ung og forelsket, i telefon me min store flamme i Narvik) 

Som 19 åring da eg va innlagt på rusklinikk Håkvik i Narvik så var det en telefon på deling i et lite avlukke. Og eg husk at di andre pasientene sa at eg skulle berre ta den da den ringte, fordi det mest sannsynlig var til meg.

På psykiatriske i Mosjøen var d også en telefon på deling, der måtte vi stå midt i gangen å snakke, så d va ikke nokka privatliv sånn sett. Da kjøpt eg meg min første mobiltelefon, en Motorola, og det va ufattelig spennende. Måtte va i 1997. Husker at eg ikke skjønte koffer det plutselig va en konvolutt oppe i hjørnet på skjermen. Og eg spurte flere av di andre, som faktisk heller ikke viste det. Og da det endelig ble forklart for meg ka en sms va, så tenkt eg at; «nei, d va skummelt, d ska eg aldri gjør» ?.

Helt utrolig kor fort ting går. Fra å ha totalt telefonskrekk, til å va ei som babler for mye i telefon, tell den eg e i dag som heller skriv enn å snakk i telefon.

Tilbake til starten, der eg skreiv at eg dessverre ikke ring venner eller familie og har dårlig samvittighet for det. Heldigvis så reng dem meg! Og lille Leon reng på Facebook så vi kan videochatte. En fantastisk ting som gjør at man kan hold kontakt på tross av at dem bor altfor langt unna.

 (lek seg me videochat fra barnebarn)

Eg e meg (kondolerer)

Ordet kondolerer e et ord som mange har problemer me å sei. Syns også før at det ordet va vanskelig å si. Men når åran kryp på så e ordet blitt lettere og lettere og bruk. For egentlig, ka anna kan man sei? «Eg føl me deg»? Syns d e like vanskelig å si?.
Så det ordet som før va vanskelig å form i munnen min, er eg i dag lettet for at det finnes.

Så e d når d ikke bi sagt, når man forvent av nån som man føl seg nær igjennom mange år ikke sei kondolerer, eller ikke si nokka som helst. Berre taushet. Det sårer. Har ei «venninne og en venn» som eg verkele hadde forventa noen ord i fra da eg mista mamma. No e d gått en mnd, og eg har enno ikke hørt noe som helst. Hadde ikke trudd at det sku sår så mye, men det gjør det! Tenker at da e man ikke venner lengre? Men skjønn ikke helt når vennskapet gikk tapt?.

En av mammas gamle naboer som eg ikke kjenn så innmari godt, ga meg en bamseklem og sa ordet kondolere til meg. Det ga meg en go følelse, sjøl om min første tanke va at dette måtte eg fortelle mamma?..

Nå e d gått litt over en mnd sia mamma døde, eg føl at det går veldig fint. Sorgen er der, eg kjenn på at når nokka skjer så vil eg fortell ho det, men allikevel så føl eg at eg har det bra. Eg tenk på mamma hver kveld og hver morra enno, men det e liksom greit.

Føl faktisk at båndet mellom meg og den ene søstra mi e sterkere, d at vi sammen tok vare på mamma her gjor oss kanskje tettere? Eller det at d «knutepunktet» vi hadde i mamma e borte, og at vi kanskje derfor e tettere? Veit ikke, men d e i allefall sånn d kjennes ut for meg akkurat no. 
 (meg og ene søstra mi, bildet tatt på Temafest så vi kler oss ikke sånn tell daglig)

Eg e meg (sexy, sex og sånn.....)

Eg e spent på dagens tema og dagens blogg. Lur litt på ka akkurat mine lesere mein om dette? Helt ærlig så e eg usekker på om d fall i smak hos noen av mine faste lesere?

Og ska eg verkele tør å legg ut bildene som eg vurder å legg ut. Eg bi no å spør mann min om råd og lov først. ( Han sa;"go for it)

Først og fremst vil eg undres litt på ka som e sexy eller ei?
På Facebook så har eg nån venninne som bruk småert kvarandre me typisk sånn «kalendermanna». Me trenamuskla, brune kroppa og gjerne glinsanes i olje.
Eg ha faktisk aldri syntes det va hverken pent eller sexy. For min del så tenn eg på at det e nokka i haue på personene. Og eg syns helt ærlig at muskla som e trena opp, ikke e vakkert!

Mannen må gjerne va sterk, men da helst va trent opp i arbeid og ikke på apparater på et treningssenter, om det e en kulemage eller om dem e tynn spell ingen som helst rolle!  Som sagt, det e det som e INNI hode som e sexy for meg. Om eg ser på nokka av utseende så e det øyan, men eg ser jo da ikke farge eller form på dem men blikket?.gjerne smilet også?

Så va det oss damer da. Store pupper, små pupper, fake pupper? Små romper, store romper, fake romper? Eg ser profilbilder som er retusjert tell damer me SVÆRE øyne og brede lepper me kyssemunn. Er dette sexy?
Haugevis av sminke så man ikke an ka som egentlig e under lagene. Eg e ikke mann, men eg har hatt denne samtalen me MANGE menn. Og eg hitestell ikke møtt en som ha sagt det va så himla sexy.
Der sei dem egentlig det samme, utstråling e det som gjør oss damer sexy.
No vil jo ikke eg karaktriser meg sjøl som sexy! Men d e mange menn som like store damer, så at d finnes nån der ute foruten mannen min som syns eg e okey, d e faktisk mulig.

Dette bi jo en ganske så stor kontrast fra gårdagens blogg der eg skreiv om lav sjøltillit.
Det rare e, at akkurat på kropp og utseende så har eg ikke så lav sjøltillit. Da e d verre me å måtte utføre praktis arbeid foran personer?. Da slit eg?
 ( gal )
 (morratryne og "sexy legs" ) 
 

Så over tell tema sex. Eg ha alltid sagt så lenge det va voksne personer i frivillig sex så er det ingenting som er galt. Og d sa eg faktisk til min datter da ho ble seksuelt aktiv. Om d så e at man vil heng i taklampa, om d e samme kjønn eller om man e tre, fire eller hundrevis. Så lenge man e voksen, ha tatt det valget så ska ikke andre bry seg! Me unntak av partner da?
Men ka gjør man der man e «umake» par? Der den ene har sexløsta og den andre ikke? E ganske så sekker på at i flesteparten av forhold så er det slikt på et stadie. Hos den ene parten vil nok løsta tappes fortere enn hos den andre.

I alle år har dette blitt framstilt sånn at d e mennene som fortsatt ønsker sex, mens kvinnene dabber av me årene. Når barnegråt og nattevåk tar over, eller når overgangsalder dukk opp og sei dette e meir et ork enn glede. Statistisk så trur eg nok at det kanskje e sånn, men d finnes unntak der også.

Dette e ondt for begge partene, den ene parten går rundt og lengter og den andre parten går rundt me dårlig samvittighet fordi den ikke makter å tilfredstille. Noen prøver å gi uten at lysta er der, men dette merkes fort av den andre parten. Og det gjør begge partene berre enno tristere.

Dagens ungdom verk mye meir seksuelt frigjorte enn hos folk i min generasjon, og enno mindre frigjorte trur eg nok generasjon over meg e.
Eg trur også at dagens ungdom kanskje snakker mere om sex, eg håp i allefall på det!

Eg syns at alle burde ha snakket tidlig i forholdet om kossen ting løses OM/NÅR man kommer til det punktet der den ene ikke lengre er aktiv. Det kan være f.eks en ulykke der man går i smerter, eller en sykdom der selve sykdommen gjør at løsta ikke er der eller at medisin ødelegger (Masse antidepressive medisiner mist man sexløst av) Eller det behøv ikke va en grunn i d hele tatt, d berre blir sånn.

Så SNAKK sammen e mitt råd!
For eg kan nesten garantere at det skjer i flesteparten av forhold, at det kommer til det punktet.

01.10.2017

Har vell tidligere blogga om angsten som eg ha slete me. Men i dag bynt eg å tenk på den igjen.
Det som fekk meg tell å tenk på den va når vi i går sku kjør oss en tur på fjellet. Høstværet va nydelig og sola steika mot bilvinduet og i øyan. Da tok eg ned den «skjermen» i frontruta  for å slepp sola rett i øyan. Fortalt da mann min at det va en ting eg hadde hadd angst for?.!
Turde ikke ta den ned fordi eg va redd det sku se dumt ut, og at eg ikke fikk det tell???? Fikk det tell??? Eg skjønn d ikke i dag at d e mulig å ha angst for en sånn bittebitteliten ting. Men d hadde da assa eg! 

Eg trur at en av grunnan tell min angst va at enkelte familiemedlemmer har brukt mye hån da eg va lita. I stede for rolig opplæring, oppmuntring sånn at man fikk mestringsfølelse så ble heller hån og ironi brukt.


 (Ei usekker jente, men mamma brukte IKKE hån)

 ( En veldig usekker tenåring va eg)

 

Med 100vis av mange sånne ting å ha angst for så e d klart at arbeidslivet va helt utelukka for meg. Og d bring meg fram tell meg i dag. Pga at eg omtrent aldri ha vært i arbeidslivet så har eg hatt liten sjøltillit. OG eg merk at mennesker rundt meg kanskje ikke har den trua på meg at eg kan nokka som helst. Men det e FEIL!
 ( eg e veldg gla i å arbeid)


Eg e faktisk døktig til en god del, spesielt papirarbeid.
Andre gang eg skulle kjøpe et hus, så var det et hus me masse heftelser. Eg gjorde en fantastisk jobb me å få bort heftelsene. Var en advokat i etterkant som så på papirarbeidet eg hadde gjort, og ho sa at eg hadde greidd nokka som sku ha vært umulig. Dette e ord eg ha bært me meg sia den gang. E ikke ofte eg ha fått ros, så når eg får det så sug eg det til meg og det blir der.

Sjøl om sjøltillit e lav, så e den i allefall i vekst. Og d ser eg på at eg faktisk mestre en del, eg ser at eg faktisk lik å arbeid litt. Der eg for 20 år sia ville ha gjømt meg bort,så kan eg i dag finne på å gå i bresjen for at ting ska bi gjort. 

 (Greidd å fiks at Nora Jabri kom tell Mo)

 (og Erlend Bratland) 

 

28.09.2017

Har en følelse av at bloggen min no går over i å bli en sutreblogg.
Eg har d tøft for tia, eg lukker meg inne såfremt eg kan. Døra låst og lamellene lukket på altandøra. Ser det flotte været utenfor og ønsk at motet til å lås opp døra hadd vært der?.

Grei heldigvis komme meg til timer til fysio og kiropraktor, vess eg ikke hadd gjort d så hadde g nok vært totalt isolert og tilbake til 2010 psykisk. Eg VEIT d går over! Men d hjølp så lite når man er der man er akkurat no.

Kroppen e kolapsa og psyken e ikke god. Det treng absolutt ikke va kun fordi d ha vært tunge mnd me mamma, eller sorgen over henne. Men d e sjølsagt en av faktorene. Men som eg skreiv i forrige blogginnlegg, eg e ensom!
Eg ha forsøkt ta kontakt me tidligere venner, men di e opptatte me sitt. Og flesteparten jobb jo på dagene, så fram til mannen min kjem a jobb så sett eg med 3 skjermer foran meg. Tv, data og telefon?

Gled meg og er spent på gospelprosjektet som ska start opp. Da har eg i alle fall en ting i uka å gå til.
Åsså ser eg fram til å reis tell Brønnøysund på styremøte for NK Helgeland. Har tell og me planlagt å ta buss heim! Eg me min bussfobi!!! 
Kombinerer styremøte me å treffe ei venninne som bor der. Det bi deilig å stå opp til anna enn fjernkontrollen et par daga.
Så sjøl om eg sett å gråt no, så har eg ting å se fram til.
 
Alt ordner seg på side 64 har eg ei venninne som bruk å sei. Og eg har mange gang vært på side 64, så eg VEIT at eg kjem meg dit denne gang åsså.

Eg e meg (nedtur)

Så skjedde d da, d som «alle» spådde?Eg kollapsa. Kroppen ville ikke meir og eg betennelser og låsninger gjorde at eg ikke takla meir. På tur fra fysiterapaut som nekta å gjør nokka me meg da eg va førr dårlig, så hold eg på å svim av. Stabler meg på apotek for å hent medisin, og framme i kassa så knekk eg sammen i gråt.
Fantastiske dama bak disken tar meg me i et avlukke kor eg får vann, eg gråt litt og sei at eg har d travelt me å få tatt igjen «d tapte» Men da sei ho, som jo nok ha lest bloggen min, og kjenn meg litt fra før, «Rita, du ha ikke tapt nokka, du har hatt ei god tid sammen me mora di, det e ikke tapt tid» Det syns eg va veldig gode og varme ord. Takk Stina <3
Eg sett på apoteket tell dattera mi kjem å hent meg å får meg heim.

Heime bi d rett på sofaen å døs. Følt meg helt ødelagt og sover meir eller mindre heile dagen, og deretter 14 tima når eg legg meg til kvelds.

Forbanna og deppa fordi eg ønsk å gjenoppta tingene eg gjorde før, ska slutt å sei tapte.
Tur me venninna mi va blant anna d eg hadd planlagt i dag, i dette alldeles nydelige høstferie. Men d tør eg jo ikke no, plutselig så svim eg av opp i skauen. Og for di som kjenn meg og Solfrid så veit dem at d ville blitt et STORT problem for lille Solfrid å dra meg heim?. (Solfrid e bittelita og nett, og det e IKKE eg)

Når dette e sagt, så e eg MYE bedre i dag. Ska tell kiropraktor som tar nån knekk på meg, også får eg vell gå museskritt framover tell eg e på plass igjen. 

Eg e meg (misunnelig)

Eg e meg (misunnelse)

Å kjenne på misunnelse trur eg vi alle gjør av og tell. Og innrømme d,e ikke like enkelt.
Man kan jo va misunnelig på rikdom i form av hus og eiendeler, på reiser, på klær, på kropper og mye anna.
Eg kjenn på misunnelse der eg ser at man har tilhørighet i en vennekrets. F.eks klassevenninner som har holdt sammen siden ungdommen, kollegaer som hold kontakten også på fritiden osv osv.

Dette e et stort ønske for meg. Tenk å kunne hatt en liten men tett omgangskrets som kunne samles for sånne ting som eg syns «alle andre» gjør. På Facebook så ser man jentegjeng på tur, vennegjeng på middagsselskap, St.Hans tradisjoner me gjengen og lignende ting.

Koffer får ikke eg til sånn? Joda eg har venner, og e veldig gla i di eg har. Men eg e ikke i en vennegjeng?.En omgangskrets som sammen finn på ting. ( den beste venninna mi) 

For å ha et godt vennskap så må d dyrkes, og man må gi av seg sjøl.
Og for å va ærlig så trur eg at eg e en person som gir a meg sjøl. Eg e lett å be om hjølp, og eg gjør mitt beste for alle rundt meg.
Eg samler omtrent alle eg kjenn en gang i året for Temafest.
 ( Fra Temafest Galla tidligere i år) 
 ( Fra Temafest Western 2016) 

Og eg stilte 110% opp i d koret eg va i, og kommer til å still 100% opp i Gospelprosjektet eg har på gang.

Likevel må eg innrømme at eg e ensom.

Eg trudde eg va del i et sterkt felleskap, men oppdaga fort og brått at d fort kan snu, og man sett aleine igjen og lur på ka som i pokker skjedde?.. Så eg trur eg e for redd til å knyte sånne bånd igjen på ei stund. Eller så må eg bi litt meir hardbarka?

Eg e meg. (videre)

Sommer e over, og det kom heldigvis at vakkert høstvær. Og i helga fekk eg prøvd meg litt på fjellet igjen. Tar d sakte da kroppen ha fått mange betennelser etter et år som ikke ha vært så topp.
 (fjelltura)

På Facebook dukka d opp sommerminner, og eg klar faktisk å sjå tilbake på sommeren som minnerik i stede for berre trist. Vi opplevde jo masse,vi va på ferie tell barnebarn, hadd mye besøk hos oss, og vi fikk basseng og fikk snekre oss stor platt rundt d.
Og samtalene eg hadd me mamma va gode, varme og me masse humor. Det va ei sia a mamma som eg faktisk aldri hadde lagt merke til før.
Der og da følt eg at livet sto stille, og at alt dreide seg om at mamma skulle dø.  
 (bassenglaging)

 (bordkler veggen)

 (besøk av favorittjentene)

Allerede no grei eg å se tilbake på den tia me mamma som veldig fin. Eg e så gla for at eg tok d valget å ta ho heim. Være hos ho di siste mnd, ukene, dagene og timene.

 (mammas siste tur ute)

Eg prøvde blogge her for et par uker sia, men syns eg ikke fikk forma ordene som eg ønska.
D e liksom som om at bloggen ble bloggen om mamma, og når eg ska blogge om anna så kjem ikke ordene like lett.
Håp d e en ting som går over, og at eg snart kan blogge om andre ting i kvardagen.

Sånn som at eg no ha starta opp me et gospelprosjekt sammen med presten som vi hadde i mammas begravelse. Fikk så kjemi me den dama allerede på sørgesamtalen, at vi sammen fant ut vi sku start et gospelprosjekt. D vis seg d at d va stor interesse for Gospel her på Mo. Så vi har no samla sammen 20 stk til dette. Syns d e kjempespennende.

Dette å drive nokka framover er ting eg brenner for. Faktisk meir det enn å søng. Trur jo ikke stemmen min e den vakreste, men eg søng no me d nebbet eg har. 

Eg e meg (sladder og baksnakk)

På God Morgen Norge i dag så snakka dem om sladder, og at sladder va sunt!!! MEN da va d jo sjølsagt den goe sladdern som va sunn. Negativ sladder e ALDRI sunt! MEN dessverre så suges vi alle meir eller mindre inn i det. Det er som sukker for bier? Sjøl di som verk som varmeste, snilleste, uskyldige mennesker baksnakker og sladrer.
Negativ sladder eller baksnakking tar energi fra meg. Eg bi faktisk temmelig dårlig av det. MEN eg gjør det eg og? ☹ Dessverre.
På GMN i morges så prøvd ho å fortell kossen man sku reager å svar på negativ sladder.
Si neitakk pent, og si at dette klar eg ikke holde hemmelig så ikke fortell meg mer f.eks.
Skulle ønske det va så lett å gjør det.

  (Bilde tatt av Synnøve Sorthe på VIP jentekvelder, forøvrig UTEN sladder)

Nån ganga e d fordi man føl seg urettfedig behandla, og vil rettferdigjøre d som er blitt sagt eller gjort i mot deg.

Nån ganga e d kanskje misunnelse bak?

Og så er det noen vi «ELSKER» baksnakke. Liksom nesten som et must å fortelle d absolutt idiotiske denne person ha gjort i det siste.

Eg har gang på gang sagt til meg sjøl at eg ikke sku baksnakk eller sladre meir, men eg må innrøm at eg ha sprukke kvar gang.

En av grunnene for at eg e såpass åpen og direkte e pga sladder. Og sjølsagt fordi mamma lært meg å va det. Da eg va ung oppdaga eg at ryktene alltid var verre enn sannheita. Og d uansett kor ille sannheita va. Derfor så sa eg heller sanninga uansett.

Men d e jo klart, man brenn seg jo nån ganga da. Sånn som når eg hadd snakka om kor mye eg drakk i ungdommen, så ble det tell at når eg mista ungan 10år etter så sa folk at d va det pga alkohol.
Det va d jo ikke!

Og sånn som no. Fordi eg alltid ha vært åpen om mine psykiske probema så tør eg faktisk ikke ha sorg over mamma?? Eg føl at det vil tolkes som at eg knekk sammen, og det e jo ikke rett?
 

 

 

Eg e meg (Leve i dag, men huske gårdagen)

Nostalgi og kjærlighet
Leve i dag men huske gårdagen.
Ta vare på minnene du har med dine kjære men samtidig skape nye.

I forgårs gikk eg og den ene søstra mi igjennom mammas «nostalgisaker»
En tøff oppgave?.
For det som betydde en masse for mamma behøv jo ikke bety så mye for oss.
Ka gjør man me slike ting?
100vis av perler og juggelsmykker. Papirdukker og tøydukker som ho lekte me som lita. broderi og applikerte bilder og dyr, avisutklipp av mennesker vi ikke har nokka forhold til.
Det føles som å hive mamma på dynga for kvar liten ting ingen av oss ser mon i.  Men igjen, eg spør?.ka gjør vi me det? Er jo ikke mulig å ta vare på ALT!
Og eg syns at i allefall i vår familie så er generasjon under oss igjen enno mindre opptatt av nostalgi enn det vi er.
Vi ha no fått tatt vare på nokka av det som betydde så mye for mamma, men nokka ha gått i søpla og nokka går til bruktbutikk.
Mamma va ei som tok vare på masse. Og ei som brydde seg om nostalgi, eg e også ganske nostalgisk, men mine minner e jo ikke alle di samme som mamma sine?
Eg håp mamma ser ned på oss og tenker det e greit sånn som vi har gjort det.

 

Eg ha hatt et stort behov for endring di siste ukene. Er som at eg vil bort i fra det tunge som ha vært og ha en ny start. Begynte me at eg skifta farger i stua, hadde hatt Rosa gardiner, duker, puter og div pyntegjenstander, men no e alt skifta tell Sennepsgul og Sjøgrønn.


Men d va liksom ikke nok. Så ifra mann min fikk eg og dattera mi en skjønn mor og datter dag. Kor vi va ute og spist, frisør, Makeup-kurs og fotografering hos Synnøve Sorthe. Anbefales på det sterkeste! Det va kjempekoselig, lærerikt og d va flotte damer på kurset.

Det handler om at mitt liv fortsetter sjøl om mamma e borte. OG det handler om å styrke båndet mellom meg og min datter. Et bånd barnevern har prøvd å kutte, men som vi tross alt har greidd å hold sterkt. 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017